Forord
Denne boka henvender seg til studenter og andre som ønsker seg en empirisk orientert introduksjon tilldasseforskning, hovedsakelig utført i Norge. Målet med boka er å vise frem noe av bredden og de ulike aspektene og dimensjonene som den norske ldasse- og ulikhetsforskningen beskjeftiger seg med. Vi ønsker imidlertid i/?ke å gi en innføring i ldasseteori - det finnes det mange andre bøker som gjør meget godt, men leseren vil finne mange gode referanser gjennom bidragene, og vi oppfordrer til å undersøke disse videre! Denne boka er i stedet en introduksjon til ldasse som tem(/ti/& De ulike kapitlene er primært sluevet av sosiologer, men henvender seg også utenfor fagets rammer. Vi føler oss derfor trygge på at også andre som er interessert i sosialld asse og ulild1et vil finne den nyttig. Klasseanalyse er fortSatt viktig for å forstå samfunnet og dets endringer. Klassebilder spri nger ut fra en konferanse om klasse og Idassereise som redaletørene var med på å arrangere, høsten 2008. Vi har forsøkt å videreføre tanken som lå bale konferansen: å vise frem denne forskningen til et bredere publikum enn kun til erablerte fagfe ller. Vi tror at det å benytte seg av kl(/ssereiseJ1, som teorerisk perspektiv, kan lette denne oppgaven. Mange av de ulike bidragene rar derfor urgangspunkt i detre begreper, om enn i varierende grad. Vi håper at boka, i tillegg til å være informativ i seg selv, kan være en appetittveldeer for ld asseanalyse, og ar leseren vil benytte boka som et springbrett inn i uli!rnerstemati!deen. A redigere en bok som dette er en utfordrende jobb, kanskje spesielt for «førstereisgutten) som oss. Men her foreligger det altså en mer variert presentasjon av den norske ldasseforskni ngen enn det som, etter vår kunnskap, har vært samlet mellom ro permer tidligere. Dette er imidlertid ildee en oppsummering av norsk forskning på feltet, men som rittelen sier, er dette noen «bild en) fra der norske Idassesamfunnet, ildee alle. Det er mange andre forskere som kunne bidratt, og vi håper anledn ingen byr seg ti! å kunne lage en større og mer omfattende revidert utgave litt frem i tid. A benytte ordet bilder spiller også på at «fotografene» her har benyrtet ulike objektiver, vin ider, modeller osv. Dette er også noe av poenget med boka - ikke alle bidragenes ldassebegreper er direkte sammenlignbare, noe vi slu-iver litt om i introduksjonskapitlet, og vi vil oppfordre leseren ti! å tenke over sin egen definisjon av begrepet Idasse, hvi!ke forutsetninger og implileasjoner det innebærer. 11
Forord
Klassebilder er etter vårt syn blitt en god og en viktig bok. Vi er svært taldrnemlige overfor alle bidragsyterne, som tok den utfordringen det er å skrive relativt kort og lettfattelig om si n forslrning på strak arm . Det gir seg selv, men boka kunne ildee blitt til uten dere: Tusen taldd Andre skal også taldees for å ha bidratt til at boka så dagens lys. Talde til Arne Mastelcaasa, Lise Kjølsrød, Parrick Lie Andersen og Fredrik Engelstad for faglig bistand underveis. Talek også ti! Gunnar Colbjørnsen Aakvaag, Magne Flemmen og Marianne Nordli Hansen for kyndige kommentarer til introduksjonskapitlet. Alle feil er imidlertid våre alene. En spesiell talde til Anne Krogstad som har støttet og bidratt på alle måter helt fra planleggingen av konferansen og til bolca gikk i tryldeen. Vi ønsker også å talclee Karin Widerberg og IngerLise Schwab ved Institutt for sosiologi og samfun nsgeografi , UiO, for å ha gitt oss gode arbeidsforhold underveis. Til sist vil vi gi mange talde til våre familier som har vært nødt til å høre om alt som har med ldasse å gjøre over lang tid, men som likevel har støttet prosjektet hele veien. Dere kan nok boka like godt som oss. Oslo, mars 2010
Kenneth Dahlgren ogJorn Ljunggren
Klasse: Begrep, skjema og debatt Kenneth Dahlgren og Jørn Ljunggren
Klassebegrepet er på ingen måte dødt eller uten relevans! Begrepet har endret seg, men det har også Idasseforslmingen. Denne boka er en 'tematisk introduksjon til klasse, sett med norske øyne, og et forsøk på å vise frem noe av det mangfoldet som finnes innen forslmingsfelter. Alternative forståelser av kilder til ulildlet dominerer ofte i offentligheten, men Idasseperspektivet er fortsatt relevant for å forstå samfunnet og dets endringer, noe denne bokas bidrag til sammen Idart illustrerer. Hva som menes med Idasse avhenger i stor grad av hvem en spør. I dette innledende kapitlet gir vi en kortfattet innføring i hvordan Idassebegrepet kan forstås. Vi vil samtidig vise til noen sentrale diskusjoner, både faginterne i dagens ldasseforslming, men også mer offentlige diskusjoner. Hovedfokuset her er den faglige forståelsen og hvordan klassebegrepet kan åpnes fremfor å snevert defineres. Målet er å vise til ulike måter å kategorisere sosiale Idasser på. En innledende og bred definisjon kan likevel være et nyttig utgangspunkt: Sosiale klasser el' samlinger av posisjoner i en samfillll1s-
struktur hvol'peJ'Soner grupperes etter materielle og kulturelle kriterie/; og som gil' dem bestemte fordeler og/eller ulemper i kampen om attraktive goder. Årsalcen til at det finnes ulike Idasseforståelser og definisjoner skyldes ofte at det benyttes forskjellige teoretiske utgangspunkter. Vi vil derfor kort presentere noen ldassiske nøldcelteoretikere samt sentrale bidragsytere i nyere ldasseforskning. Til slutt vil vi ta for oss begrepene sosial mobilitet og klassereise. Begge disse handler om forflytninger i ldassestrukturen, og åpner for gode måter å se de samfunnsmessige virlmingene av sosiaIe Id asser på.
Faglig og folkelig forståelse Ordet Idasse kan i utgangspunktet vise til så mangt, men det vil generelt handle om en eller annen form for inndeling basert på visse felles kjennetegn. Barn deles for eksempel inn i skoleIdasser, boksere i vektIdasser og varer i prisidasser. Denne boka omhandler imidlertid sosiale Idasser; mennesker og samfunnsmessig kategorisering og hierarkisering. Bokas bidrag kan ses på som ulike «bilder» av sosiale Idasser, hvor det er benyttet ulike objektiver og vinIder - hver for seg fanger de et utsnitt av samfunnets ulildlet.
13
Kennet" Dllhlgren ogJol'II Li'lI/f/ten Med sosiale Idasser menes at personer kategoriseres ut fra ulike sosiale kriterier. Mange vil imidlertid vegre seg for en sillc klasseposisjonering fordi den ildce nødvendigvis vil representere den enkeltes oppfatning av hva som er sentralt i sitt liv, og kan derfor oppleves som truende for ens identitet. I den grad en slik posisjonering ildce totalt avvises, er det ofte vanlig for alctører å kategorisere seg selv i midten, som «nOl'male» (Savage, Bagnall og Longhurst 2001) - er ildce alle middelldasse i det egalitære Norge? Slik blant annet Jon Ivar Elstad har vist til, vil det ofte være slilc at rike personer vil fremheve det ordinære ved sin livsstil, mens de som er dårligere stilt ønsker å fremstille seg på en måte som opprettholder deres verdighet og selvrespekt (Korneliussen 2005). En annen årsak til at ldassebegrepet møter motstand i en folkelig forståelse, kan være at mange fortsatt forbinder samfunnsidasser med det tradisjonelle industrisamfunnets synlige skille mellom arbeider og kapitalist. Disse ldasseforskjellene er ildce lenger like tydelige, men forskjellene eksisterer fortsatt, om enn i andre former og utttyldc. Klasseteori kan være provoserende fordi den gjerne forbindes med politisk ideologi, kommunisme og sosialisme, ldassekamp og revolusjon. Dette er imidlertid sjelden hovedfokuset i Idasseforslming. I stedet dreier det seg om å ta tale i, å forldare og forstå hvorfor det finnes systematiske kilder til ulildlet i samfunnet (Allard og Littunen 1962: 87) . Hvorvidt folk flest identifiserer seg med en Idasse, eller i det hele tatt er opptatt av Idasse, trenger derfor ilJce være et hiterium for at IJasseperspektivet og -analysen er viktig. Det argumenteres ofte for at ulikhet i en viss forstand er nødvendig i organiseringen av moderne samfunn. Komplekse sosiale ordninger hever en funksjonell differensiering hvor ulike personer, med forskjellige yrker og kompetanse, kan utfylle hverandre til det beste for samfunnet som helhet. Klasseforslmingen viser imidlertid sin relevans ved blant annet å fokusere - på de sosiale konsekvenser og utfordringer som skapes av slike ulilmetsordninger, selv om dette ofte kan havne i skyggen av den offentlige oppmerksomheten. Når noen føler at de befinner seg på «feil side av gjerdet» og samtidig mangler midlene til å IJau'e over, påvirker det deres livskvalitet (Hurst 2003: l). At vi som samfunnsdeItaleere utfYller hverandre er selvsagt funksjonelt - når en balcer brød, kan en annen være statsminister - men i et IJasseperspektiv handler dette om hvordan utfYllingen er mer eller mindre predisponert gjennom arv av ldasseposisjon, og dermed også av de tilhørende fordelene og ulempene ved dette. Er det for eksempel tilfeldig at Jens Stoltenberg i dag er Norges statsminister, eller har familiebalcgrunnen hans spilt en rolle? Det dreier seg dermed i stor grad om å kunne beshive hvordan mulighetene for å tilegne seg samfunnsmessige goder er ulikt fordelt, og at dette viser til variasjoner av malct- og statusforhold som både årsak og konsekvens av denne ulikheten (Haug 1977: 52).
14
KImse: Begrep, skje/llfl og debatt
Sosial lagdeling og kontroversen om klasse Klassebegrepet viser til at samfunnet er delt inn i sosiale lag, men også til noe mer grunnleggende. Det handler om hvordan systematiske sosiale og økonomiske forskjeller reproduseres på tvers av generasjoner (Crompron 2008: 5-8), hvordan klasser er noe som "finnes» i salnfunnet som en del av den sosiale virkeligheten og som et resultat av ulikhet og urettferdige fordelingsprinsipper (Ahrne et al. 1985: 11). En ldasse kan imidlertid komme til umyld< som virkelighet i mange forskjellige former. Hvordan sosiologien fanger denne virkeligheten avhenger av det teoretiske grunnlaget forskningen hviler på. En vanlig forståelse av ldassebegrepet er knyttet til en generell beskrivelse av materiell ulildlet, hvor aktørene kategoriseres i Idasser etter hvilken tilgang de har til, eller hva de besitter av, for eksempel økonomiske ressurser, eiendom og kvalifikasjoner (utdanning). Men i tillegg til denne mener blant annet Rosemary Crompton (2008) at vi kan identifisere to andre hovedforståelser av klasse. Den ene av disse ligger nært opp tU den brw{en av begrepet som benyttes i dagligtalen, og ser ldasse som en form for prestisje eller status, gjerne gjennom distinksjoner - "hun er i en helt annen ldasse enn meg». Mens den andre forståelsen vektlegger Idasser som faktiske eller potensielle politiske aktører, med en (potensielt) bevisst agenda for samfunnsendring (Crompton 2008: 15-16). Dette er imidlertid bare tre idealrypiske forståelser av begrepet, og de vil ild<e være gjensidig utelwd<ende. I sosiologien har ldasseanalysen stått sterkt i store deler av fagets historie, men til tross for denne sentrale rollen er bruken av ldassebegrepet ofre preget av kontroverser. Det finnes som sagt ofte et skille mellom en samfunnsvitenskapelig og en hverdagslig forståelse av begreper. Det sentrale her er hvordan mening skli r inn og ut mellom akademiske og folkelige diskurser, med de fordeler og ulemper dette medfører. På den ene siden skal sosiologiens behandling av ldassetematild{en fange sentrale sider ved samfunnet, men på den andre siden kan det ild<e uten videre ses bort fra folks egne erfaringer som levd ldassetilhørighet (se for eksempel Stefansen og Blaasværs kapittel og bidragene om Idassereise) . Et fag som studerer samfunnet kan ild<e hevde ubetinget definisjonsmakt over sine forslmingssubjeluer - det er ild{e f.1.gets rolle å fortelle folk hvem de egentlig el' - men sosiologien kan bidra til å øke folks forståelse, forutsatt at denne forståelsens røtter er å finne i de samme menneskenes opplevelser. Pral{siser som tidligere var vanlige i en gruppe eller Idasse, kan nå være mer vanlige i en annen. Røykevaner er et eksempel på dette. Opprinnelig var det de med høy utdanning og status som røykte, noe som i dag er mer representativt for de lavt utdannede og marginaliserte: "Den idealrypiske røyker er en middelaldrende, skil t Fremskrinsparti-velger fra Nord-Norge med kort utdanning, lavt lønnet arbeid i industrien eller plassert utenfor
15
Kenlleth Dahlgren og}ol"ll Ljllllf'j?;ren arbeidsstyrken» (Lund og Lund 2005: 563). Selv om samfunnsforholdene endres, finnes det fortsatt sosiale mønstre. Klasseforskningen viser hvordan folk preges og formes av deres samfunnsposisjon, selv om dette nødvendigvis ildæ er noe den enkelte er Idar over selv. I tillegg til at ldasseforskningen ofte befinner seg i en debatt med samfunnet det forskes på, finnes det også faginterne diskusjoner. Grovt sett vil det være snaldc om to typer: for det første debatten om selve ldassebegrepets relevans i dagens samfunn, og om teoriene som benyttes er fruktbare for analyser av sosial ulildlet i vårt samfunn. Her vises det gjerne til ideen om det senmoderne eller postmoderne individualiserte samfunnet, hvor det er andre falctOl'er enn ldassespesifildce mekanismer, for eksempel det å følge i «fars fotspor» eller bestemte syn på barneoppdragelse (se Blaasvær og Stefansens kapittel), som skaper ulilmet. For det andre er det debatt blant ldasseforskere. Her er det ildce bare uenighet om bruksomtåde, forutsetninger og hvilke kriterier sosiale Idasser skal defineres ut fra, men også på et mer fundamentalt nivå, om hvordan selve samflll/net skal forstås - hva er de grunnleggende mekanismene som gjør at samfunnet er slik det er? Selv blant ldasseforskerne finnes det altså ildce en entydig definisjon eller forståelse av hva ldasse er, eller hvordan ldasseperspektiver og -forståelser skal benyttes i pralcrisk forskning. Dette er noe som også fremkommer i denne boka, i lys av de enkelte bidragenes ulike typer problemstillinger og tilnærminger til tematildeen. Bokas formål er å vise at ldasseperspektivet fortsatt er høyst relevant, til tross for endrede samfunnsforhold og ulike oppfatninger av hva begrepet skal representere. På samme måte som samfunnslivet, er også forskningsfeltet fragmentert. Det finnes altså ikke en korrekt måte å forstå sosiale Idasser på, men de ulike forståelsene kan utfylle hverandre. Også de som avskriver ldasseperspektivet, kan belyse viktige aspekter ved sosial ulilmet som kan flytte Forskningen fremover. Bokas kapitler underbygger ldasseperspektivets relevans som en fruktbar og meningsfull sosiologisk tilnærming, blant annet ved å vise til noe av den bredden feltet representerer, og den overordnede innsikten som kan treldces ut fra de spørsmål og perspektiver, empiri og fortolkninger Forskningsbidragene bieL·ar med. I lys av dette viser ldasseperspektivet seg også som et viktig stimuli for kritisk samfunnstenkning.
Klasseperspektivets releva ns «Vi lever ildæ i et Idassesamfunn lenger. Men jeg ønsker å se nærmere på hva jeg vil kalle de sosiale folJkjellene, for de er kommet i balcgrunnen» (Åmås 2010, vår kursivering). Slik svarte kulturminister Anniken Huitfeldt stilt overfor et spørsmål om kulturforbruk kan forstås ut fra et ldasseperspektiv. Dette er en viktig debatt fordi slike holdninger speiler en viktig tendens i tiden: individualiseringen av samfunnet. Dette er ildce noe nytt, men det er 16
Klasse: Begrep, skjema og debatt likevel noe spesielt ved den intensiverte individualiseringen som nå preger store deler av samfunnet gjennom en radikalisert og institusjonalisert individualisering, hvor samfunnet i første rekke forholder seg til den enkelte samfunnsborger som et individ (Sørensen og Christiansen 2006: 70, Vetlesen og Henriksen 2004). Sosial ulikhet vil dermed fremstå som et reSllItat av den enkeltes individuelle valg, som en "personlig fiasko» (Sørensen og Christiansen 2006: 79), fordi samfunnet oppfattes slik at det tilbyr de samme mulighetene til alle - uavhengig av klasse, geografisk tilhørighet, kjønn og så videre. Slagsiden for slik tenkning er det ubestridte kollektive ved ethvert samfunn, at individer aldri vil være frigjort fra sosiale sammenhenger. Ethvert valg tas ut fra de alternativene som oppleves som tilgjengelige og ønskelige. Individualiseringen kan dermed først og fremst betralctes som en ide, og ild,e virkelighet, selv om dette komplisert nok blir en del av den virkeligheten mennesker forholder seg til. Torben Hviid Nielsen tar for seg dette'i sin kapittel, hvor han peker på at det ene ild,e nødvendigvis uteluld,er det andre. Sosiale Idasser forutsetter altså ild,e nødvendigvis en opplevd Idassetilhørighet. Når Huitfeldt blir konfrontert med dette spørsmålet, skyldes det at forskning faluisk finner ldassespesifild,e mønstre i hvordan individer forholder seg-til og benytter seg av kultur (se Prielll' og Rosenlunds og , Bugges kapitler). Huitfeldts resonnement kan dermed snus på hodet: For å forstå de sosiale forskjellene må det ses nærmere på "Idassesamfunnet», som er kommet i bakgrunnen. Individualiseringsdebatten kan altså bidra til å tåkelegge de strukturelle betingelser og føringer folk praluiserer sin "individualitet» gjennom . Eller, som Paul Gooderham og Kristen Ringdal sier, så kan det føre til en undervurdering av betydningen av ldasseforskjeller dersom spørsmål om Idasser er den dominerende kilden til ulikhet og sosiale konflikter, står i sentrum (Gooderham og Ringdall995: 307-308). En viktig betingelse for slik tåkelegging kan være de diffuse forholdene som har oppstått mellom arbeid' og kapital, gjennom yrkesspesialisering og fragmentering (Arntzen 2002: 12). Dette har blant annet bidratt til at arbeidet stadig har blitt mer profesjonalisert gjennom produksjonens behov for spesifild, kunnskap og arbeidstakernes utdanningsmessige kompetanse. Ansatte kan i dag betralues som mer verdifulle og l10dvendige for bedriftene enn tidligere, og argumenter i forlengelse av dette handler derfor ofte om at mulighetene for sosial mobilitet har økt, mens Idassesamfunnets relevans, som strukturerende, har blitt sveldcet. Imidlertid må vi stille spørsmål om hvem som tar utdanning, hvorfor og med hvilket resultat. Til tross for at enkelte menneskers personlige livsløp blir suksesshistorier, og dermed fremstår som individuelle løsninger på strukturelle problemer, viser ldasseforskningen likevel sin relevans når samfunnets strukturer favoriserer - gjennom å gjøre bestemte muligheter lettere tilgjengelige for - noen sosiale lag fremfor andre. 17
KenIleI!; Dahlgren ogjol'lJ Ljllllggren
I forlengelse av dette kan det, som Magne Flemmen viser i sitt bidrag, også tas i betraktning hvordan eierskapet og styringen av store selskaper har endret seg. Spørsmålet som da melder seg, er om det har oppstått en egen «forvaltningsidasse» - en ny type kapitalister - bestående av direktører og styrer som leder store selskaper uten å besitte direkte eierskap over dem, og som har skilt eierskapet og kontrollen fra hverandre (Edgell 1993: 56). Flemmen tar opp dette og viser samtidig treldc ved reproduksjonen av den norske økonomiske overldassen. Det moderne Idassesamfunnet viser seg altså som et institusjonalisert system av belønningsfordeling Imyrtet til potensielt overlappende kategorier, som økonomi, makt og utdanning (AUard og Littunen 1%2: 87).
Klassisk klasseanalyse Klasseanalyse har stått sentralt i sosiologiens faghistorie, og spores gjerne tilbake til Karl Marx (1818-1883). Marx betraktet samfunnsklasser og dynamildcen mellom dem som hovedårsalcen til samfunnsendringene han observerte i forbindelse med fremveksten av det moderne, kapitalistiske samfunn. Grunnen til dette lå i IItbyttingsforholdet mellom kapitalister og arbeidere, som henholdsvis de dominerende og de dominerte. Utbyttingsforholdet dreier seg om ulik tilgang til produksjonsmidler. Kapitalistene har eierskap over produksjonsmidler, mens arbeiderne ildce har annet å tilby enn sin arbeidskraft. Med det oppstår det moderne lønnsarbeidsforho ldet, og kapitalistene kan tilegne seg fruktene av andres arbeid, den profitten som oppstår som følge av merverdien arbeiderne skaper gjennom sitt arbeid (Wright 1997: 9-19, Scott 2007: 12). Tilgang til produksjonsmidler hviler på prinsippet om privat eiendoms- rett, som for Marx er selve kjernen i det kapitalistiske samfunnet. En aktør kan enten eie eller ikke eie; de som eier ansetter (kapitalistene), og de som ildce eier ansettes (proletariatet). Gjennom denne utbyttingen står de to Idassene i et antagonistisk, dvs. sterkt motsetningsfullt, men gjensidig avhengighetsforhold hvor begge parter søker å realisere materielle interesser (Wright 1997: 9-19, Wright 2005: 23-24, Edgel11993: 3). En dramatisk konsekvens av dette er at mennesker gjennom arbeidet blir en vare på linje med andre varer, i og med at arbeideren selger seg selv som arbeidskraft (Crompton 2008: 3 1). Dette frembrakte tre viktige dimensjoner i den sosiale lagdelingen: Ildce bare arbeidet, men også samfunnet som helhet og de politiske interessene ble preget av sterkere polarisering (Ed geil 1993: 5). [(onjlil(t er dermed det sentrale i Marx' ldasseforståelse. Etter hvert som kapitalismen utviIder seg, vil motsetningen mellom proletariatet og borgerskapet til slutt bli så sterk at proletariatet vil skape revolusjon, ta makten fra borgerskapet og opprette først sosialisme, deretter kommunisme (Crompton 2008: 31, Edgell1993: 4-5, 12). 18
Kimse: Begrep, skjema og debatt En annen sentral klasseteoretiker er Max Weber (1864-1920), som i likhet med Marx mente at eierskap og kontroll over produksjonsmidler måtte stå sentralt i Idasseforståelsen. Webers hovedfokus er imidlertid ildee rettet mot utbytting, men folks livssja/1Ser - muligheter til å skaffe seg tilgang til samfunnsmessige knappe og verdifulle ressurser - spesielt innenfor markedet (Weber 2000: 54-56). \'{1eber var interessen i ep bredere Idasseforsråelse og ville fange den sosiale lagdelingen utover det arbeidsmessige (EdgeIl 1993: 11-12). Utgangspunktet her er at det er aktørens markedssituasjon, altså det man eier og de ferdighetene man besitter, som bestemmer ens Idasseposisjon og dermed ens livssjanser. Livssjanser kan kort defineres som sjansene man har for å skaffe seg tilgang til samfunnsmessige knappe og verdifulle ressurser. Klasser er, for Weber, derfor kategorier av individer med lignende livssjanser, som har samme årsakskomponcnt i markedet: «'Eiendom' og 'eiendomsløshet' er derfor alle Idassesituasjoners grunnkategorier, uansett om disse kategoriene gjør seg gjeldende i priskampen eller konkurr ransekampen» (Weber 2000: 55). Weber skiller imidlertid mellom Idassesituasjoner som objektive plasseringer i samfun nsstrukturen og samjilll/lSldasser som «sosiale kollektiven>, altså eksisterende fellesskap, som Imyttes sammen av mobilitetsmønstre - opphopninger av Idasseposisjoner som mobilitetsbaner typisk begynner og slutter i (Breen 2005: 32). I motseming til Marx' monistiske ankerfeste i produksjonen og utbyttingen som følger, mener Weber at klasse bare er ett av tre maktfordelingsfenomener i samfunnet, hvor de to andre er stand og parti. Et av aspektene ved dette handler om kli/tur. Måten mennesker vllIderer hverandre på, gjennom forestillinger om statusgrupper, vil ha viktige konsekvenser og vise urover telmiske formaliteter Imyrtet til arbeidsforhold (EdgeIl 1993: 14). «Når en egenskap som er felles for mange mennesker, er gjenstand for en sosial vurdering av hvorvidt den er 'ærenIll' eller 'vanærende', og denne vurdering betinger typiske nelde ved menneskers livsskjebne, utgjør disse trelde en 'standssituasjon'» (Weber 2000: 60). I motseming tilIdassene består derfor stendene «(. .. ) vanligvis av mennesker som føler samhørighet med hverandre, selv om denne sanlhørighet ofte er uten noen fast struktu1'» (Weber 2000 : 60). Standsæren kommer som oftest tiluttrylde gjennom livsstil, holdninger og visse privilegier (Imyttet til ideell e og materielle goder). Partier er på sin side sammenslutninger som har sosial makt og innAytelse som mål (Weber 2000: 60-68), alt fra for eksempel miljøorganisasjoner til Den norske legeforeningen. Både Marx og Weber regnes for å tilhøre sosiologiens Idassikere. Blant disse inngår også Emile Durldleim (1858-1917). Klasseperspektivet er i1dce like fremtredende hos ham som de to andre, men kan likevel nevnes. Durldleim vektlegger, som Marx og Weber, arbeidsdelingen som sentral, men i motseming til det som henholdsvis kan kalles en konAikt- og sta-
19
Il "
Kenl/eth DtlMgren ogJorn Ljl/llrgren tusorientering, var han hovedsakelig opptatt av funksjonell differensiering (Crompton 2008: 13). Han var i liten grad opptatt av sosiookonomisk differensiering. Grunnen til det var at han så konAikten mellom klassene som et midlertidig fenomen som ville stabilisere seg over tid, når folk så nytten i samfunnets organisering og påtok seg et moralsk ansvar for å dyrke sin rolle uten nag. Durld1eim så med andre ord for seg en samfunnsutvilding som ville stimulere den enkeltes evner og åpne for mobilitet mellom Idassene; en bevegelse mot normativ regulering basert på meritokratiske prinsipper (Gursky og Galescu, 2005: 53-54). Fordi Durlmeim er funksjonalistisk orientert mot samnll1net på overordnet nivå, er det samfunnsevolusjoll - ildce revolusjon - gjennom løsninger som viser seg optimale han er opptatt av. Den sosiale lagdelingen av samfunnet anrok han derfor ville skje gjennom tre former for organisering: For det første ville det vokse frem yrkesgrupperinger som forbindelsesledd mellom individ og stat. For det andre ville det oppstå en kollektiv bevissthet i disse yrkesgruppene, og at yrke derfor blir kultur. Den tredje og siste formen antok han ville vise seg som orgtlnisk solidaritet innen og mellom yrkesgruppene, hvor den enkelte anerkjenner hvor viktig andres arbeid er for helheten i et spesialisert samfunn (Gursky 2005: 54-60).
Klassebeg repet Klassikerne representerer tre til dels forskjellige Idasseforståelser, og når disse skal overføres til dagens samfunn, økes kompleksiteten berralctelig på grw1I1 av <
20
KImse: Begrep, skjellla og debatt
Birkelunds og Skilbreis respektive kapitler) eller klasse og etnisitet, som Silje Bringsrud Fekjær eksplisitt tar for seg i sitt kapittel (se også Julia Orupabos kapittel). Dette skyldes at samfunn ildce utgjøres av isolerte faktorer, men snarere viser seg som dynamiske sammensmeltninger. Hvordan slike koblinger kan fanges er det ildce noen formalisert mal for, det avhenger av den enkelte forskerens sosiologiske blildc og hvilke tradisjoner inn~n feltet det treldces på. Ett av ldasseforslmingens viktigste bidrag til sosiologien er derfor en måte å koble sammen vidt forskjellige temaer og «integrere ulike aspekter av samfunnsmessige, kollektive og individuelle fenomenef» (Elstad 1992: 23) .
Nyere klasseforståelse: kultur Mye av nyere ldasseforskning er inspirert av eller forholder seg til Pierre Bourdieus (1930-2002) teorier og forskning. Bourdieu vektlegger i sine studier av ulikhet også kulturelle og symbolske faktorer, i tillegg til øko> nomiske. Bourdieu utleder gjennom sine studier en forståelse av samfunnet som et mer komplekst og flerdimensjonalt sosialt rom, bestående av tre dimensjoner: kapitaltype (sammensetning), kapitalmengde og bevegelser eller løpebaner i det sosiale rom. Kapital viser her til en form for ressurser de ulike alctørene kan benytte seg av, og de viktigste vil være de kulturelle og økonomiske. Som det er blitt vist til tidligere, er enkelte - som Weber og flere i forlengelsen av ham - opptatt av at ldasse og status (stand) er to forskjellige ting. Bourdieu prøver imicllertid å overkomme dette skillet, og ldassekampen kommer til uttryldc også gjennom områdene for livsstil og forbrulc (Bourdieu 1984). Et av hovedpoengene til Bourdieu er at Idasse, som hos Marx og Weber, er noe relasjonelt. Ulike falctorer og egenskaper står alltid i en relasjon til hverandre og betyr noe først og fremst fordi de ikke betyr noe annet. Dette fremkommer blant annet i Anneehen Bal1f Buggs kapittel, hvor hun viser hvordan mat far en sosial betydning gjennom relasjonelIe distingveringspral(5iser. Også Annick Prieur og Lennart Rosenlund treldcer i deres kapittel på Bourdieu og viser, gjennom korrespondanseanalyse, hvordan det er ldare sammenhenger mellom ldasse og kulturell praksis i Aalborg. De gjør også grundigere rede for Bourdieus teorier på dette området. Som det fremkommer av Olve I
av hva som er legitimt og illegitimt i et speilbilde av mer eller mindre bevisste ldassespesifikke interesser. Dette kan, som I
21
Kenneth Dahlg,.ell ogJorll Ljl/.l1ggren
mestselgende forfa[[er, Frid Ingulstad, ble nekret medlemskap i FOl·fa[[erforeningen, som vurderre bøkene hennes som uren kunsrnerisk verdi. At hun solgte flere bøker enn noen annen på det tidspunktet var altså ildee et tilstreldeelig kriterium for å anerkjenne henne som forfatter (Rolness 2007). Hennes bøker ble ildee definert som god nok litteratur. A fokusere på kulturelle elementer i ldasseforståelsen er på ingen måte ukontroversielt. Etter Bourdieus publisering av Distinksjonen i 1979 (norsk, forkortet, utgave i 1995), med sitt fokus på sosiale forskjeller i smale, var Jon Elster blant kritikerne. Elster var kritisk til mye i Distinksjonen, men et av hovedankepunktene var at «Bourdieu seems to suggest a causal explanation of preferences in terms of social baekground» (1981: 115). At smak og kulturelt forbruk ildee nødvendigvis har noen sammenheng med alcrørens ldasseposisjon hevdes også aven reldee kritikere. Blant annet Chan og Goldthorpe (2007a; 2007b) argumenterer for at kulturelt forbruk er nærmere knyttet til stf/tllS (og urdanning) enn tilidasse, og/eller at det heller bør snaldees om «omnivore» (kulturelt altetende) og «univore» (en begrenset kulturorientering). I Norge har en annen debatt handlet om hvorvidt den «urdannede middelldassen» kan sies å besitte det som med Bourdieu kan kalles «en legitim kultu!'», og benytte denne til kulturelle grensedragninger (Skarpenes 2007, Skarpenes og Salcslind 2008, Skogen et al. 2008b, 2008e).
Nyere klasseforståelse: yrke og klasseskjemaer Arbeid(smarkedet) står, som hos Idassikerne, senn'alt også i nyere Idasseforskning (se blant annet Elstads kapittel). Hva slags yrke en har er gjerne avgjørende for ens økonomiske situasjon, men er også nært forbundet med _ utdanningstype og lengde, samt andre ulildletsindikatorer utover det en umiddelbarr kobler til yrkesrelaterre kilder til ulikhet. De fleste ldasseskjemaer - altså ldasseinndelinger - tar derfor utgangspunkr i aletørenes yrke når slike ldassifiseringer gjøres. Dette betyr at yrkesstruktur ofre ses på som det samme som ldassestruktur, men selv om det deskriptivt kan utledes store yrkesforskjeller på en reldee områder, ligger det som oftest også et teoretisk perspektiv bale Idassifiseringen . Yrke bør kanskje derfor heller ses på som ldasseindiltf/tol' fremfor å tilskrive alle forskjeller til egenskaper ved selve yrkene. Ved å følge Crompton (2008: 18-20) kan det foretas en grov tredeling av Idasseskjemaer: For det første et «common sense»-skjema, som plasserer yrker i en omtrentlig hierarkisk orden uten å ha teoretiske siktemål. For det andre en inndeling som forsøker å måle prestisje eller status knyttet til yrke. Og til slutt, og i motserning til de to førstes rent deslcriptive siktemål, en Idassifisering som har elcsplisitte referanser tilldasseteorier og som søker å måle dynamildeen i ldasserelasjoner. Skjemaer av den siste typen kalles
22
KImse: Begrep, skjema og debatt også for teoretiske eller relasjonelIe ldasseskjemaer. To av de mest kjente skjemaene er utviIdet av John H. Goldthorpe (weberiansk utgangspunkt, se f.eks. Breen 2005) og Erik Olin Wright (marxistisk utgangspunkt, se f.eks. Wright 2005). For en delldasseteorier og skjemaer har det vokst frem noen problemer. Ett dreier seg om kjol1l1. Tradisjonelt hal' utgangspUl1ktet vært familien som analyseenhet, definert ut fra fars yrke. Det vil si at samtlige medlemmer i familien behandles som en, med samme interesser, muligheter og så videre. Men hvordan arbeidsoppgaver og karrieremuligheter fordeles innad i familien, mellom menn og kvinner, el' sjelden symmetrisk. En risiko er derfor at den dominerende part i familien (far) definerer den «svake» (lnor), og slik skjuler en viktig del av det reelle bildet. Når det fokuseres på indi'videt, finnes det derfor store kjønnsforskjeller mellom menn og kvinners muligheter (Sørensen 1994: 27-29). En del ldasseskjemaer benytter imidlertid både menn og kvinner i sine registreringer. Gunn Elisabeth Birkelund tal' for seg denne diskusjonen mer utførlig i sitt kapittel. Et annet problem er middelklassen, en posisjon som verken kan kategoriseres innenfor arbeider- eller overIdassen. For nymarxisten Wright var det derfor viktig å fange den motsigende «Idasseposisjonen» middelldassen representerer, som et spenningsforhold mellom arbeidere og kapitalister; en ldasse som ansettes, men som samtidig praluiserer en viss grad av auronomi og frihet i sin stilling (Edgell 1993: 17-18). Dette viser delvis til det ticUigere nevnte diffuse forholdet mellom arbeid og kapital, som gjør det nødvendig å undersøke nærmere hva den enkeltes ansettelse faletisk innebærer. Resultatet aven slik tilnærming var at Wriglu forsto at middelklassen heller ildce ville kunne forstås som en Idasse, men ville deldee over et spenn av mellomposisjoner basert på ulike former for og grad av kontroll (Ed geil 1993: 18-19). I tillegg meldte ro nye problemer seg: Middelldassen eier ikke produksjonsmidler, og den vil være dominert gjennom sin ansettelse. Wright videreutvildet derfor Idasseforståelsen til å deldee tre punkter: (i) om den enkelte eier eller ildce eier produksjonsmicUer, (ii) om man ansetter eller er ansatt og (iii) hva slags ferdigheter den enkelte besitter (Edgell 1993: 20). Problemet med middelldassen behandles også av Goldthorpe, som ønsker å gjenreise Webers skille mellom ldasse og stand (status). Disse vil riktignok være relatert, men vise til ulike mekanismer og former for sosial lagdeling, og derfor forldare ulike sosiale fenomener. Kort sagt mener Goldthorpe at økonomisk sildcerhet og fremtidsutsikter hovedsal<elig er stratifisert av Idasse, mens kulturelt forbruk tilsvarende stratifiseres av stand (Chan og Goldthorpe 2007b). Klassestl'llkruren vil derfor være formet av sosiale relasjoner innen økonomien, differensiert etter hvorvidt den enkelte er arbeidsgiver, selvstendig næringsdrivende eller arbeidstaker. Videre vil ansettelsesform være viktig, slik den er regulert gjennom arbeidskontraleten 23
Kenneth D{/hlgren ogJorn Ljllllggren
(Chan og Goldthorpe 2007 b: 513). Som hos Wright er arbeidsforholdets autonomi og frihet også her det sentrale. Arbeidskontralcren kan hos Goldthorpe være av ro hovedtyper: Servicekontmkten innebærer lite overvåkning, gode og sikre lønnsforhold, karrieremuligheter og høy grad av selvstendighet i arbeidet. Arbeiclskontmkten innebærer det motsatte. Ut fra dette skiller Goldthorpe mellom de med en «ren» servicekontrakt - serviceldassen - og de med en «ren» arbe idskontralct - arbeiderldassen. Mellom disse finnes ulike grader og blandinger av de ro konrralcrformene (Goldthorpe 2000: 239-241, Breen 2005). I Norge er et viktig bidrag til debatten om ldasseskjemaer og kategoriseringen av sosiale Idasser, boka KlflSses{/m!unnet pti hell fra 1987 (Colbjørnsen et al.), hvor det marxistisk-inspirerte ldasseskjemaet til Wright benyttes. Debatten som fulgte handlet delvis om hvorvidt dette skjemaet, med dets teoretiske implikasjoner, var det best empirisk egnede eller om det weberianske ldasseskjemaet til Goldthorpe fungerte bedre (Birkelund 1996a, 1996b, Gooderham og Ringdal 1995, 1996). Poenget er at forståelsen og definisjonen av Idasser vil ha sosiologiske implikasjoner, blant annet i forbindelse med hvor sror andel av befollmingen som grupperes i de enkelte Idassene (Edgell1 993: 50-51) . Disse to ldasseskjemaene står fortsatt sterkt innen ldasseforslmingen. Chan et al. (2009) har blant annet, ved bruk av norske data, funnet empirisk støtte for å opprettholde det weberianske skillet mellom ldasse og status, og med utgangspunkt i dette utvildet en egen skala for sosial status. Men det er også utvildet klflSseskjemaer som inlduderer elementer av prestisje (kulturelle fal~torer). Et eksempel på dette er det Bourdieu-inspirerte ORDC-skjemaet (Oslo Register Data Classification Seheme). I dette skjemaet plasseres a1crørene i en ldasse ut fra informasjon om deres yrke -langs - to akser, økonomisk og kulturell, og ender totalt opp med 13 ulike Idasser (Hansen et al. 2009). Det finnes altså mange ulike måter å definere ldasse og å måle ldassestrukturen på. Det alle disse skjemaene har til felles er at de gir et utsnitt, eller et bilde, av hvordan samfunnet er «nå». Et annet fellesrreldc er at man er orientert mot hvordan ulildlet holdes stabil på tvers av generasjoner - altså reproduksjon av ldasseposisjon. Mange av ldasseskjemaene benyttes også, og er delvis skapt til nettopp dette formålet, til å måle det som vanligvis omtales som sosial mobilitet.
Sosial mobilitet og klassereise Sosial mobilitet og Idassereise kan virke som to sider av samme salc, men det er likevel en del forskjeller som er verdt å peke på. Der sosial mobilitet primært viser til strukturelle muligheter og sosiale prosesser på et overordnet nivå, viser ofre klassereisebegrepet til den subjektive erfaringen av å bevege seg mellom Idasser. Klassereiser er ofte fortellinger om opplevd struktur, og 24
Klasse: Begrep, skjema og debatt har gjerne et biografisk tilsnitt. Hvordan det oppleves å befinne seg i en sosial posisjon som bryter med hva en er vant med og tilpass med, kan belyse hvordan sosiale Idasser preger livene våre. Også i dagens Norge. I Seljestads bidrag definerer han Idassereise som «... eit begrep som uttlyld<er den biografiske erfaringa av sosial mobilitet, den subjektive erfaringa av å bytta sosialldasse innafor eit individuelt livsløp, og lwn gå både oppover og nedover». Studier av sosial mobilitet omhandler samfunnsendringer og stabilitet, og har en sentral plass i sosiologifaget. Sentrale spørsmål dreier seg om hvordan forskjellige former for sosial ulildlet reproduseres eller endres, innad i et livsløp og på tvers av generasjoner. For å undersøke dette benyttes det ofte ldasseskjemaer for å kartlegge fordelal
25
Kenneth Dnb/grell ogjo/'ll Lj'lllf!J\ren og profesjonsposisjoner. I Julia Orupabos kapittel er det også nedadgående bevegelser det handler om - hvordan høyt utdannete innvandrere opplever at de har foretatt en nedadgående Idassereise. Oppadgående forAytning er tema i Aere av kapitlene. Både Lars Ove Seljestad og May-Len Skilbrei tar for seg ldassereisebegrepet mer inngående i deres respektive kapitler. Transportmidlene mellom Idassene er imidlertid sjelden tydelige, og langt fra tilgjengelige for hvem som helst. Det er viktig at ldassereisebegrepet ildee tolkes dit hen at sosial ulikhet, som strukturelt samfunnsproblem, kun ligger i individuelle løsninger. Individets ønsker og handlinger har selvsagt betydning, men det er ildee alene opp til den enkelte å selv bestemme hvor en skal i verden. Valg foretas alltid innenfor rammer. Mats Trondman lmytter i sitt bidrag sammen store samfunnsmessige endringer med vekst og fall i familien - individers livshistorier og samfunnshistorie forstås i lys av hverandre. Kanskje er det slik at forståelsen for sosiale prosesser blir lettere å tilegne seg gjennom å lese mer personlige bidrag. Skilbreis bidrag er ildee personlig på samme måte som Seljestads og Trondmans, men også hun viser tilldassereise som noe personlig, blant annet gjennom å vise hvordan kjønn er relevant for slike reiser.
Avslutning Selv om denne bokas kapitler hovedsaleelig konsentrerer seg om det norske samfunnet, viser ildee ldasse som tema kun til en nasjonal setting. Klasseperspektivet viser også til et overskridende internasjonalt fenomen, for kapitalismen som økonomisk system har ingen grenser (Ahrne et al. 1985: 44). Klassesamfunnet i Marx' originale beskrivelse er kanskje ildee spesielt talende for Norge i dag, men i et globalt perspektiv står den fortsatt sterkt (Elstad 2005: 2). Selv om arbeidsforholdene i Norge har blitt vesentlig bedre for de aller Aeste de siste hundre årene, er det fremdeles noen som befinner seg på «bunnen». Om denne bunnen virker bedre i dag enn tidligere, skyldes det i stor grad at mange risikofYlte og helseskadelige arbeidsoppgaver er eksportert ut av landet gjennom internasjonal arbeidsdeling. De Aeste i Norge har råd til en iPod, men det er ingen av oss som lager dem; det gjør kinesiske industriarbeidere. Bokas kapitler viser at sosiale Idasser har mange aspekter og kan studeres på mange måter. Et aspekt som i ulilc grad kommer til umylde i bidragene, men som alltid i det minste ligger implisitt som er en rød tråd i ldasseforskningen, er makt. Malet kan ha ulike former og virke på ulikt vis, den kan være grunnlagt i økonomiske eller i kulturelle forskjeller, og gi seg utslag i for eksempel definisjonsmalet. Som det fremkommer i boka, kan både kulturell og økonomisk makt forstås i et ldasseperspektiv. Blant annet frembralcte «økonomisk spill" på høyt nivå høsten 2008 en finanskrise som førte den ene bedriften etter den andre i konkurs. Hvordan dette rammer ulikt
26
KImse: Begrep, skjema og debatt er også et ldassespørsmål; arbeiderne mister jobben, mens lederne henter ut bonuser. I forlengelse av eksemplet med forfatterforeningen kan også den norske skolens litterære kanon nevnes som et kulturelt eksempel på en ldassestrukturell orientering: Det er folk i bestemte sosiale posisjoner som avgjør hva som skal leses i den norske skolen. Ibsel!- inngår her med selvfølgelighet, men uten at det dermed speiler en folkelig oppfatning av hva som er verdt å lese; «flertallet» foretreld<er som nevnt forfattere som Frid InguIstad, uten at dette gir seg større utslag i skolens leseplan. En faglig forståelse av sosiale Idasser kan ses på som en teoretisk reise mellom skjema, virkelighet og tilbake, hvor det sentrale ild<e T\ødvendigvis er "hvem» Idasser består av eller hvordan de handler. Klassetematild<en er først og fremst et perspektiv for å fange det strukturerende som skaper sosiale mønstre og relasjonelIe posisjoner. Klasseforskningen ser på hele det samfunnssystemet som koordineres gjennom over- og underordnede posi, sjoner, og som streldær seg fra de øverste økonomiske og politiske prosesser på malaonivå til det enkelte individs personlige og private hverdagsliv. Det er viktig at samfunnsvitenskapen evner å konfrontere og analysere alle samfunnsforhold med kritiske vurderinger av dominansforhold. Klasseanalysen står her sentralt.
I begynnelsen var klassereisa Lars Ove Sel;eslad
Dell Ei sjølvbiografisk forteljing om starten på ei klassereise
-
Det var på Lillehammer eg første gangen beskreiv meg sjølv so m ein tvilar. Eg hugsar det enno. Eg var 20 år gammal, nett flytt heimafrå for å gå på NansenskoIen - Norsk Humanistisk Akademi. Etter gymnaset i Odda, hadde eg arbeidd eit år som strippar, syrepassar, ovnspassar og diversemann på Sinken heime i Odda. Og no var eg for første gang omplassert i eit nytt sosialt miljø, so m var vesen deg annleis enn det eg var vant til heimafrå. Heime var foreldra mine, mor som arbeidde som anleggskoldee og far som arbeidde som bas på kalkovnen på Odda smelteverk. Søstera mi arbeidde som anleggskoldee slik som mor, og bror min var framleis ein skulegut. Til Lillehammer feide eg skyss med Sjur, skulekameraten min gjennom ni år på folkeskule og tre år på gymnaset. Ei tid hadde vi og arbeidd saman på røsteanlegget på Sinken, der vi arbeidde med å brenna sinkmalmen med rik tilgang på oksygen slik at svovelen slapp taleet i sinkmolekyla og vi feide kalsine (sinkoksid) og svovelsyre i staden for sinksulfid. Kalsinen sende vi vidare tilIlltinga der den blei oppløyst i retllrsyre og rein.sa slik at den oppløyste kalsinen kunne sendast vidare til elektrolysehallen der sinkoksidet spalta seg, og den reine sinken la seg som eit tre-fire millimeter tjukt, grått, knudrete zinkbelegg på dei alllminiumsblanke katodeplatene. Etter å ha arbeidd fleire månader på røsteanlegget feide eg og høve til prøva meg som strippar i elektrolysehallen. Stå der i røyk, støy, gass, støv, sIdt og drit og riva den nydanna sinken laus frå katodeplatene med hammar og strippespade, eit slag stort hoggjern som vi kila ned mellom sinken og karodeplata og prøvde å riva laus dei grå sinkplatene. På meg hadde eg den grå syrefaste strippardressen frå Wassdals hjemmeindustri AS (som tålte syreskvett og ikkje roma slik som dongeri), svarte og gule gummistøvlar med vernetå (mot søl og elektrisk støyt), svarte gllmmihanskar på hendene (mot syreskvett og elektrisk støyt), kvit hjelm på hovudet (mot dei svingande saksene med katodeplater), støvrnaske (mot syredamp og knallgass), og hørselsvern (mot det infernalske bråket frå 40 mann som stod og banka og slo på katodeplatene sine for å få ei glipe mellom sinkbelegg og katodeplate, slik at vi feide ldlt ned den skarpe strippespaden). Det var heri frå eg kom, frå Odda, frå industrien, frå smelteverket, frå sin-
28
J begyllllelsenvtlr kltlSsereistl
ken, frå arbeidarIdassen, frå kommandoord og høglydt latter, frå støy, banning, pokerspel i pausen, røyk, skit og drit, til handels-, skule-, administrasjons- og kulturbyen Lillehammer, til NansenskoIen, til Norsk Humanistisk Akademi, grun na på Wyller og Schelderups humanisme, til det berømte Lillehammer-lyset, tU tankar, ideal", samtaler, diskusjonar, forelesingar, nye folk og eit hav av nye mulegheiter. Til kunst og kuli:ur. Til det indre austlandet. Til det Kjartan Fløgstad kallar for Oslofjord-humanismen . Det var dit eg kom. I Sjur sin gamle mørkegrøne Volvo 144 som han hadde arva etter får sin, arkitekten, og som han no kjørte frå Odda, via Sørfjorden, forbi Tyssedal, forbi Lofthus, forbi Urheim der vi hadde budd så mange so mrar i Spelarstovo, forbi Instanes (der fjordabesten og fjordabesto budde), forbi Kinsarvik, .forbi Ringøy med utsikt til Kaland der mor mi kom frå, og der vi brukte å ta «Granvin» over fjorden til ferie i Fossahuset, forbi Eidfjord og vidare opp Måbødalen, over Hardangerv idda, over Gol, Dokka og langs Mjøsa til Lillehammer. Der kjørte han med mor si o~ bord, mora som skulle besøka søstera si på Moelv, og meg og flyttelasset mitt. Eg sat i dei brune Volvo-seta med den proletære sveisen min, med den tynne proletære barten min, i den blåruta proletære flanellsskjorta mi (med oppbretta skjorteermer), i dei blå proletære dongeribuksene mine og med blå proletære joggesko på beina. Og eg visste ild<je at alt dette var proletært før eg kom til NansenskoIen. For meg var det kvardag. For meg var det meg. For meg var det slik vi var Idedd. For meg var det heilt naturleg. Eg var ild<je så opptatt av kva eg hadde på meg, og var ldedd i ei blanding av det mor mi hadde kjøpt til meg gjennom gymnastida mi, og det eg hadde kjøpt sjølv medan eg arbeidde på Sinken. Kleda mine var kjøpt hos Herheim Herreekvipering, på Beld<en et co., eller hos Terje. I ryggseld< og bagar i bagasjerommet på Volvoen låg liknande ldede og ei svart skinnjald<e som mor mi hadde kjøpt då ho, far min og bror min var på ferie i Danmark eit par år tidlegare. Ei n ferie som far hadde vunne i lotteriet til idrettslaget Vossar, og som var den første utanlandsferien i min familie, men utan meg og søstera mi som hadde sommarjobbar. Men det fanst ne eigedelar som braut med denne proletære utrustninga. Eit par veker før eg skulle reisa til Lillehammer, hadde eg vore ei n tur tU Bergen. Eg hugSa!' ild<je lenger føremålet med turen, men eg trur det var noe med ei Bergens-jenta som gjeld< på skule i Odda, og som eg var litt forelska i. Eg veit at eg ringte ho då eg var i Bergen, og at eg snaldm med den skeptiske, men hyggelege, mor hennar som sa at dottera ild<je var heime og Ud<je kunne treffa meg. Men ho skulle seia at eg hadde ringt. Så eg blei sittande åleina i Nordnespa!'ken med den kvarte portvinen eg hadde kjøpt. Og eg hugsar ikkje lenger om eg opna den, sjølv om eg ser for meg eit bilde av at eg drald< vin frå ein slik liten kvit pappkopp som dei hadde på toga før i tida. I løpet av den dagen i Bergen kjøpte eg tre ting som eg tok med meg til Lillehammer. To av dei veit eg at eg kjøpte med tanke på at
29
Lars Ove Seljesttld eg skulle begynna på Nansenskoien, og den tredje har eg lenge meint var eit spontankjøp. Men ved nærmare ettertanke har eg kome fram til at også denne tredje gjenstanden var eit bevisst førebuande kjøp, og slik sett del av ei proaktiv handling. Slik eg ser det i dag, kjøpte eg denne sommardagen i Bergen, like før eg skulle begynna på Nansenskoien, tre rekvisittar som var del av mi antisiperi ng av eit framtidig studieliv, av eit nytt liv bortanfor industristaden og arbeidarldassen, rekvisittar som eg hadde tenkt å bruka for å eventuelt kunna iscenesetja meg sjølv som noe anna, eller meir?, enn den arbeidarguten eg i røynda var. Var det slik det var? Gissa eg meg fram til rekvisittar som eg kunne bruka i eit liv eg ildeje kjende, i ei iscenesetting av meg sjølv som noe anna enn det eg så langt i mitt liv hadde vore? For å ta den tredje rekvisitten først: I ein platebutilde i Strandgaten kjøpte eg ei plate som heitte «Wavelength». På framsida var det bilde av ein halvfeit, halvgammal mann med begynnande tynt hår, og så var det noen «svisja» strekar over i ulike fargal'. Eg har tidlegare hevda at eg ildeje hadde kjennskap til musikaren som stod bale denne plata, men at eg kjøpte den likevel. I det siste har eg kome fram til at dette er feil, og at eg både kjente til musikaren frå før, og at eg kjøpte den fordi eg håpa at den kunne passa inn på Nansenskoien. I mitt nye liv. Det eg lenge har trudd var eit tilfeldig innfall, viser seg ved meir fokusert biografisk minnearbeid å vera eit føregripande og ptoaletivt handlingsval. Gjennom Sjl1l' hadde eg lært å kjenna denne musikaren, og eg visste at, minst ei, av dei studerande storesøstrene hans lika Van Morrison . Difor kjøpte eg mi første plata med Van the Man i håpet om at den ville passa inn i mitt nye studieliv. Og det gjorde den . «Wavelength» passa på Nansenskoien. Ein av dei aller første skuledagane gav den meg smil og tommelen opp frå amerikanaren Eric, som sat ute bale internatet og spela munnspel. Og kort tid etter gav ho meg ein ny bustehåra - venn. Som framleis er min venn. Snart 30 år etter at eg flytta frå industristaden for å begynna på Nansenskoien. Dei to andre tinga eg kjøpte, har eg alt lenge meint var ei førebuing til mitt nye liv. Eg må ha hatt ei slags forutaning om at dei eg kom til å møta på Nansenskoien kom til å vera annleis enn meg. At dei kom til å ha andre ldede, komma frå andre sosiale miljø. Og at dei ville vera litt hippiealetige eller litt studentaktige. Kva no det måtte vera? Truleg var dette resultat av både møter med dei studenl~de storesystrene til Sjur, som var dei einaste studentane eg kjende personleg, så vel som ei førestilling danna på bakgrunn av bilde eg hadde sett av studentar på fjernsynet og i riksavisene. Det eg kjøpte var: ein grøn Fjalldiven-anoralde med hette og blanke knappar, og ei grøn postveske i grovt stoff til å ha over skuldra. Eg må ha hatt ei kjensle av at den svarte skinnryggseldeen min og den brune semska catalina-jakka frå gymnastida ildcje passa i det nye livet mitt. Utan at eg visste noe om det miljøet eg kom til å vanka i vinteren 1981-82. Men det var ei førebuing. Og ein av dei første kveldane på Lillehammer, då Trine stoppa meg på ve30
l begYllnelsen var k/assereisa
gen og spurte etter vegen til symjehallen utan å kjenna meg igjen, felde eg bekrefta at heller ildeje svarte skinnjaldeer var gangbart på Nansenskoien. I der minste var det det ho sa, då ho forfjamsa og flau innsåg ar vi var medelevar, og at eg ildeje var ein innfødt lillehamring: Eg trudde ingen Nansenbarn gjelde i svart skinnjaldee, sa ho. Det var derfor eg i1deje kjente deg igjen. Frå då av blei den grøne Fjallraven-jaldea god å ty til. Den passa inn. Også på studiegruppa «Mennesket i naturen» med Arne Chrisrian Srryken, som eg kom ril å velja. I løper av studieårer på Nansenskoien begynte eg å bygga meg sjølv om frå den flinke arbeidarguren Lars Ove Seljesrad ri! poeten, forfattaren, kunstnarspiren, den intellektuelle, hum anisten og studenten Lars Ove Seljestad. Eller for å sitera søskenbarnet mitt Bjarte som er li!ee gammal som meg, og som var min beste leikekamerat i barndommens Odda, og som var ldassekameraten min, og naboen min, fran1 til han flytta i 4. Idasse, og først kom tilbake til konfirmasjonen, då vi på ny tok opp vennskapen vå r. Overfor mor mi erldærre han ein gang høgt og tydeleg: «Det var Nansenskoien som øydela Lars Ove!» I mange år var eg svært fornærma på han for denne lItsegna. Både fordi han meinte at eg var øydelagd, og fordi han gav Nansenskoien skylda. Ein skule som hadde opna eit hav av nye mulegheiter for meg. T ing eg hadde drøymt om, ting eg ildcje hadde drøymt om, men som eg her felde prøva, som eg her fekk læra noe om, som gav meg eit pust av den verda eg før berre hadde lese om, eller sett glimt av heime hos venner som Sjur. Som gav meg mulegheiter til å testa ut tankar, ideal', møta folk som vi lle noe med kunnskapen sin. Folk som ville påverka verda og røyndomen. Og som ildeje berre tok mot ein lønnsslipp og gjelde heim for å eta, sova, drildea, sjå på tv, men som investerte seg og realiserte seg i arbeidet og prosjekta sine. Som trudde at endring var mulig, og at kunnskap var viktig. I løpet av Nansenskoien felde eg møra fleire ulike menneske enn eg hadde gjort til då i mitt liv, eg feide fleire nye venner enn eg hadde Rm i løpet av gymnas og folkeskule, eg var involvert i fleire utviIdande og spennande diskusjonar en n eg til då hadde hatt i mitt 20-årige Odda-liv. Og eg felde trua på at endring var muleg. At der var det rette. Og at eg kunne gjera ein forskjell. Eg felde studera kunstf.'lg, drama, litteratur, religionsfilosofi, økologi, og eg felde starra sjølvstyrt studiegruppe i alternativ pedagogilde, og eg fekk reisa på studietur til StocImo1m. Og dette skulle ha øydelagt meg? Eg var kjempefornærma på Bjarte. I mange år. Han, den einfoldige homeboyen, som berre vi lle arbeida på verket, tena pengal', gifta seg, ra ungar og kjøpa seg bil og rosa fløyelssofa. Han som hadde vore bestevennen min. Han som eg lærte å drildea saman med og gå på fest med, sa at eg var øydelagd . Og at det var Nansenskoien som hadde skylda. Eg synsr der var totalt urimeleg av Bjarte å hevda at eg var øydelagd, og å legga skylda på Nansenskoien. Sjølv opplevde eg at eg hadde lære mange
31
Lflrs Ove Seljesffld
nye ting, spennande og viktige ting, at eg hadde utvilda meg, at eg hadde fatt mange nye venner, gode venner, viktige venner som eg kunne føra mye djupare og meir eksistensielle samtaler med enn vennene som eg hadde reist ifrå heime, samtaler som gav meg meir som menneske, at eg hadde fått mange fleire perspektiv på verda, perspektiv som eg i1deje kunne ha fatt i Odda, på Sinken, på smelteverket, på Iris og Merkur. At eg visste meir om verda enn han, og at den einaste grunnen til at han sa at eg var øydelagd, var at han sjølv levde eit så begrensa proletært liv, utan blilde for dei store og brennande spørsmåla i menneske- og samfunnslivet. At han i1deje tok verda og livet på alvor. Såg han i1deje at verda måtte forandrast, at det var mogleg å endra verda, og at det var opp til oss som individ å gjera nettopp det? Bringa inn meir rettferd og meining i det skeive og meiningslause. Det var det eg tenkte: at han mangla opplysning, at han med sin niårige folkeskule og foralet for teoretisk kunnskap og bøker, var begrensa og fanga i det innsnevra proletarIivet, og at det var derfor han reagerte slik, og sa at eg var øydelagd, og at Nansenskoien hadde skylda. Og eg tok avstand frå det han hadde sagt. Synst det var dumt og misforstått. Men i løpet av dei siste åra har eg oftare og oftare tenkt at Bjarte hadde rett: Eg var øydelagd. Og det var Nansenskoien som hadde skylda. I det minste var det den som etablerte det første verkelege brotet mellom Bjarte og meg, mellom meg og Odda, mellom meg og familien min, mellom meg og vennene mine, som gjorde meg framand og heimlaus i forhold til oppvekstmiljøet mitt. Gjennom gymnastida mi hadde eg halde kontakten med , Bjarte, med Ivar, med ungdom mane i gata vår, med dei som var lik meg sjølv. Og når eg hadde sommarjobb på smelteverket og jobba på Sinken etter gymnaset, så feide eg forsterka denne kontal
32
I begynne/sen vtlr k/tlssereistl
omgangsronen var skriven inn i kroppen min. Eg var ein underdog. Og ein underdog set si ære i å bjeffa oppover. Aldri nedover. Når eg gir Bjarte rett i at egvar øydelagd, og at det var Nansenskoien som hadde skylda, så meiner eg i!d<je at eg var øydelagd som menneske. Men eg var øydelagd som arbeidargut, eg var øydelagd som hans likeverdige, og eg var øydelagd som hans venn. Mine interesser endra seg sterkt i løpet av dette året. Dei tinga som det i Odda og på verket hadde vore sjølvsagt å ha kunnskapar om : bilar, mororsyldar, tipping, fjernsyn, pornoblad, fagforeininga, lønnsforhandlingane og lokalpolitild<en var i!deje lenger interessant. Det som var interessant var: kunsten, poesien, filosofien, religionen, nasjonalpolitildcen og verdspolitild<en. Forandre verda! Ho treng det! Det var det eg ville. Og eg ville forandra meg sjølv. Og eg gjorde det. Utvendig forandra eg stil frå flink arbeidargut til rufsete kunstnarspire. Håret blei lengre frå dag til dag. Eg hang velde den svarte slånnjaldca i skapet og pluldca fram den grøne Fjallraven-jaldca. Eg begynte å gå med lilla sjal i halsen. Eg feide ei holete grønfarga sjukehusbukse av Ole Henrik. I haustferien fant eg den gamle fraldcen til almerkebesten heime på loftet. Der fann eg og dei gamle brune fjellstøviane som på turen over Hardangervidda fire år tidlegare hadde gitt meg dei verste gnagsåra eg nokon gang har hatt. Og som hadde stått urørt etter det. Men no kom dei til nytte igjen. Innvendig skjedde det og salcer og ting. Eg skifta politisk standpunkt. Blei radikalisert i raud retning. Eg som hadde meint at karalcterar var vi!etige, var ildcje lenger opptatt av dette. Eg som hadde meint at «Frihet under ansvar>' var eit godt slagord, meinte no at «Frihet for dei undertrykte!» var meir passande. Og eg blei djupare og djupare i mine eksistensielle og religiøse grubleri rundt livet, religionen og lidelsens problem. Eg stilte meg på Ivan Karamasovs side, og meinte at dersom Gud kunne tillata uskyldige nyfødde barn å lida, så gav eg han billetten tilbalce. Eg som hadde lært at ei god lønn og gode arbeidskameratar som ein kunne spøka og le med, prata, arbeidstida til å gå fort saman med, var det leika og slå i hel tida med, viktigaste kjenneteilmet på eit godt arbeid, blei meir og meir overbevist om at det gode arbeidet var eit meiningsfullt arbeid, eit arbeid der ein kunne realisera seg sjølv og bidra ti! å forandra verda i ei meir rettferdig retning. Og at lønna og arbeidskameratane ildeje var det viktige i arbeidet, men kva ein gjorde, korleis ein gjorde det, og at ein fekk noe igjen i form av personleg vekst og utviIding. Med andre ord: Eg begynte å tvila på det eg før hadde tatt for gitt. Det som i min barndoms og ungdoms Odda hadde vore sjølvsagt, det som hadde vore ein del av min «commonsensiske" kunnskap om verda, var sett i bevegelse. På Nansenskoien begynte verdiane mine, synspunkta mine og språket mitt for alvor å endra seg i retning av verdiane, synspunkta og språket ti! det ein kunne kalla for den kulturelle middelldassen. I Oslofjord-humanistisk retning for igjen å låna frå Fløgstad. Og eg la eit godt grunnlag for vidare
a
33
Lim Ove Seljestttd studiar og intellektuelt arbeid. Men det braut ned det «commonsensiske» synet eg hadde på meg sjølv, på verda, på det eg hadde lært som eldste son av ein ufaglært smelteverksarbeidar på den vestnorske regnkysten. Gjennom den nye kunnskapen, gjennom dei nye vennene, gjennom dei nye verdiane og interessene oppstod det eit brot med det eg hadde trudd på før, og som eg hadde tatt for sjølvsagt. Og når eg tok med meg desse nye verdiane, interessene og synspunkta heim, så fall dei på steingrunn. Far min var ilckje interessert i å diskutera lidelsens problem over middagen etter formiddagsskiftet, og han var slett ildeje interessert i å lesa den politisk korrekte proletarromanen som eg gav han til jul. Og han såg med stor skepsis på den langhåra fraldeeldedde sjukehusbukseoppdressa lilla-skjerf-i-halsen-so nen som han feide heim jula 1981. Han såg ein son som på eit halvt år var blitt ein framand. Og han snaldm med ein son som ville snalcka om heilt andre ting enn Dildcen, Sandov, Viking, Jaosteguten, Raudreven og alle dei andre som faren jobba med saman på verket, og so m gjorde sånn og sånn ... og som sa sånn og sånn . .. og då sa han at du kan faen meg ta og stildm heile spaden opp i ræva på deg! Eg trudde eg skulle dena på ræv! Eg lo, så eg faen meg heldt på å revna! Nei, faen heller, her fire vi ildeje ei n tomme! Rett skal vera rett! Og Colin var full som ei alka . .. og trur du ildeje eg måtte ta og slå ut heile omnen, bare på grunn av det tullet til dei der jævla ingeniørane!
Del Il Refleksjonar om klassereise og biografisk kunnskap I løpet av eit halvt år hadde eg tatt eit langt steg velde frå smelteverket og oppveksten min i Odda. Eg kom heim til mine eigne. Og dei kjende meg ildeje. Eg var blitt ein framand . Og dette er den kl assereisandes evige er- faring. Du kjem aldri heilt fram til den nye plassen, til den nye sosiale og kulturelle Idassen du lItdanningsmessig, verdimessig og kunnskapsmessig tilhøyrer, men du kan heller aldri komma heilt heim igjen. Og det siste er det mest smertefulle. Avera Idassereisande er å leva sitt liv i spennet mellom det som var og det som er. Ein er eit menneske i bevegelse, og slik sett eit moderne menneske, men ein lever livet sitt i eit slags eksil, bortanfor det sjølvsagte som ein reiste frå, og aldri heilt framme ved det som er sjølvsagt for dei ein no er sa man med. D ette er Idassereisas smerte og dette er Idassereisas belønning, skriv Andreas Hompland. Begrepet Idassereise støytte eg første gangen på i form av sosiologen Per Solvang sin artildeel med tittelen «Klassereisen» i Nytt No/'Sk Tidsskrift (Solvang 1998). I møtet med mitt eige forskingsobjekt, elevar og lærlingar i yrkesfagleg utdanning, vart eg konfrontert med mi eiga biografiske erfaring av å vera arbeidargut i akademia, eller ein «stranger in paradise» som det heiter i den amerikanske boka om arbeidarldassealmdemikarar (Ryan og Sackrey 1984). Solvang sjølv støttar seg i fram stillinga si av Idassereisetematildeen
34
J begynnelsen VIll' k/fissel'eisfl i stor grad på den svenske klassereiselitteraturen, særleg Mats Trondman si avhandling Bilden aven klaSS/'esa (Trondman 1994) og boka f(!assresan (Molin og Ågren 1991). I pakt med denne litteraturen definerte Solvang klassereisa som ei reise som handler om sosial mobilitet og kan i prinsippet gå lJåde oppover og nedover. Som samfunnsfaglig scudiefelt er begrepet vanligvis lmyttet til den oppadsrigende vei, det vil si overgangen fra arbeiderldasse og lavere funksjonærsjikt til middelldasse og borgerskap. Det sentrale reisemiddelet er utdanning, noe som Idart knytter Idassereisen til etterkrigstidens endringer i tilgangen på utdanning (.. .) Hovedbudskapet i de etnologiske studiene e'r at de klassereisende erfarer en eksistensiell fremmedgjøring, både i forhold til sitt oppvekstmiljø og i til sitt nye habitat, middelklassen (Solvang 1998: 1-2). I den vidare presentasjonen av Idassereisetematildcen legg Solvang også fr;m Mats Trondman sin sosiologiske analyse av Idassereisas tre fasa 1'; lausriving, inntreden og tilbalcekopling (Solvang 1998: 3) . Klassereisa handlar slik sett primært om lausrivinga frå eige oppvekstmiljø, oftast arbeidarldassen, forsøket på å tre inn i det nye miljøet, oftast middelldassen, med høgare utdanning som hjelpemiddel, og den nye relasjonen til eige oppvekstmiljø med utgangspunkt i den utdanninga ein har gjennomført og den, forsøksvise, inntredenen i middelldassen. Felles for alle desse tre fasane er framandgjeringa. Den ldassereisande er framandgjort frå heimemiljøet i barndom og ungdomstid, oftast i form av personlege boldege og kulturelle interesser. Eit felles kjenneteikn er ei skoleRinldleit som ildcje blir verdsett i heimemiljøet. Likeeins kjenner den ldassereisande seg framand overfor middelldassen sine omgangsformer og pralcsisformer. Oppvekstens verdiar og holdningar blir med som «nissen på lasset». Og etter gjennomført høgare utdanning kjenner den ldassereisande seg til slutt framand for sine eigne, for heimemiljøet, som ildcje forstår, kjenner og verdset dei kunnskapar og veremåtar som den ldassereisande har tileigna seg i sitt nye liv. A vera klassereisande kan vera ei smertefull erfaring. Det trur eg handlar mest om kor stor avstanden er mellom det gamle livet ditt og det nye. Og i kva grad du Idarer å integrera og vedlikehalda den gamle kunnskapen og dei sosiale relasjonane du hadde med deg heimafrå med den nye kunnskapen og dei nye sosiale relasjonane du inngår i i løpet av Idassereisa. Ein av dei som, frå eir anna utgangspunkt, har interessert seg for desse tinga, men uran å bruka begrepa Idassereise eller ldassereisande, er den tyske sosiologen og biografiforskaren Peter A1heit. I hans biografiske studie av «non-traditional students» (Alheit 2000: 13-14) handlar det om studentar som ildcje kjem frå den typiske tyske utdanningsIdassen, som er eldre enn van lege studentar, som ofte er bundne opp i tilIeggsforpliktelsar ut over det å vera student, som i liten grad har vitskapsnære biografiske erfaringar og som ofte har
35
Lars Ove Seljestad brote utdanningsløp bak seg. Alheit si forsking viser at desse studentane i stor grad har foreldre med proletære bakgrunnar og er berarar av biografiske erfaringsprofilar som gjer dei framande i forhold til universitetets meiningsunivers. I arbeidet sitt skil Alheit mellom tre hovudformer for <
36
J begynne/sen v{/r kl{/ssereis{/
og utprøvingane sine. Dei biografiske handlemåtane deira er prega av ei slag gjentakingstvang, der nye forsøk og oppstartar stadig avløyser kvarandre, men utan at dei kjem særleg lenger framover i utdanningskarrierane sine. Ein mangel ved mye av Idassereiselitteraturen er fråveret av eit Idart biografisk perspektiv på Idassereiseerfaringa. Slik eg ser det, villdassereiseforskinga og Idassereisedebatten med fordel ku 1111 a treldm vekslar på den opparbeidde kunnskapen frå den sosiologiske biografiforslcinga. Dette er i liten grad blitt gjort. Rett nok er mange av dei persoruege Idassereiseforteljingane for sjølvbiografial' å rekna, men ei direkte og målretta kopling til sosiologisk biografiforsking er lite framtredande både ved den all men ne; debatten om Idassereisa og ved den forsicingsbaserte Idassereiselitteraturen. Eit unnatak er Seljestad (2006) og, til dels, Trondman (1994). Eg vil difor legga fram ein definisjon på begrepet Idassereise som rydeleggjer det biografiske aspektet ved Idassereisa som tema, og som eg meiner kan vera eit nyttig utgangspunkt for vidare utforsicing av feltet, og ei forsterka og fornya kopling av den sosiologiske biografiforskinga sine perspektiv og innsikter med kunnskapsfeltet Idassereise. Min definisjon av Idassereise er såleis: Klassereise er eit begrep som uttrykker den biografiske erfaringa av sosial mobilitet, den subjektive erfaringa av å bytta sosialldasse innanfor eit individuelt livsløp, og kan gå både oppover og nedover. Til vanleg blir begrepet Idassereise likevel brukt om den biografiske erfaringa med oppadstigande sosial mobilitet gjennom utdanning. Ser vi på rypologien den sosiologiske biografiforskaren Peter Alheit har utviIda for <
37
Lars Ove Seljesttld
biografiforskinga og typologiar som dei A1heit nyttar seg av, kunna tena til ei differensiering av ldassereisebegrepet og ldassereiseforståinga, samstundes som det er av avgjerande tyding at ein held fast ved Idassereisa som analytisk begrep. A1heit sin typologi, og den sosiologiske biografiforskinga elles, vil kunna tilføra ldassereiseforskinga nye teoretiske innsikter og perspektiv, og vera sentrale hjelpemiddel til å vidareutvilda forståinga vår av at graden av avstand, graden av sosi'iI-o g kulturell endring, opplevelse av eksil og framandheit er ulik for ulike ldassereisande, samstundes som Idassereisa inneheld noen felles biografiske erfaringar. Og eg trur at det er her kjernen til noe av usemja knytt til det som har vore tatt opp innanfor ldassereisedebatten ligg skjult. På den eine sida har ein dei som hevdar at etter utdanningsrevolusjonen på 1960-talet er vi alle blitt ldassereisande. Vi er alle i same båt. Og dessutan så spelar ildcje ldasse noen rolle lenger i det norske samfunnet. Det som betyr noe er identitet og livsstil. Og dei er valbare. På den andre sida har ein slike som meg som hevda!' at «social dass still matters», og at graden av forAytning i det sosiale og kulturelle rommet er ulik. At ei Idassereise ildcje er ei Idassereise, men at det er forskjell på form og innhald i ulike menneskes Idassereiser. Alt etter graden av kulturell og sosial distanse mellom det nye og det gamle miljøet (og i vårt langstrakte og grisgrendte land også geogra"' fisk avstand), vil opplevinga av Idassereisa endra seg. Min tese vil vera: Jo større sosial og ku lturell (og geografisk) avstand mellom oppvekstmiljø og nytt miljø, jo større opplevelse av Idassereise, avstand og framandheit. Og jo større usildcerhet. Jo større risiko, smerte og eksil følelse. Men og mulegheit for større belønning. Mi eiga Idassereise har straffa meg med heimløyse og rotløyse, men den har belønna meg med tvisyn. Eller som eg tidlegare har blitt sitert på: «Eg tar ingen ting for gitt. Eg tenker alltid at det er ei anna side også, ved det som openberrer seg framfor auga på ein. Einaste måten å halda ut på, er å bli ein balansekunstnar.» Det er som om eg skulle sagt det sjølv. Og det har eg jo og. Den Idassereisande blir belønna med tvil fordi ein innskriven i kroppen, innskriven i sin «biographical stoek oflmowledge» (sin biografiske kunnskapsbase) (Alheit og Hoerning 1995) ber med seg to ulike kulturar, to ulike kunnskapsformer, to ulike verdisyn, to ulike språk (Seljestad 2006) . Og dette er verdifullt. Det å vera tokulturell er i seg sjølv verdifullt. Kreolens Aeirkulturalitet er i dag meir verd enn den monokulturelles sjølvsagte innforståttheit. A vera tokulturell, i betydninga ldassereisande, gir ein ulike perspektiv på verda. A vera Aeirkulturell betyr å ha tilgang til Aeire . kunnskapsformer som til dels vil bry ta mot kvarandre og stilla spørsmålsteilm ved kvarandre. Det sjølvsagte er ildcje lenger sjølvsagt. Det gir ein eit grunnlag for å stilla spørsmål ved det beståande, ved det som er, til å tvila på det som for den monokulturelle framstår som opplagt, sjølvsagt og «commonsensisb (Seljestad 2005b).
38
J
beg)'IIIIe/sen vllr k/Ilssereisa
For meg er det dette som er Idassereisas belønning og mulegheit. Og som eg trur gir meg eit godt og viktig fundament for arbeidet mitt som sosiolog og forfattar, der det ofte handlar om å raIden ved det opplagte og sjølvsagte, og å prøva å finna ein ny vri på det vanlege og tradisjonelle, om å komma bakanfor det sjølvsagte. Og det trur eg at eg har oppnådd gjennom boka mi Blind (Seljestad 2005a), som saman med l50ka til Ronny Ambji:irnsson (2005) var den som våren 2005 sette i gang ldassereisedebatten i Noreg, om lag 15 år etter at svenskane starta sin, og om lag fem år etter at Karin Sveen skreiv sitt livshistoriske essay Klassereise (Sveen 2000). Og ildcje m inst i ei tid i det norske samfunnet der den allmenne ideologien har vore at sosial ldasse ildeje lenger spelar noka rolle for individet sine livssjansar, at vi er vår eiga lykkes smed, at det herskar sjanselikheit, og der alle på likt grunnlag står frie til å velja og forma sitt eige liv. Den moderne biografien er blitt valbiografi, og det moderne mennesket er blitt til homo optionis, det veljande mennesket, slik den innflytelsesrike tyske sosiologen 'Ulrich Bede og hans partnar Elisabeth Beck-Gernsheim så valdeerr har formulert det (Bede og Beck-Gernsheim 1994). For dei, og for mange andre, framstår den samfunnsmessige individualiseringsprosessen som ei rvangsmessig frisetjing av individet frå tidlegare tradisjonelle bindingar, og dei hevdar i forlenginga av dette at det inneber «slutten på dei fast føreskrivne menneskebilda. Mennesket blir (i Sartres radikaliserte forstand) til sine muleghei ters val, til homo optionis [mi overs.)) (Bede og Bede-Gernsheim 1994: 16). Eller, sagt med den danske pedagogen Thomas Ziehe sine ord, betyr den samfunnsmessige individualiseringsprosessen «den enkeltes frigørelse fra de tradisjonelle tolkningsmønstre, som han har med fra sit oprindelige sociale I11iljø» (Ziehe 1989: 14) . I samband med dette hevda!' Ziehe at den individuelle biografien blir viktigare og at: «Herkomsten - det være sig den ldassemessige, den familiemessige eller den geografiske - yder ildcje længere den samme strukturerende og selekterende 'hjælp' som tidligere» (Ziehe 1989: 14). Det er dette standpunktet eg er begynt å rvila på, at alt no er så mye friare enn før, at sosialldasse ildcje lenger spelar noen rolle for de i livsval og livssjansar som individet blir bydd i det moderne samfunnet. Det er difor eg er begynt å interessera meg både for Idassereisa og for dei som blir igjen heime. Klassereiselitteraturen og ldassereiseforskinga kan vera sentrale element i den vidare utforskinga og bygginga av kunnskap om korleis ldasse framtrer og blir opplevd, forstått, forhandla og levd i eit samfunn som lenge har hevda at ldasse ildeje lenger eksisterer.
39
Danske distinksjoner Annick Prieur og Lennart Rosenlund
Er det et problem at man i noen familier går til ishockeykampet·, mens man i andre går til eksperimenterende teaterforestillinger? Slike smaksforskjeller reflekterer kanskje bare sosiale forskjeller (slik man kjøper den bilen man har råd til), eller signaliserer bare en sosial posisjon (slik bil valg markerer status). Men hva hvis smalcsforskjel lene også bidrar til å skape sosiale fm/skjeller gjennom de fellesskapene som formes? Når en gruppe mennesker ildce liker samme musiIde, litteratur, mat, fjernsynsprogrammer osv. som en annen gruppe mennesker liker, så er det en tendens til at disse søker seg mot andre som har samme smale som dem selv, bosetter seg sammen med dem og har dem som venner og ektefeller. Dette skjer uten at valgene som treffes behøver å ha gått veien om en bevissthet om at man faktisk har omtrent samme utdanning, økonomi og type jobb. Og så er klasser, i alle fall i en svak betydning av ordet, faletisk oppstått. At det er en sammenheng mellom sosial balegrunn og kulturelle forbruk, er på en og samme tid åpenbart og omstridt. Selvsagt har bilmerke en sammenheng med eierens økonomi, aldcurat som lesevaner har sammenheng med utdanning. De fleste vet vel også godt at hva man spiser, drildeer og røyker, eller hvordan man pynter opp i stua, også har sammenheng med sosiale balegrunnsforhold. Det var det opplagte. Det omstridte handler om at det jo likevel er et helt personlig valg om man nå heller vil høre på Shakira enn på Sjostakovitsj - eller omvendt eller ingen av delene. Og er ildee individualiseringen og den kulturelle frisetteIsen nådd langt i dag? Er ildee Bourdieus portretter fra La Distinctiol1 (1984 [1 979]) foreldet? Både i mediene og i hverdagslivet møter man jo jevnlig mennesker som bryter med våre sosiologiske fordommer, som en yogapraktiserende bankdirektør eller en lyriIddesende mekaniker. Det kan godt være at sosial bakgrunn kan ha mindre betydning enn før. Det kan vi imidlertid ildee diskutere i denne artiIdeelen, da vi bare har empiri fra et enkelt tidspunkt: surveydata fra 2004 om kulturelt forbruk i Aalborg, Danmark. Data er framkommet i forbindelse med et prosjekt om sosial differensiering i dag (www.socsci.aau.dk/compas). hvor denne byen er valgt som case ut fra at den kan sies å stå midt i en forandring fra industri-
111
l
Allnick Primr og Lel/IMrt Rosel/lulld
samfunn til vitenssamfunn. Vare data tyder på at smak og kulturelt forbruk også i dag i sto r grad er strukturert av sosiale bakgrunnsforhold. Målet for dette kapitlet er å vise hvilke sammenhenger vi kan finn e mellom kulturelt forbruk og sosiale Idasser, og diskutere hvordan slike sammenhenger kan forstås. Vi tar utgangspunkt i den modellen for sosiale forskjeller som Bourdieu i si n tid anvendte i Lfl Distinction.
Bourdieus forståelse av kulturelt forbruk og klasser Pierre Bourdieus bok Lfl Distillction (1979/1984, forkortet norsk utgave 1995) handler om hvordan smale og livsstiler er forskjellige i forskjellige samfunnsgrupper. Den enkeltes livsstilsvalg oppleves som frie, men Bourdieu viser hvilken systematilde det likevel er i valgene. Vi besøker overlessede, borgerlige hjem, hvor det dyreste alltid regnes som det beste, og deretter de intellektuelles mer asketiske hjem, hvor man har mer kulturell enn økonomisk kapital, og derfor lider under det å ha en bedre smak enn man har økonomi til. Etter besøk hos engstelige småborgere, som gjerne vil være fine, men ildee vet helt hvordan de skal få det til, ender reisen hos «de folkelige Idassene». Her er smaleen styrt av nødvendighet og rettet mot å få mest mulig for pengene - om det så er i form av tung og mettende mat eller av prangende prydgjenstander. På tross av denne beskrivelsen av ldasseforskjeller insisterte Bourdieu på at Idasser egentlig i1d,e finnes - i alle fall ikke hvis man mener avgrensede, selvbevisste grupper, parate til å handle nettopp som grupper. Det som i stedet finnes er et univers av grunnleggende sosiale, økonomiske og kulturelle eksistensvilkår, som Bourdieu sammenfatter som et sosinlt /'om. De viktigste forskjellene er de som hviler på agentenes økonomiske og kulturelle forhold. Forskjeller i elcsistensvilkår gir opphav til forskjellige !Jnbitusformer. Habitus kan defineres som et sett av tilbøyeligheter eller en væremåte som er blitt formet under de betingelsene man er vokst opp i eller lever i. Ved å virke gjennom det personlige framtrer en sosialt formet habitus nettopp som en personlighet med sine preferanser. Slik tilsløres de dominansforholdene som har skapt preferansene, og som er sterke nettopp på det kulturelle området. For på tross av preferanseforskjellene er de fleste enige om at de sosialt dominerendes smale også er den beste smale. Selv liker man kanskje bedre bilder av solnedganger enn abstrakt kunst osv., men man vet godt at det sistnevnte regnes som «finere». Sosial dominans handler i sitt innerste om herredømme over persepsjonskategoriene, over hvordan man oppfatter, inndeler og vurderer verden. Denne oppfattelsen er gjennomgående i de dominerendes favør, hevder Bourdiell. Bourdiells begreper om økonomisk og kulturell kapital blir one forenl,let til inntekt og utdanning, men begrepene siktet mot mer komplekse nettverk av samspillende falcrorer. I tillegg til inntekt omfatter økonomisk ka112
Dallske distinksjoller
pital alle former for eiendom og verdier (i bank, i bil, i hytte osv.) som kan konverteres til penger. I tillegg til egen utdann ing omfatter kulturell kapital også «nedarvet» kulturell kompetanse og smak samt materialisert kultur i form av for eksempel bilder og boksamlinger. Bourdieu analyserte seg fram til at de viktigste dimensjonene i det franske sosiale rom var henholdsvis samlet kapitalvolum (økonomisk + kulturell) og "kapitalsammensetning (fra overveiende økonomisk til overveiende kulturell) . Med utgangspunkt i disse dimensjonene konstruerte han tre hovedkJasser etter høyt, middels og lavt kapitalvolum, og inndelte dem videre i ldassefralcsjoner etter om de overveiende hadde enten økonomisk eller kultutell kapital, eventuelt en symmetrisk kapitalsammensetning (like mye eller lite av begge).
Debatten etter
La Distinction
Bourdieus arbeid har hatt en enorm betydning for senere kultursosiologi, men har også møtt motstand. Noen har kritisert synet hans på dominans med det negative bildet av de folkelige ldassers kultur fordi det ildce aldcutat gir uttryldc for alctive og komperente valg (jf. f.eks . Fiske 1992, lhornton 1995, Bjurstrom 1997, Frith 19%). Andre har avvisr det bilder Bourdieu tegner av de dominerende Idassene, og hevdet at de slett ildce er så snobbete som han vil ha dem til. Peterson og Kern (19%) har påstått ar kultureliten snarere preges av å være «altetende» - culturtll ol11nivores - i den forstand ar de både liker «finkultur» og populærkultur. Lignende synspunkter, sammen med tvil om at det gir mening å si at kultureliten utøver noen form for dominans, er blitt framført av Bryson (19%), Chan og Goldthorpe (2005, 2007a), Bennett et al. (1999), Skarpenes (2007) og Jæger og Katz-Gerro (2008) . Et tredje spørsmål i debatten har handlet om det overhodet gir mening å anse Idasser som strukturerende for kulturelt forbruk i dag, og det er først og fremst den diskusjonen vi ønsker å bidra til med dette kapittelet. Katz-Gerro (2002) har vist to argumentasjonslinjer, men de kan også flyte sammen; På den ene siden påstanden om at de fleste i vestlige samfunn nå tilhører en stor middeLldasse med ubetydelige livsstilsforskjeller, og på den andre siden påstanden om at det nå er andre kilder til identiteter som er viktigere enn Idasse. Poengene er som følger; Fornøyelser og forbruk er sentralt i hverdagslivet for store befolkningsgrupper (Featherstone 1991). Livsstiler og forbrulcsmønstre går på tvers av yrkeskaregorier eller Idasser, og kan like godt kobles til kultur, etnisitet, religion eller bosted (Palmlski og Waters 19%). For Beck (1997a) innebærer det postindustrielle samfunner frisettelse fra industrisamfunners ldasse-, familie- og kjønnsstatuser. Ulikheter forsvinner ildce, men mister sosial betydning. For Giddens (19%) går ldasse fra å være en erfaring av en kollektiv skjebne til å bli en individuell erfaring av begrensninger eller
113
Allllick Primr og Lel/l1rtrt Rosenlllnd
muligheter, og identiteter og livsstiler behandles refleksivt. På bakgrunn av intervjuer i Frankrike hevder Lahire (2004) at de individuelle forskjellene i kulturelt forbruk er så store at det ikke gir mening å konstruere sosiale kategorier. De enkelte individer spenner for bredt, så a1eademikere har f.eks. ildee bare en a1eademisk smale, men liker også populærkultur. Det siste eksempelet ligner eksempler hos Skarpenes (2007), som ut fra intervjuer i Norge slutter at den øvre middelldassen ildee er snobbete. Med de to siste som hederlige unntale er det likevel slående at disse perspektivene er sterkere fundert i teori enn i empiri. Etter å ha sammenlignet data fra fem vestlige land konlduderer Katz-Gerro (2002) med at det er sammenheng mellom ldasseposisjon og kulturelt forbruk i alle landene. Men forskjellene er nasjonsspesifild<e, og det er også sterke forskjeller etter skillelinjer som kultur, «rase», religion og kjønn. En reldee anilder og senest en bok fra prosjektet «Cultural capital and social exclusion» i Storbritannia (særutgave av eultllml T/·ends 58/59, 2006, særlig Gayo-Cal et al. 2006, Le Roux et al. 2008, Bennett et al. 2008) bekrefter også at det finnes mønstre i kulturelt forbruk relatert til sosial bakgrunn, men mønstrene varierer etter om man studerer smak, deltalcelse eller kunnskap, og det er også forskjeller mellom de kulturelle områdene. I Bennetts (2006) analyse av fjernsynsforbruk, Silvas (2006) av synspunkter på billedkunst, Wardes (2006) av sportslige a1
Det empiriske grunnlaget Et utvalg på 1600 personer mellom 18 og 75 år med bopel i Aalborg kommune ble truldcet, og telefonintervjuer gjennomført høsten 2004 med 1174 114
DtI/lSke distillksiollel'
personer (73,4 %). Kun for aldersgruppen under 20 år er responsraten vesentlig lavere (65,0 %) enn for andre grupper. Vi har ingen grunn til å tro at denne og andre mindre skjevheter i data forrykker resultatene vi presenterer nedenfor. Spørreskjemaet inneholdt spørsmål om bakgrunnsforhold, livsstilsvalg, kulturelle preferanser og holdninger på moralske og politiske områder. Spørsmålene var gjennomgående valgt ut fra forventninger vi hadde om sosiale forskjeller på ulike områder. Det betyr at vi på litteraturens område f.eks. ildee valgte bestselgere, som nettopp kjennetegnes ved brede leserkretser, men forfattere vi forventet ville appellere mer til noen sosiale grupper enn til andre. Derfor gir i1dee denne undersøkelsen svar på hvå folk faktisk leser, lytter til av musilde e.l., men i stedet informasjon om forskjeller. Vi spurte heller ildee hva folk pleide å se av billedkunst, men hva de syntes om noen former, som om de likte Skagen-malerne eller de mer abstralete Cobra-malerne, og om de hadde interesse for installasjonskunst eller generelt foretraIde bilder de kunne se hva forestilte. Tilsvarende skulle de på musiIdeens område ta stilling til noen bestemte artister. På samme måte spurte vi om man ofte så noen bestemte fjernsynsprogrammer innenfor forskjellige sjangre, men da vi overlot til den enkelte å vurdere om man så det ofte eller ildee, fanget spørsmålet snarere en selvidentifisering enn faletisk seeratferd. Så mens 44 % av våre respondenter oppga at de ofte så Deadline, og 18 % at de ofte så Robinsonekspeditionen, viste TVselskapenes oversikt over publikumstall for samme uke at det snarere var fire ganger så mange som så Robinsonekspeditionen enn Deadline. Diskrepansen kan tyde på en form for symbolsk dominans: Alle vet at det er "finere», i betydningen bedre ansett, å se det intellektuelle nyhetsprogrammet Deadline enn det er å se realityshowet RobinsonekspeditioneJl. Respondentene ble spurt i hvilken grad noen karalcteristildeer passet til å beskrive hjemmene deres. Langr de Beste har det (i egne øyne) rent og Iyddig, mens de andre egenskapene er valgt som mulige markører for økonom isk eller kulturell kapital, som det å karalcterisere hjemmet som e!(Sklusivt, eller at det har al'kitelmegnede designmøbler, mange antikviteter eller mange bokel: De (85 %) som i det minste en gang imellom lager mat til gjester, filde spørsmål om noen bestemte utsagn kunne passe på den maten de serverte, som f.eks. at de aldri ville servere noe de i1dce var sikre på at gjestene ville like, eller at de satte sin ære i å servere rikelig med mat, eller at de var likeglade med hva det kostet, og at det gjerne skulle være noe nytt og litt eksotisk. De første alternativene skulle fange opp en inlduderende matkultur (jf. Holm 1997) som formodentlig finnes i folkelige grupper, mens de andre skulle fange opp en mer framvisende kultur som vi forventet å finne hos mer kapitalsterke grupper. Blant spørsmålene om i hvilken grad man benyttet forsl~ellige fritidstilbud eller kulturinstitusjoner i Aalborg, fant vi at det å besøke kulturinstitu115
Allllick Primr og Lmllflrt Rosen1111Id
sjoner og å se sport skilte best mellom respondentene. Men vi har en mistanke om at det var en viss overrapportering av de finkulrurelle aktivitetene her, for noen av institusjonene sliter med sviktende besøkstall. Spørsmålet om hvilke idretter man utøvet eller hadde utøvet, var åpene, slik at alle slags iru'etter ble registrert. Videre spurte vi også om man leste en avis regelmessig (83 % ja), og i så fall hvilken.
Livsstilsrommet Vi vil analysere den sosiale struktureringen av disse valgene gjennom en korrespondanseanalyse. Med denne teknikken, som bygger på multidimensjonal geometri, kan mønstre i store datasett visualiseres og analyseres. Ut fra respondentenes egenskapsprofiler beregnes avstander mellom egenskaper (og respondenter) i et mangedimensjonalt rom. I analysen forenldes dette rommet til de (ta) dimensjoner som optimalt fanger spredningen, og disse kan framstilles to av gangen i et kart, som forskeren så kan fortolke (Greenacre 1984, HjellbreIdee 1999, Le Roux og Rouanet 2004). Som a1ctive variabler for konstruksjonen av et livsstilsrom har vi valgt 37 variabler fra 6 av livsstilsområdene nevne foran: fjernsynsprogrammer, hjeminnredning, aviser, type mat man serverer gjester, noen av de hyppigst forekommende idrettene, samt synspunkter på billedkunst. Bortsett fra en enkelt spørsmål med tre svarlcategorier har alle spørsmål ran kun to svaralternativer: et positivt og et negativt (slik at f.eks. svaret "passer noenlunde» er slått sammen med "passer godt»). Variablene er valgt gjennom en modelleringsprosess hvor forskjellige tematiske områder og enkeltspørsmål er tatt ur og inn. Løsningen vi har valgt, er balansert i den forstand at områdene skulle ha tilnærmelsesvis samme vekt (i aneall variabelkategorier), og derfor kunne ildce alle spørsmål tas med. Videre har vi slått sammen svar på noen spørsmål til færre kategorier, som når vi kunne se at noen forskjellige aviser med ra lesere hadde samme type lesere. Videre har vi søkt mot en modell som er så stabil som mulig i betydningen at egenskaper som opptrer sammen i en løsning, også gjør det når andre områder tas inn eller ut av analysen. Da antallet i1dce-svar på spørsmålene om litteratur og musildesmale var nokså stort, egnet de seg i1dce som a1ctive variabler, og er i stedet brukt som illustrative (supplemeneære) variabler. Det betyr at de ildce medvirker a1ctivr til å forme figurens spredningsmønster, men er, så å si, satt inn i figuren etterpå, slik at vi kan se hvordan musildc- og lineraturpreferansene går sammen med andre livsstilstreldc. Mer utdypende informasjon om datagrunn laget og analysen finnes på prosjekthjemmesiden www.socsci.aau.dld compas
116
-----_.
~ ~ ~~. ~
;:( 0;:;. ~
i:! Oj.
':
t-Q
.....
!""
~---'-----~'.-
Axis 2 • 5.30 %
::::
~~~§--~ <:;,-~;;;'i~ ..
~~ ~~ ~~ ~ ~ %~ ~ ~ ~. ~ ~
~;-~~
Hjem: rent og ry~dig, nei 1.0
TV: Lokale nyheder, neI'
;
~ ~~~ ~
~
~
:J;:: Et~ ,....:. ~ ~ ~ -~ ~ o:::::
o<:;
':
~;}~ ~ ~
~ ~;:.=. ~ ~
TV: Pengemagasinetl nei
Middag: rikelig med mat. nei •
0.5
Kunst:
skagensm~erne, nei
~ ::.... ~ -'"' ' l
,.;.~..;,
~
:to
;:,
~ Kunst: installasjonskunst, ja
E: ~ ~ ~.
~;t~~~
~ ~ ~ ~ ~
• TV: Drængene far Angora, ja . . . Middag: traditionell dansk mat, nei
•
.
.
~
~;:..':"~ ,,(;;!
"""
:. ~ ~ S ?:-:s ~ g:. >:::
-. "
"
s:!
~ ~
~o ~ ~
-
' -J
':..",
Ja.
TV: Drengene fr Angora, ner.·~ Hjem : mange p
•
TV: Deadline, yes
<>
•
Ja
Fam ilieuk blader, ja Middag: tradisjonq/I ansk mat, ja
tegjenstander, ja TV: Hvem VIl blive miDionær, ja Middag: sikker på at gjesten liker, ja
•
!.
AviS: Nordjyske Stiftstidende, ja ~ O
~
TV: Legens bord, ja
Hjem: mange antikviteter, j
-
" .
........
Avis:llnformation, Weekendavisen, Politiken, ja
•
~
TV: Pengemagasiner, ja
~ g.
~
•
~. ~o ~'" .: ~~~~ ~ -.; ;:::t..::.
~ ;:;. P! ~ ~ I "'i""-"f
Kunst: Cobramafeme, nei.
Kunst: liker Cobramalemes, ja
~. ~ ~ ~
~
Avis: Jyllandsposten, Borsen, nei
Hjem: mangebo';",ja
~~~C\
'"
•
TV: Deadline, nei
.. . ~iddag: S!kker på at hjestene liker. ne . Middag:!erne nyt~~~:t~~~~~~~~:~r ti urativ 'a TV: Hvem VII blIVe millionær, nei ~. Hjem. mange pynteg enstander, nei ..,. 'I
Middag: noe nytt og eksotISk,
~;;: 'G. " ;:; .
•
•
l"t::I
;:~;scr-~': ~ '" '" ~ ~.
~el
Hjem: ekSkIUSi~ne.' Hjem: designermobfer, nei
TV: Legens bord. nei
g ~. ~.
~ ~(:?:-:
Hjem: mange boker, nei
..
Avis: Nordjyske Stiftstidende,
Hjem: eksklu~vt, ja
Avis: Jyllandsposten, BaTSen, ja
~
<;.
~
Hjem: designermobIer, ja
-1.0 1.50
·0.75
•
0.75
Axis 1 • 7.81 %
Allllick Primr og Lel/llflrt Rosen/lilld
Livsstilselementer som ofte opptrer hos de samme respondentene (er positivt korrelert). ligger tett ved hverandre. mens de som sjelden opptrer sammen, ligger langt fra hverandre (på forskjellig side av m idtpunktet hvis de er negativt korrelert). Det er de to aksene som fanger mest spredning, som framstilles her. Aksene kan tolkes sosiologisk ved å finne fram ti l de variablene som har bidratt mest til at aksene ligger som de ligger. Den horisontale aksen er den viktigste i den fOl'stand at det er den som fanger mest (65,9 %) av den totale variansen i datamaterialet. Til denne første al{Sen er det svar på spørsmål om man foretrekker bilder man kan se hva forestiller, og om man ofte serverer tradisjonell dansk mat som bidrar mest. Nei-svar legger seg på venstre side og ja-svar på høyre side. Så faller det å finne installasjonskunst interessant, hvor et positivt (sjeldent!) eller nøytralt svar legger seg til venstre og en avvisende holdning til høyre. Videre følger det å si at man ofte ser helseprogrammet Lægens bord i fjernsynet (ja til høyre), å lese de relativt intellektuelt profilerte avisene Informfltion, Politiken og/eller Weekend-Avisen (ja til venstre), å lese familieukeblader (ja til høyre), å gjerne servere middagsgjestene noe nytt eller litt eksotisk (ja til venstre), å ofre se Hvem vil være millionær (ja til høyre), å sette pris på Cobra-malerne (ja til venstre), å ildce ville servere middagsgjestene noe man ildce var helt sild<er på at de ville like (ja til høyre), å ofre se det satiriske underholdningsprogrammet Drengene j7'flAngol'fl (ja til venstre) og å ha mange pyntegjenstander i hjemmet (ja til høyre). På venstte side finner vi altså individer som setter pris på abstrakt kunst, ironisk underholdning, eksotisk mat og intellektuelle aviser. På høyre side finner vi individer som setter pris på figurativ kunst, ukeblader, Hvem vil være millionær i fjernsynet, tradisjonell mat på gjestebordet og mange pyntegjenstander i hjemmet. Livsstilsuttryldcene på de to sidene er slett ildæ de samme som i La Distinction, men også her går det et skille mellom en mer abstral
118
Dal/ske distil/ksjol/er
Den tredje dimensjonen har vi ildæ framstilt her (den tar 5,4 % av samlet varians), men den ser ut til å skille mellom respondenter som blant annet oppgir å spille eller å ha spilt fotball, å lese Ekstl'flbladet eller ET og å se Drengene fi'll Angol'll på den ene side, og respondenter med de motsatte svar på den andre - en motsetning som nok kan ha sammenheng med både kjønn og alder. " ;i!.
ro ,..:
-- --
I
I I I I I
I -~
.Il ~
....
'ijj
si>
t
.2
E o;
'"
I
~
~
E ~
~
~
j
;i!.
g
..;
'" ~
I.~
•
.
J
~ ~ ~
I'
~
1-;;
' '-.
E
w
"
.~
o:
l
* ~
E
~
~
.
"li
,,00 ~
~
o
."~
lE
~
~
.2
-'l
~
...
!
~
..
•
Cl
I
. ~
~
j
•
.
~.
e,:;
"
"- .~ .~. " c
I I I I
. .,; ~
~
~
.Blo ~
~ ~
li
i
E
I
;;
~
-'l
I
;;
Figur 2. Aalborgs livsstilsrom fi'll figur 1 Stlfplert med 32 kategorier fin tre ovrige livsstilsomnider (bru!? av byen, Littel'lltur og musikk) lagt inl1 som illustre/"eJ1de variablel: 119
~
Al1l1ick Primr og Lenllart RosenlIllld
Svarene på spørsmål om litteratur, musilde og bruk av byens kulturtilbud vil nå bli projisert inn i dette kartet, men av hensyn til leselighet fjernes betegnelsene fra det opprinnelige kartet. Det betyr at f.eks. punktet i figur 2 for å ha lest Bo Lidegt/{//d (nyere historie og biografier) plasserer seg i nederste venstre kvadrant fordi de som har svart ja på dette, er personer som ofte også vil ha svart ja (figur l) på at de har designmøbler eller t/ntikviteter, at de leser hllt/ndsposten eller Borsen osv. Den øverste høyre kvadranten er nesten tom, men her ligger faktisk en reldee punkter (utelatt av leselighetshensyn) som representerer manglende interesse og kjennskap. Her er punktene for å kjenne tre eller færre forfattere, for aldri å ha vært i At/lborg tet/ter, på konsert med symfoniorkesteret eller en jt/zzfestivt/l, for aldri eller kun sjelden å lese bøker, og for ildce å kjenne en del av de nevnte forfatterne og musikkartistene. De eneste positive tilkjennegiveIsene er de mest populærkulturelIe valgene: Tnmm Rost/nes (soft country) og Kandis (dansktopp). I øverste venstre kvadrant erstattes manglende kjennskap aven Idarere avvisning: Her liker man verken Tnmm Rosanes, Kt/ndis eller jane Aamulld (folkelige slekts- og kjærlighetsromaner). Nedenfor finner vi aktiv bruk av byens kulturtilbud, so m fet/tret, kltllstmuseet ogjt/zzjestivalen, sammen med lesning av Sven-Aage Mt/dsen (avansert samtidslitteratur). Og enda lenger ned på venstre side finner vi lesning av J j ensen (en Idassiker), Ken Follett, Bo Lidegt/{//d, Kimen lhomp (samtidsromaner) og LeifDavidsen (politiske spenningsromaner) samt å ha deltatt ved opemjestivt/len eller på komert med symfoniorkesteret.
v.
Klasser og livsstiler Det livsstilsrommet vi har presentert her, utgjør en struktur av sam menfiltrede statistiske relasjoner som speiler lildleter og forskjeller i folies preferanser og pralesis på vidt forskjellige felter. I det følgende skal vi undersøke hvordan livsstilsrommets fordelinger henger sammen med «universet av sosiale, økonomiske og kulturelle eksistensbetingelser» - altså de forholdene Bourdieu ville fange opp i det sosit/le rommet. Som nevnt konstruerte Bourdieu et sosialt rom ut fra informasjon om kapitalfordeling, og avgrenset så tre hovedidasser etter høyt, middels og lavt kapitalvolum. Klassene ble videre delt i inn Idassefraksjoner etter om de hadde en overveiende økonomisk, en overveiende kulturell eller en balansert (symmetrisk) kapitalsammensetning. Vi har fulgt samme framgangsmåte til først å konstruere et sosialt rom i Aalborg og deretter til å dele det inn i Idassefralcsjoner. Med urgangspunkr i Bourdieus summariske redegjørelse for sin romkonstrulcsjo n (Bourdieu 1984: 126-131) valgte vi ut følgende variabler til Aalborgs sosiale rom: Som indikatorer på økonomisk kapital valgte vi formue over DKK 300000, husholdningsinntekt, eier av bolig, verdi av sommerbolig og verdi av bil(er), til sammen 18 kategorier. Som indikatorer på kulturell ka120
Danske distinksjoner pita! brukte vi respondentens utdanningsnivå og fagfelt (7 kategorier) og fars utdanningsnivå (5 kategorier). I tillegg brukte vi 3 variabler som anga respondentens og dennes fars tilknytning til arbeidslivet (21 kategorier til sammen).
~
E ~
~
·l f:;; ! o o
§:
-
:ol
.
§:
'o'""
g ci
j
~
:il
:;;
.f æ.: 1. '"'"o
~
N
.~ :>
,§
~
§!
~ ~
!1.
,
.~
~
NB:>
~
t
,. 'E
§!
~
N
i .~
".Il E
ON
"e
.øl
:> ~
~
f e"
~
æ
~
'O. g.
N
]
N
. t ~
•
~
.øl
Figur 3. Aalborgs sosiale I'om, p/an 1-2. Gjengitte kategorier hal' bidrrttt mest til akse 1 og 2 (Ctr-verdier > 2 %). Ta/l i parentes (J el/el' 2, el/er begge) allgil' til hvilken akse de hal' bidrrttt til. Markorenes storre/se erproporsjollal i jJ/ho/d til kategorienes storre/se. De grå, stip/ete linjene avgrenser !dasser (vertika/e /illjel~ og k/assejia/(sjoner (horisontale lil1jel~. 121
Allnick Prielll' og Lenllal'f Rosen1111Id
De to dimensjonene i dette rommet svarer godt til Bourdieus modell i Distinksjonen. Den første (horisontale) dimensjonen (med 37 % av den samlede variansen) er ldan og tydelig kapita!vo!lIm: Til høyre ligger kategorier som indikerer at respondentene her er fattige både ut fra økonomisk (bilverdi DKK 220 000) og kulturell kapital (far - foll{eskole, respondent - folkeskole), mens indikatorer for høy økonomisk og kulturell kapital ligger til venstre. Den andre (vertil{a1e) dimensjonen (med 22 % av samlet varians) fanger kapitalsammensetning. I øvre halvdel av figuren finner vi respondenter som uansett kapitalvolum har relativt mer økonomisk enn kulturell kapital, og omvendt har respondentene i nedre delen av figuren relativt mer kulturell enn økonomisk kapital (se Prieur et al. 2008 for en nærmere analyse). Denne analysen har vi brukt til å inndele rommet i Idasser og ldassefraksjoner. Ved hjelp av de to vertikale linjene i figur 3 er respondentene delt inn i tre "sosiale Idassen> med omtrent like mange i hver: en bestående av respondenter med høyt kapitalvolum, en med middels og en med lavt volum . Deretter er hver av disse Idassene delt inn i tre fral{sjoner etter kapitalsammensetning ved hjelp av to horisontale linjer: en med en kapitalsammensetning dominert av økonomisk kapital (i den øvre delen av figuren), en med balansert kapitalsammensetning og en hvor den kulturelle kapitalen dominerer (i den nedre delen av figuren). Det sosiale rommet speiler likheter og forskjeller i grunnleggende eksistensvilkår, og de ni ldassefraksjonene gir en grov forenIding av dette sosiale rommets struktur. I følgende figur er disse ni ldassefraksjonene så blitt projisert inn som supplementære punkter i rommet av livsstiler. De ni ldassefral{sjonene danner et tydelig rektangulært mønster i rommet av livsstiler. I kvadranten oppe til høyre finner vi de tre fral{5jonene som tilhører "lavt volum-ldassen», og tilsvarende finner vi i kvadranten nede til venstre de tre fraksjonene som tilhører "høyt volum-Idassen», med de tre fral{5jonene i Idassen med "middels» kapitalvolum midt imellom. Klassenes posisjoner viser tydelig at kapitalvolumet (markert med grå pil i figuren) er en viktig struktureringsmekanisme. Kapitalvolum følger diagonalen fra kvadranten oppe til høyre til kvadranten nede til venstre. At rommet av livsstiler også struktureres av kapitalsammensetningsprinsippet, avsløres av ldassefraksjonenes posisjoner i forhold til hverandre. Samtlige tre fral{sjoner med en kapitalsammensetning dominert av kulturell kapital er posisjonert opp mot det venstre hjørnet av figuren, og tilsvarende er de økonomiske fraksjonene posisjonert ned mot høyre hjørne av figuren, mens de med symmetrisk kapitalstruktur ligger midt mellom kultur- og økonomifral{sjonene. Følgelig kan vi konstatere at kapitalsammensetning er fanget opp langs den andre diagonalen (markert med en dobbelt pil i figuren). Dette gir støtte til Bourdleus tese om strukturell homologi. Livsstilsrommet vårt synes å være strukturert av de samme differensieringsmekanismene som det sosiale rommet: volum og sammensetning av kapital. 122
Dnnske distinksjoner Axis 2 - 5.30 % ----~
"-I
- økonomisk kapital .,. . kultur /I kapital
- kapital volum
1
av volum, kullur
1
Middels VOk,m, kullur
0'-1
1
~
Midd~
La volum, symmelrisk symr- "tri sk
~
1
".'~'"m. '"""' ~
konomi
+ økonomisk kapital - k '/turelI kapital
.,. . kapital volum __
I
"i
Midrlels volum, økonomi
Høy volum,
-1.0
1
øko~omi
~
Høy volum, symmetrisk
-1.2 - L -
Lav volum,
.
I
~
I
o.•
1 1
I 1.0
Axls 1 - 7.BI ·1.l
Figur 4, Ni klnssefi'{/ksjonerprojisert inn som supplement,elpunkter (i/lllStmtive variablel) i rommet (llJ livssti/el:
Der kan imidlertid være at andre bakgrunnsforhold sp iller med i den fOl·delingen vi kan se, Det er f,eks, ingen tvil om at lesevaner er sterkt strukturert av kjønn og musild{preferanser av alder. Det forhindrer imidlertid ildce at dimensjonene kapitalvolum og kapitalsammensetning er virksomme innenfor de forskjellige kjønns- og alderskategoriene. Vi har delt materialet opp etter kjønn og i forskjellige aldersgrupper, og så foretatt separate analyser, og i alle disse analysene har vi kunnet gjenfinne den st rukturen vi har analysert oss fram til ovenfor,
Motsetninger innenfor livsstilsområdene Vi kan altså se ldare livsstilsforskjeller i Aalborg, og vi kan se at disse forskjellene lar seg beskrive ved hjelp av det sosiale rommets hoveddimensjoner, Rommet av livsstiler har fanget kapitalvolumet og kapitalsammensetningen langs diagonalene. Universet av livsstiler og universet av grunn leg-
123
Annick Priet/r og Le/JIlflrt Rosen/und
gende eksistensbetingelser er altså strukturert av de samme differensieringsmekanismene. Ser vi på billedkunstens område, fulgte svarfordelingen den kulturelle kapitalen ganske tett. Likevel skylder vi å si at enigheten i den danske befolkningen var større enn motsetningene, idet langt de Beste sa at de likte Skagen-malerne, mens kun ganske fant installasjonskunst interessant. På litteraturens område fulgte en linje over hvor mange forfattere man kjente til linjen for kapitalvolum helt tett - og ild{e, som man kanskje ville forventet, den kulturelle kapitalen alene. Men å lese Svend Åge Madsen, vår representant for moderne avantgardelitteratur, lå likevel som et ekstremt punkt blant respondenter med overveiende kulturell kapital. I samme område fam vi avvisningen av å ville lese Steel og Aamund. Å ta avstand fra forfattere ved å velge svaret «kjenner, men kan ildæ tenke meg å lese noe av» en bestemt forfatter, er noe de kapitalsterke gjør, og særlig de som har mye kulturell kapital. Og det er de kapitalfattiges forfattere de avviser. De kapitalfattige avviser ingen forfattere - de svarer i stedet at de ildæ kjenner til dem. Alle «kjenner ild{e»-svar ligger i dette området, også de kapitalfattiges «egne forfattere» Steel og Aamund. På musild{ens område var det kanskje større begeistring å spore for Tamra Rosanes' romantiske country and western enn vi hadde forventet, men sympatien er likevel størst hos de med lavt kapitalvolum - og antipatien størst hos dem med høy kulturell kapital. Samme tendens ses i en mye sterkere grad for Kandis, som er det tydeligste lavkapitalvalg av alle, og samtidig, men neppe tilfeldig, også det tydeligste hatobjektet av alle, og spesielt hos dem med høy kulturell kapital. Kandis består av fire menn i 40-årene. De opptrer i like, fargeglade skjorter og spiller glad dansktoppmusildc Dette er musild{ man liker eller misliker, mens Miles Davis og Stravinskij, som er positive valg som ldart hører hjemme hos dem med høyt kapitalvolum, er musild{ man enten liker eller slett ild{e kjenner. Likevel skylder vi å gjøre oppmerksom på at på musild{ens område finner vi en pendant til billedkunstens Skagen-malere i en type musil~ som «alle slags» folk liker - i vår survey representert ved DAD og Thomas Helmig. Avislesning plasserte seg som man kunne forvente, f.eks. med Informat;on, Politiken og Weekend-avisen trygt plassert hos dem med høy kulturell kapital. Men selv de leser faktisk oftere jyllandsposten. Med unntalc av Deadline, som ildce kom ut som et typisk «kulturelt» valg, plasserte også fjernsynspreferansene seg som man kunne forvente: realityshowet Stl'fll1dvejsvil/aen blant dem med lav kapital, Hvem vil være millionær og ugens bord i et mellomområde, Pengemagasinet blant dem med overveiende økonomisk kapital, og det ironiske Drengene fi'{/ Angora som det programmet som tydeligst appellerer til dem med overveiende kulturell kapital. Langt de /leste opplyser at de har det rent og ryddig hjemme, men det mindretallet som sier noe annet, kjennetegnes ved høy kulturell kapital.
a
124
Danske distinksjoller
Det er de kapitalsterke som oppgir ar de har det eksklmivt, har arkirelmegnede designmøblel; mange antikviteter og/eller mange bøker, mens de kapitalsvake til gjengjeld har mange pyntegjenstander. Med spørsmålene om hva slags mat man serverte gjester, ønsket vi å fange en motsetning mellom en framvisende og en inlduderende matkultur, og som forventet fant vi den førstnevnte hos de kapitalsterke og den sistnevnte hos de kapitalsvalce. Med unntalc av karnevalsdeltakelse (et utpreget ungdomsfenomen) økte frekvensen av alle de andre former for bruk av byens kulturelle tilbud med kapitalvolum. Det var en noe sterkere interesse for sport blant pengefo~ene og for "finkultun> blant dem med kulturell kapital. Blant brulærne av "finkultur» er for øvrig innflytterne ldan overrepresentert, mens de sportsinteresserte oftere har lokale røtter.
Prinsipper for motsetninger Med gjennomgangen ovenfor har vi forsøkt å stille litt skarpere på de livsstiJsmotsetningene som kom fram i kartene, og vist hvordan de kan knyttes til fordelinger av de to kapital formene. Nå vil vi forsøke å finne fram til grunnprinsippene i de motsetn ingene vi har sett.
l. Deltakelse vs. ikke deltakelse Dette hovedprinsippet er spesielt tydelig når det gjelder bruk av byens kulturtilbud, men også i forhold til en del andre kulturelle forbruk hvor en stor gruppe stiller seg utenfor ved verken å lese aviser eller bøker.
2. Kunnskap vs. uvitenhet Dette prinsippet stiller grupper mot hverandre etter den samme kapitaldimensjonen som det første prinsippet gjorde, men det er et enda bredere utsnitr av de kapitalsvake som oppgir at de slett ildce kjenner til de musildeartistene eller forfatterne vi spør om.
3. Abstrakt vs. Iwnkret Dette prinsippet ser ut til å ligge under syn på billedkunst, med preferansene for det figurative vs. det abstraIete, og også med hensyn til installasjonskunst (som ildce gir noen mening på et konkret, umiddelbart nivå). Gleden over ironisk underholdning, som Drengene fm Angom, og gleden over Svend-Åge Madsens forfatterskap spiller nok på noe av det samme, da det i begge tilfeller fordrer at seeren eller leseren kan abstrahere fra det konkrete hancllingsforløpet (som kan virke trivielt), og kan mestre en kode.
125
AI/I/ick Prim/' og Lel1llfl/'t Rosel//llnd
4. Intellektuelt krevende vs. avslappende Prinsippet kan ses i motsetningen mellom de som leser og de som ildæ gjøt det, men også i hva de leser av både bøker og aviser og i hva de ser på TV: Dette har nok også betydning for bruk av byens «finkulturelb tilbud vs. det å bare bruke byen til rekreative formål (som karnevalsfeiring, gå i Tivoli eller Zoologisk hage - valg som ildce er med på kanet, da de er for frekvente til å ha en Idar sosial profil).
5. Sjeldent vs. alminnelig Prinsippet kommer tydeligst fram i omtalen av hjemmet, hvor de Heste gjerne betegner det som alminnelig, mens de med høy kulturell kapital oftest ildæ synes den betegnelsen passer på deres hjem. Samme gruppe vil heller servere noe nytt og eksotisk enn tradisjonell dansk mat. Og når de også på andre områder velger noe som bare et mindretall velger, kan det jo skyldes nettopp et ønske om å skille seg ut, ildce å være alminnelige.
6. Kostbart vs. billig Prinsippet viser seg i om man vil betegne hjemmet som eksklusivt og med designmøbler og antikviteter eller ildce, og i om man er likeglad med hva det koster når man kjøper mat til gjester.
7. FmmviS/ling vs. inklusjon Dette prinsippet ses tydeligst i om man vil servere gjester noe nytt og eksotisk, og kanskje også noe dyrt, eller ~in man synes det viktigere å servere noe man er sildeer på at gjestene kommer til å like.
8. Sm(/k og avsm(/k Selv om mange med mye kulturell kapital deler en alminnelig smale, med sans for Skagen-malerne eller populær musilde som Thomas Helmig og DAD, så er det noen valg de kapitalfattige foretar som de med mye kulturell kapital aldri kunne finne på å ta. De kan lese Ken Follett og Kirsten Thorup, men ildæ Danielle Steel eller Jane Aamund, og heller ildce lytte til Kandis og Tam ra Rosanes. De kan si de liker Skagen-malerne, men ildee at de generelt foretreldær bilder man kan se hva forestiller. De leser Nordjyske Stiftstidende, men ildæ ukeblader. De kapitalsterke forholder seg langt mer alctivr avvisende til andres smale enn de kapiralsvalce gjør. Og kanskje er den fremste grunnen til at de kapitalsvalees kultur avvises, nettopp at det er de kapitaisvalees kultur. Det livsstilsvalget som er aller ldarest koblet til høy kulturell kapital, er å se Drengene fi'tlAngoia, som er et dypt ironisk, og samtidig nokså platt og latrinærhumoristisk program (litt 11 la Team Antonsen). Så gjør man aldeurat som Bourdieu foreskriver: forholder seg tett til det vulgære, men på en Idart distansert måte. Mer distingvert kan det vel ildæ bli. Kanskje uttryldcer preferansen der samme som avsmaleen for Kandis,
126
Dal/Ske distil/ksjol/er
Tamra Rosanes, Jane Aamund og Danielle Steel: en avsmak for alt som er treigt, harry - eller bare ildce cool.
Konklusjon Vi kan altså se Idare livsstilsforskjeller i Aalborg, og"vi har kunnet knytte dem tilldasseforskjeller ut fra en forståelse av Idasser som grupper i et rom med forskjellig fordeling av kapital. Når vi så også har sett på grunnprinsippene i livsstilsforskjellene, finner vi grunnlag for å si at Bourdieus modell fra La Distinetion er brukbar og velegnet til å gripe livsstilsforskjeller i en dansk kontekst 30 år etter at den ble formulert. Det er likevel på plass med et par nyanseringer og et forbehold. Forbeholdet går på at selv om forskjellene finnes og kan settes i sammenheng med kapitalfordelinger, kan vi ildce slutte noe om dominans og legitimitet. Vi vet ildce om de kapital rikes smale fungerer som en standard' eller målestolde for andre grupper, som så opplever at deres smak ildce er like "fin». Bourdieus argumentasjon om kultur som redskap for symbolsk vold kan vi verken støtte eller avvise ut fra våre data - det ville kreve en annen design. Den ene nyanseringen er at det hører med til historien om forskjeller at det også finnes et fellesskap: musilde og bilder som et bredt flertall liker, fjernsynsprogrammer alle slags folk ser og forlystelser som alle slags folk også kan delta i. Dette er med på å skape et kulturelt fellesskap som gjør det mulig å snaldce sammen i en togkupe eller i familietreff i barnehagen . Den andre nyanseringen handler om at de "fine» slett ildce er like "fine» som i La Distinctioll. Det er ildce mye ldassisk dannelse å spore, og Stravinskij og Carmen er det knapt noen som synes det er en forskjell på. Det er en svært liten gruppe som skiller seg ut ved å like installasjonskunst og lese Information eller Sven-Åge Madsen (gruppen ville nok vært noe større med data fra København i stedet for Aalborg). Når noen av de unge skiller seg ut, foregår det heller ved hjelp av noe så populærkultureIt som fjernsynsprogrammet Drengene fi"ll Angora enn ved mer intellektuelt eller dannelsesmessig krevende preferanser. I denne sanlmenhengen kan det også være på sin plass å heve blildcet fra hvilke kulturelle produkter man konsumerer til måten man gjør det på, slik Jarness (2009) gjør ut fra kvalitative studier i Stavanger. Noen av hans velutdannete informanter har en lekende og ironisk tilegnelsesmåte hvor ingen ting i seg selv er for lavkulturelt til at det kan bli verdsatt, når det bare kan fortolkes ut fra de rette persepsjonskategoriene. Det er ildce noe distingvert over Drengene fi"ll Allgora, men å la seg underholde av dem viser evne til ironisk distansering. Her er vi kanskje på sporet av noe nytt og viktig: De med mest kulturell kapital er ildee veldig «finkulturelb og slett ildce preget av ldassisk dannelse.
127
AlIl1ick Primr og Lenlltlrt Rosen/lll1d
De ser nok mer TV enn de leser bøker, og hører mer på popmusikk enn på ldassisk. Vi kan likevel se at de vet hvor grensen går, og hva de i hvert fall ildce kan tillate seg å like. På den måten kan smaken deres være ekslduderende selv om .den ildce er eksldusiv. Og vi vil hevde at sånne mønstre av smak og avsmak er en av de viktige måtene Idasser setter seg gjennom på i dagens samfunn. Man kunne jo ellers la seg forlede til å tro at det hele egentlig var nokså likegyldig. Hvorfor er det et problem at man i noen familier går på ishockeykamper, mens man i andre oppsøker eksperimenterende teaterforestillinger? Det er det vel bare hvis sånne smaksforskjeller ildce bare reflekterer sosiale forskjeller (man kjøper den bilen man har råd til), og heller ildce bare signalerer sosial posisjon (bilvalg markerer status), men også bidrar til å skape dem. Forbruk kan bidra til en form for sodal cloS/ll'e gjennom de fellesskapene som formes. For når en gruppe mennesker ildce liker samme musiIde, litteratur, mat, fjernsynsprogrammer osv. som en annen gruppe mennesker, så har de heller ildce en opplevelse av å ha så mye felles, og heller ildce interesse av å tilbringe tid sammen. Så søker man mot andre av samme slag, bosetter seg sammen med dem og har dem som venner og ektefeller uten at det har gått veien om en bevissthet om at man faletisk har omtrent samme urdanning, økonomi og rype jobb. Og så er Idasser, i alle fall i en svale berydning av ordet, faktisk oppstått.
Den sosiale appetitten: Mat, klasse og identitet Anneehen Bahr Bugge
I dette kapitlet vil jeg forsøke å synliggjøre hvordan mat- og spisevaner er et resultat av både livssjanser og livsvalg. To sentrale begreper i denne sammenhengen er internalisering - hvordan for eksempel normer, verdier og kunnskaper blir gjort til en del av jeget. Og eksternalisering - hvordan alctører aluivt kan etablere, opprettholde og endre meningsbærende strukturer og symboler ved å projisere egne tollminger av omverdenen. Et eksempel på hvordan dette kommer til uttryldc, er gjennom mat og sosialldasse. En sosiologs beskrivelser av ldasseforskjeller i matvanemønsteret behøver nødvendigvis ildce å være en indignert fordømmelse av samfunnet. Sosiologen vil også se på hvordan ulike sosiale miljøer vil uttryldce seg gjennom maten, hvordan folk kan bruke matkultureUe symboler for å posisjonere seg i det sosiale landskapet (ldassehierarkiet) . Slike matkulturelle prosesser kan også knyttes begrepet sosial mobili tet. Selv om det norske samfunnet er preget av mindre ldasseforskjeller enn mange andre vestlige land, viser studier av nordmenns mat- og spisevaner (Bugge og Døving 2000, Døving 2003, Bugge 2006, Bugge og Lavik 2007) at det også i Norge finnes forskjeller og distinksjoner som kan knyttes til Bourdieus (1984) arbeider om hvordan mat bidrar til å produsere og reprodusere ulike ldasseidentiteter. En sentral målsetting for Bourdieu var å kartlegge forskjellene mellom sosiale grupper når det gjaldt deres distinkte sosiale pralesiser og deres kapasiteter. Han beskreven sosialt informert kropp som med aUe sine smalcer og avsmalcer, ønsker og aversjoner ga individet så vel som andre en følelse av hans eller hennes plass i den sosiale orden. Videre beskrev han hvo rdan smak, kunnskap og preferanser var involvert i dannelsen av sosiale Idasser. Han ga i den sammenhengen en kompleks og nyansert analyse aven reldce hverdagslige pralcsiser - for elcsempel preferanser for ulike typer mat og spisemåter. I det følgende vil det nettopp bli sett nærmere på hvordan mat- og spisevaner bidrar til å posisjonere folk i det sosiale landskapet, samt å skape og opprettholde relasjoner: Hvordan er sosial ldasse uttrykt i hva og hvordan man spiser? Et elcsempel på dette kan være hvordan folk bruker matlml-
129
Barndommen som klasseerfaring. Omsorg og oppdragelse' arbeiderklassefamilier Kari Ste fansen og Nora Blaasvær
Hva som regnes som godt foreldreskap varierer - over tid, og mellom ulike kulturer. Temaet for dette kapitlet er ldassekulturelle forskjeller i utformingen av foreldreskap, nærmere bestemt hvordan omsorg og oppdragelse «gjøres» i ulike klasser, og hva slags meningssystemer denne gjøringen reAekterer. I den empiriske delen utforsker vi arbeiderldasseforeldres forståelser av små barns behov og hva foreldrerollen innebærer, med utgangspunkt i dette perspektivet. Med denne analysen som bakteppe diskuterer vi deretter hvordan foreldres hverdagspraksiser bidrar til å strukturere barns livsverden på måter som reflekterer foreldrenes erfaringer med verden, og de ideer om framtiden for barnet som disse erfaringene muliggjør. Diskusjonen av forbindelsen mellom foreldreskap og ldasse er inspirert av Koselleeks (2007) begrepspar «erfaringsrom» og «forventningshorisont», dvs. et perspektiv hvor nåtidens handlingsmuligheter befinner seg i et dynamisk spenningsforhold mellom fortid og framtid. Norsk samfunnsforskning har i liten grad fokusert på ldassekulturelle forskjeller i utformingen av foreldreskap, selv om slike analyser har vært etterlyst (f.eks. Ellingsæter og Leira 2004). Noen unntal< finnes, som de to ldassiske studiene Familien i k/assesamfimnet (Holter et al. 1975) og Kitchentf/ble society (Gullestad 1984). I tillegg har vi noen ra bidrag av nyere dato, blant annet Skilbreis (2003, 2004) etnografiske studie av moderskapets utforming i arbeiderIdassen, og et par studier av foreldreskap i middelldassen (Stefansen 2008, Aarseth 2008, Aarseth og Stefansen 2009). Interessen for ldassespesifild<e utforminger av foreldreskap har vært betydelig større i internasjonal forskning (se for eksempel Devine 2004, Gillies 2005, 2006, 2008, Lareau 2002, 2003, Reay 2004, 2005, Vincent og Ball 2006). Studiene som foreligger er primært gjennomført i USA og England, dvs. i land hvor det er større økonomiske forskjeller mellom folk i arbeiderIdassen og middelldassen, og hvor arbeiderldassefolk oftere befinner seg 144
Bamdo/lll/1e1/ S01l1 klasseerfrrrillg. Omsorg og oppdragelse i arbeiderklassefrrllIilier
urenfor arbeidsmarkedet og sliter økonomisk, sammenlignet med situasjonen i Norge. De fleste av disse studiene knytter forskjeller mellom middelldasse- og arbeiderldasseforeldre ti! den første gruppas tilgang til og den andre gruppas mangel på ulike typer ressurser. Bourdieus begreper om kulturell, økonomisk og sosial kapital står sentralt i mange analyser:En standardreferanse i så måte er Lareaus (2003) srudie av oppdragelseslogi!deer i den amerikanske arbeider- og middelldassen. Lareau beskriver middelldassens oppdragelseslogiIde som preget av intensiv kultivering, dvs. av praksiser rettet inn mot å optimalisere barnets utvi!ding, med tanke på framtidige muligheter. Et viktig poeng er at denne logildæn i!dæ er tilgjengelig for alle; den reflekterer, og er betinget av, middelldasseressurser. Lareau beskriver videre hvordan arbeiderldasseforeldre, som mangler disse ressursene, ser på barnets utvikling: I motsetning ti! middelldasseforeldrene var de opptatt av å legge ti' rette for at barnet skulle fa utvi!de seg naturlig, i sitt eget tempo. Foreldrene definerte i tråd med dette sin rolle annerledes enn middelldasseforeldre. Deres oppgave var å beskytte og elske barnet, i1dæ å kultivere det (se også Gillies 2008) . I vår analyse er vi opptatt av et annet aspekt ved koplingen mellom foreldreskap og Idasse enn forskjeller i tilgangen ti! ulike former for kapital, og de livsformer som utkrystalliserer seg som følge av dette. Med urgangspunkt i kvalitative intervjuer med foreldre som befinner seg i arbeiderIdassen, dvs. med folk som jobber som faglærte eller ufaglærte håndverkere, eller i underordnede posisjoner i pleie- og omsorgssektoren og i handels- og servicebedrifter, skal vi urforske det vi kan kalle parallelliteten i den livsverdenen foreldrene skaper for barna og foreldrenes egne livserfaringer - inldudert de framtidene disse erfaringene kan romme, for barna. Analysen av barndommen som Idasseerfaring skjer altså på et teoretisk nivå som i1dee inlduderer barns egne opplevelser og oppfatninger.
Kulturelle aspekter ved klasse Vår analyse handler om kulturelle aspekter ved Idasse. Dette innebærer ildæ at vi i1dee er opptatt av Idasse som struktur, dvs. som en grunnleggende mekanisme for generering av grupper med ulik tilgang til malet og goder. Men det betyr at vi velger å studere Idasse som en prosess som i1d(C kan løsrives fra folks erfaringer og livsprosjekter, nærmere bestent fra deres forståelse av seg selv og sin plass i verden. I likhet med Vincent, Ball og Kemp (2004: 229- 30) er vi dessuren opptatt av at slUæ fortol1minger i1dce kan avleses direkte fra den Idasseposisjonen folk tilskrives. Selv. om vi «Vef» at det er sammenheng mellom folies ldasseposisjon og deres «kul ru[», kan vi i1dee vite på forhånd hva innholdet i disse forrollmingene er (jf. Willis 2004), og
145
Kari Steb"sen og Nom B/a(/Jvær hvilken rolle de spiller i det vi forstår som ldasseprosesser, dvs. prosesser som bidrar til reproduksjonen av Idasserelasjoner. Å treldee forbindelser mellom foreldrepraksiser og Idasseprosesser, slik vi skal prøve å gjøre her, krever teoretiske begreper som nettopp muliggjør slike koplinger. Å vise at det er mønstre i hvordan arbeiderldasseforeldre ordner seg, og at disse er forskjellige fra middelldasseforeldres praksiser, er ildee nok. Samtidig må analysen begynne med å utforske om det er rimelig å snaldee om distinkt forskjellige mønstre i utformingen av foreldreskap i ulike Idasser, og langs hvilke dimensjoner forskjeller mellom Idassene i så fall kan observeres. Den første delen av vår analyse dreier seg derfor om å identifisere mønstre i hva arbeiderldasseforeldre mener små barn trenger for å ha det bra her og nå, og senere i livet, og hvordan de ordner seg i hverdagslivet med utgangspunkt i disse forståelsene. På et mer abstralet nivå - hvor vi også treldeer inn foreliggende forskning om norske middelldasseforeldre - diskuterer vi deretter hva disse forståelsene og pralcsisene «gjøn>, dvs. hva slags livsverden som etableres for barna, og hvordan denne livsverdenen speiler foreldrenes Idasseerfaringer - med Koselleck (2007): deres erfaringsrom og framtidshorisonter. Vi forstår nærmere bestemt foreldreskap som en sosial dyna milde som opererer i rommet mellom det Koselleck (2007: 33) betegner som <
Empirisk materiale Det empiriske materialet vi bygger på, er hentet fra to forskjellige studier. I den ene intervjuet vi åtte arbeiderldassemødre som bodde i mellomstore byer på Østlandet. l På intervjutidspunktet hadde disse mødrene til sammen 12 barn, i alderen 1-12 år. Intervjuene var semistrukturerte, og handlet om det å være mor, barneoppdragelse, omsorgsløsninger, grensesetting, barnets framtid m.m. I den videre teksten omtaler vi denne studien som «studien av moderskap». I den andre studien ble et større utvalg foreldrepar med ulik Idassebalegrunn fulgt gjennom tre år, som del av et longitudinelt prosjekt, dvs. fra barnet det ble fokusert på i intervjuene var i sitt første leveår til det hadde
Intervjuene er foretatt av Nora Blaasvær, i forbindelse med masterprosjektet "Moderskap i arbeiderklassen» (20 lO). Rekrutteringen av informanter foregikk via bekjente, og såkalt snøballrekruttering.
146
B{/mdol1JllleII SOlli klflSsmj{tring.
OIllSOIg
og oppdragelse i {/rbeiderkl{/sse{rtlllilier
fylt u-e.2 I intervjuene utforsket vi foreldrenes oppfatninger av små barns behov, valg av omsorgsløsninger samt innholdet i barnets hverdag. I alt ble 13 arbeiderldassefamilier intervjuet, og seks av dem ble fulgt gjennom hele prosjektperioden. Intervjuene med disse seks familiene utgjør kjernematerialer vårt fra denne studien, som vi heretter omtaler som «srudien av foreldreskap ». Samlet består utvalget vårt av familier som befinner seg i den tradisjonelle (etnisk norske) arbeiderIdassen: Samrlige av disse foreldrene hadde vokst opp i en arbeiderldassefamilie, dvs. at de hadde foreldre som var faglærte eller ufaglærte arbeidere, og, som vi beskrev i innledningen, arbeidet de også selv i typiske arbeiderldasseyrker. De hadde heller ingen ønsket' om å «avansere» til middelklasseposisjoner av den typen so m krever høyere utdanning; de var stort sett fornøyde med de yrkene de hadde valgt og jobbene de har Ritt. Det er også viktig å påpeke at våre arbeiderldassefamilier i1dce tilhører et marginalisert sjikt i arbeiderIdassen. Med et par unntak var alle i jobb ~g eide den boligen de bodde i. De aller fleste var også oprimistiske med tanke på framtida. Samtidig var det familier i utvalget som hadde opplevd kortere eller lengre perioder med større utfordringer. For noen handler dette om arbeidsledigher, for andre om langvarig eller kronisk sykdom, eller psykososiale problemer.
To studier, to innganger Spørsmålet om hva som er bra for små barn og hva foreldrerollen innebærer, ble alctualisert på litt forskjellige måter i de to studiene. I studien av moderskap' var skillet mellom det som skjer naturlig, av seg selv, og det som mødrene mente de måtte ta et fast grep om, et gjennomgående tema i intervjuene, mens skillet mellom hva det er nødvendig og unødvendig å eksponere små barn for, var viktigere i den andre studien.
Naturlig utvikling, nødvendig forming Et gjennomgående mønster i studien av moderskap var at mødrene mente det var lite de kunne gjøre for å påvirke barnets utviIding. De snaldcet snarere om barnets utviIding som noe som skjedde av seg selv så lenge barnets grunnleggende behov for trygghet og omsorg, og muligheter til lek og urfoldeIse, var deldcet.
2
Intervjuene er en del av NOVA-prosjektet .. Omsorgskarrierer og dagligliv for barn under tre år». Vi startet med 58 familier i 2006, og fulgte opp 19 av dem i 2007 og Il i 2008. De aller Reste familiene ble rekruttert via helsestasjoner i Oslo og i to mindre kommuner på Østlandet, mens noen f1\ ble rekruttert via forskernes nettverk, og gjennom familier som allerede deltok i prosjektet. Utvalget og intervjuene er mer detaljert beskrevet i Sref.nsen og Farstad (2008, 20 l O) .
147
Kttri StefnIlsen og Nom Blflflsvær De utvikler seg av seg selv, det er ikke noe vi som foreldre trenger å gjøre, det er naturens gang det. (Mor 1) Forståelsen av barns utviklin g som noe som skjer naturlig, ble også tematisert når mødrene snald{et om barnas lek. Slik de så det var leken barns domene. Derfor var ild{e leken noe som foreldrene nødvendigvis sku lle blande seg inn i, evaluere eller bygge ut til større prosjekter. Jo mer de får utforske og gjøre selv, prøve seg på selv, uten at de voksne skal blande seg inn hele tiden og .. . de må bare få lov til å prøve selv, og lære av det. Det tror jeg har veldig mye å si ... for oppveksten videre. Vi skal liksom ikke blande oss inn i alt, synes jeg, helst minst mulig. (Mor 3) SlUe mødrene presenterte det, sku lle leken være bare lek, dvs . morsom og gjerne meningsløs. Det er nettopp lekens natur, og det er nok i seg selv. Mødrene var også opptatt av at barna skulle ha mest mulig tid til å leke, «til å leke og bare være barn». Et annet gjennomgående mønster var fokuset på å l~re barnet nødvendige ferdigheter. Disse handlet først og fremst om barnets oppførsel, om å vite forskjellen på rett og gal t, om å lære seg å omgås andre barn, og å finne sin plass i det sosiale fellesskapet. Barnets oppførsel ble framstilt som noe foreldrene ild{e kunne tillate seg å ta lett på, men måtte forme aktivt. Dette kom til uttryld{ både i eksemplene de ga på foreldre de mente tok for lett på ting, for eksempel foreldre de hadde obsetvert i tv-programmer som «Nanny-hjelpen», og når de snald{et om hva de selv var opptatt av å lære barna sine. For meg er det viktig at hun lærer seg folkeskikk, og ot jeg ikke skal skjemmes over at hun er daHeren min, på en måte. At hun kan komme overens med alle, og at hun ... jeg vet ikke, at hun er glad og fornøyd og ... (Mor 6) Foreldre som ild{e tar ansvar for å oppdra ungene sine, risikerer, slik mødrene oppfattet det, at barna blir "drittungen>, «freld{e», «veslevoksne» eller «sutrete» og «pysete barn», dvs. barn som, underforstått, før eller senere vil ra problemer med å omgås andre fordi de skiller seg ut - negativt. Denne rypen oppførsel ble oppfattet som en konsekvens av at foreldrene ildee hadde satt rydelige grenser for barna. Du ser jo at det er noen foreldre so m lar barna bestemme. Det er jo helt ... det synes jeg er helt feil. (Mor 2) Jeg skjønner meg ikke på dem som driver med sånn fri barneoppdragelse. Barn trenger litt tøyler, jeg tror de foretrekker det. (Mor l)
148
Bamdollllllen SOlli klasseerfaring. Omsorg og oppdmgelse i arbeiderklasse[tllllilier Flere av mødrene var opptatt av at det var viktig å gi barna enlde budskap om hva som er rett og galr, slik ar de skjønte hva de hadde å forholde seg til. En av mødrene fortalte en historie som illustrerer dette godt. Hun hadde observerr en far som lot sønnen daske seg på baken med en kjepp på vei inn i barnehagen, og som syntes at det var greit, men som samtidig kommuniserre ri! sønnen at inne i barnehagen var det ild<e lov t.il å slå noen. Hun selv ville ha håndterr situasjonen helt annerledes: Hvis [datteren min] hadde gjort det på meg, [da hadde] jeg pælmet den pinnen langt vekk. Det var liksom, han snakket liksom som om det var hva som helst, det var liksom ikke så farlig (... 1, men han guttu~gen har aldri fått et «Nei, det gjør vi ikke med pinner, ikke løst, ikke hardt, ing en tingb). Det mener jeg, vi kan ikke ha noen sånne gråsoner, han [gutten] har jo ikke noen grunn til å tolke hva som er hardt og hva som er løst, og nå er vi il)ne i barnehagen, er det lov å slå med pinner utenfor barnehagen? Da er det jo lettere å bare [si] «Neib) . (Mor 2) For denne moren, og flere andre, ser slike forhandlinger lit til å stå i motsetn ing til det som var målet med oppdragelsen - å sørge for at barna blir greie, snille og godt likt. Ara veloppdragne barn handlet for dem om å stil le krav som barna ild<e kunne misforstå. Flere av mødrene var derfor opptatt av å legge til rette for at hverdagen skulle bli så ukomplisert for barna som mulig, dvs. at barna sku lle møte færrest mulige hindringer og havne i færrest mulige situasjoner som skapte usild<erhet. Noen av dem fortalte om en hverdag som så langt det var mulig var ordnet etter faste og ufravikelige rutiner. Dette, mente de, skaper forutsigbarhet og trygghet for barn - og dermed mer tilfredse barn. Jeg er veldig opptatt av rutin er og regelmessighet. Det kan jo bli litt kjedelig med rutiner, men det er jeg altså veldig bestemt på. Og jeg gir meg oldri. Mamma bestemmer. Sorry, jeg er voksen, du er barn, jeg bestemmer, sånn er det faktisk bare. (Mor l) Oppsummert kan vi si at mødrene framstilte barn som vesentlig annerledes enn voksne, og barndommen som en helt annen tilværelse enn voksenlivet. På den ene siden handlet mødrenes ansvar om å gi barna rom til å gjøre barneting, dvs. leke og være til på egne premisser, uten innblanding eller noen form for evaluering fra voksne. På den andre siden handlet ansvaret om å oppdra barnet; med god oppdragelse ville barnet bli inldudert isosiaJe fellesskap her og nå, og bli istandsatt til å ldare seg godt i framtida . Barndommen framstår slik sett både som en uskyldens tid, atskilt fra voksenverdenens srress og krav, og som en forberedelse nettopp til en voksenverden der man både må kunne passe inn og vite forskjellen på rett og galt, og ildæ
149
Krtri StehIlselI og Nom BlrtflSvær
minst, forstå i hvilke situasjoner en bestemmer selv og i hvilke situasjoner andre bestemmer.
Nødvendig og unødvendig eksponering I studien av foreldreskap var foreldrenes ansvar for å skjerme barnet fra det de opplevde som unødvendige eller irrelevante krav, et gjennomgående tema. Dette kom tydelig fram i reReksjanene om barnehagen som omsorgsarena. Skjermingen handlet både om å unngå stress ?g mas, og om å beskytte barnet fra å bli utsatt for situasjoner det ikke ville mestre. Å begynne i barnehage "for tidlig» representerte en slik situasjon. En ettåring var, slik de så det, for lite urvildet til å kunne trives i barnehagen; så små barn trenger en type 1'0 og stabilitet som barnehagen Ud<e kan tilby. Noen snald<et om at barnet burde "bli seg selv» først, og ha noen grunnleggende ferdigheter på plass, som å kunne gå og snald<e, før det begynner i barnehagen. To-treårsalderen kunne derfor være et passende tidspunkt for barnehagestart. Det er vel mer nærheten og tryggheten som er behovet hennes framover nå, føler ieg da. Og ieg trar ikke hun utvikler seg noe mer i barnehagen de første årene enn det hun giør sammen med oss hiemme. ·(Far, familie 5) Jeg har lyst å være hiemme lenger enn at han må begynne i barnehage nå når han er så liten. Det ser ieg ikke noe vits i, og det er vi io enige om. (... ) Ja, og at han blir litt større så han klarer å være seg selv på en måte i barnehagen. (Mor, familie 2)
Noen av foreldrene var kritiske til andre, som de mente "hiver barnet inn i barnehagen» altfor tidlig. Det var ild<e av hensyn til barnet, men et umyld< for en type egoisme de tok avsrand fra. Å utsette barnehagestarten handlet samtidig om å skjerme barnet fra en stressende hverdag i en mer konkret forstand - mot lange dager og grytidlige morgener. Slik de så det, var en slik situasjon unødvendig for et så lite barn, stress og mas kommer tidsnok inn i barns liv. Slik som samfunnet er nå, så er det io bare stress og mas, ikke sant, og det .. . det er så dumt å få det med en gang, da . (Far, familie 2)
Forpliktelsen ti! å beskytte barnet mot for komplekse omgivelser var tydelig også når foreldrene reHekterte over hva slags barnehageavdeling som var best for barnet. De aller Heste var glade for at barnet var i en småbarnsavdeling, og så ingen grunn til at barnet burde Hyttes til en avdeling for større barn - før det var absolutt nødvendig. De så på småbarnsavdelinger som et fint sted å være, der kunne barnet "kose seg» med de små barna, og få an led-
150
Bnmdommw som klnsseerfaring. Omsorg og oppdmgelse i nrbeiderklnssefalllilier ning til å være stor. Noen av foreldrene hadde sagt nei da de fild< tilbud om å Rytte barnet «opp» i en storbarnsavdeling før tiden, andre hadde sagt ja selv om de ild<e syn tes det var noen god løsning. Men jeg hadde lyst til at han (.. .) heller skulle kose seg sammen med de små. (...) [at han] skulle kose seg der før han gil& over [til storbarnsavde· ling], for jeg synes de som e r store, de ska l jo snart begynne på skolen, og det er ganske mye forskjell på en treåring og en som er seks, liksom. Da er det bedre å kose seg litt, og han er jo så glad i de små, han. (Mo r, familie 4) Disse reReksjonene kan knyttes til forståelsen av barnets urvilding som vi beskrev tidligere; arbeiderldasseforeldrene opplevde ild<e at det var noen grunnleggende motsetning mellom det å få lov til å kose seg og ta det rol,ig, først hjemme og så i en småbarnsavdeling, og urvilding. De så snarere ut til å mene at hvis barnet rar være i et avslappet miljø vil det urvilde seg, i sitt eget tempo. I et slikt perspektiv blir småbarnsavdelinger bra for barn på denne alderen nettopp fordi de - etter foreldrenes oppfatning - ild<e stiller så høye krav, men lar barna være bare barn. Samtidig var foreldrene også opptatt av at barna måtte bli eksponert for nødvendige «påkjenningen) - som ruster dem for framtida. Barnehagen hadde en viktig rolle her. Disse påkjenningene handlet ild<e så mye om det pedagogiske innholdet (selv om læring av bokstaver, tall, sanger osv. ble verdsatt), men først og fremst om det sosiale: Barnehagen ble forstått som en arena hvor barn får brynt seg på jevnaldrende og lærer seg å passe inn. Flere av foreldrene - i begge studiene - snald<et om verdien av å lære seg å dele som helt sentralt med barnehagen. Barnehagen ble også sett på som en viktig arena for å opparbeide en rype robusthet - som ble sett på som nødvendig med tanke på framtida. Hun tåler litt mer. (... ) Altså - de ska l tåle littegranne, de skal ha et lite skall på seg, og det får hun av å gå i barnehagen. (Mor, famili e l) Ideen om at man blir tøffere eller vokser av å gå i barnehagen, refererte primært til det å lære seg å håndtere en virkelighet som, etter Aere av disse foreldrenes oppfatning, er ganske tøff. Verdien av å gå i barnehage ble, slik sett, forstått på samme måte som verdien av å leke ute i gata, som Gullestad (1984) beskrev i sin studie av arbeiderldassemødre tidlig på 1980-tallet. Mødrene hun intervjuet forsto livet som en kamp, og var opptatt av at barna måtte lære seg de reglene som gjaldt «der ute». På samme måte fryktet Rere av våre foreldre at ungene kunne bli mobbet eller ertet, eller tote seg bort i ting etter hvert som de ble eldte, hvis de ild<e behersket spillets regler. 151
Km"i StefollSen og Nom B!flt/Svæl' Men, nei, bare de oppfører seg, så må vel det være hovedmålet i samfunnet i dag. Så de ikke roter seg bort i altfor mye tull. (.. .) at de oppfører seg som normale men nesker. (Far, familie 4)
Oppsummert kan vi si at foreldrenes forståelse av barnet som sårbart og unillstendig fordret at de som foreldre beskyttet det mot unødvendig kompleksitet i form av tidlig barnehagestarr, og stress og mas. Når barnet var blitt større og <
Avsluttende diskusjon: barndommen som klasseerfaring Analysen så langt har vist hvordan arbeiderldasseforeldres grensedragninger mellom det som skjer av seg selv og det som er formbart, og hva barna bør skjermes mot og eksponeres for, gir retning til foreldreskapet: Disse oppfatningene preger måten foreldrene forholder seg til barnet på, og hvordan de forholder seg til formelle omsorgsarenaer, som barnehagen. Hvordan disse mønstrene kan knyttes til den ldassesituasjonen foreldrene befinner seg i, og deres forståelser av denne, er ildce åpenbart. For å kunne sannsynliggjøre en slik kopling er det nødvendig å oversette disse mønstrene til dimensjoner på er mer generelt analytisk nivå. Slik vi ser det, skaper arbeiderldasseforeldrenes grensedragninger en bestemt livsverden for barna - en barndom - som er strul
152
Barndommen SOIl1 klasseer{ttrillg. Omsorg og oppdmgelse i arbeiderklasse{ttlllilier som definerer spillereglene. Friheten eller selvråderetten blir med andre ord henvist til uformelle rom hvor retten til å bestemme innholdet i aktiviteter og samhandling ligger hos deltakerne selv, ikke hos eksterne aktører. Som vi har vist, er arbeiderklassebarnas hverdag også preget av regulering. Det som reguleres - barnets oppførsel - er særlig viktig på arenaer menfor disse avgrensede områdene, dvs. på arenaer der andre Ilar makt til å evaluere ferdigheter og oppførsel, osv. Med utgangspunkt i empiri fra Storbritannia viser Gillies (2005) et lignende mønster; de arbeiderldasseforeldrene hun intervjuet var nettopp opptatt av at barna måtte lære seg å passe inn. Det å skille seg ut ble tolket som svært risikabelt; barn som skilte seg ut, sto i fare for å bli identifisert som problembarn. . Vår tolkning er at det er en tydelig parallellitet mellom denne utskillelsen av autonome rom fra arenaer preget av eksternt pålagte regler og evalueringsstandarder, og arbeiderklasseforeldres mer allmenne livserfa,ringer. Arbeiderldassefolk befinner seg i sjikt av yrkeslivet der graden av selvråderett er begrenset; de fleste har jobber der andre definerer hva som skal gjøres, og når og hvordan det skal gjøres. Kanskje er det også relevant å tolke arbeiderldasseforeldreskapet inn i et bilde av symbolske malctforhold? Også kulturelt befinner arbeiderldassefolk seg langt fra «den legitime kultur» (Bourdieu 1995) og de aktørene som har makt til å definere hva som til enhver tid gjelder som gyldig kunnskap om verden (se for eksempel Krange og Skogen 2007a) . Kjerneelementer i denne kulturen er antalcelig verken relevante eller tilgjengelige for arbeiderldassefolk, men posisjonerer samtidig den kunnskapen de baserer seg på som mindreverdig eller rett og slett feil. Livet hjemme framstår i dette perspektivet som en kontrast - her er man fri til å gjøre som man vil, uten innblanding fra andre. Hjemmet og fam ilien blir da en avgrenset sfære, som kan koples fra den logikken som rår i samfunnet for øvrig - dvs. fra harde arbeidskrav, formelle reguleringer og kulturell nedvurdering. Hjemmet blir, slik Skilbrei (2003) har beskrevet det, den arenaen hvor det virkelige livet foregår, hvor man kan være seg selv. Det erfaringsrommet arbeiderldasseforeldre skaper for sine barn, som nettopp speiler dette skillet mellom arenaer en rår over selv, og arenaer der en er prisgitt «øvrigheta», kan dermed forstås som en representasjon av foreldrenes fortollrning av hvordan verden er skrudd sammen; av hvem som har rett til hva på ulike arenaer. Dette betyr ikke at arbeiderldasseforeldreskapet er statisk og uforanderlig - selv om det altså speiler grunnleggende og vedvarende samfunnstrekk. Som vi har vist, er barnehagen, dvs. en formell omsorgsarena som foreldre fra arbeiderIdassen tidligere ildce har sluttet opp om (Gulbrandsen 2008), blitt en naturlig del av omsorgen for små barn også i arbeiderIdassen (jf Farstad og Stefansen 2007, Stefansen og Farstad 2010, Stefansen og Skogen). Poenget er at for arbeiderldasseforeldre er det ikke de formelle sidene ved barnehagen som tillegges betydning, men de mer uformelle, dvs. de som er 153
Kari Ste{rlIIsen og Nom B!af/Svter
lmynet til barnegruppa og ikke barnehagen som institusjon. Dette kan ses som uttryldc for en prosess hvor noe fremmed, barnehagen, gjennom aktive forrollmingsprosesser blir etablert som noe kjent, og dermed kan forstås som en naturlig omsorgsarena også for foreldre som anser utviIding som noe som først og fremst skjer av seg selv. Vi skal dra på vår egen tidligere forslming om middelldasseforeldreskap (dvs. Stefansen2008, Aarseth og Stefansen 2009) for å sannsynliggjøre hvordan de dimensjonene vi omtaler som autonomi og regulering også strukturerer middelldassebarns barndom. Poenget er at hva som reguleres og hva som kan overlates til barnet eller barnets <. En mulig tollming er at denne investeringslogiIdeen speiler grunnleggende spenninger i middelldasseforeldres voksenliv, lmynet til hva det krever å oppnå og holde på middelklasseposisjoner. Middelldassefolk oppnår sine posisjoner på grunnlag av deres ekspertise, kreativitet og selvstendighet som er foredlet gjennom lange utdannelser. Dette er egenskaper som 154
Barndommen som klasseer{rtring. Omsorg og oppdmgelse i arbeiderkltlSseftllllilier
hele tiden må holdes ved like. Det samme kan sies om posisjonen som kulturell premissleverandør - posisjonen tilkjennes bare de som gjenkjennes som personer med legitim kunnskap og riktig habitus. Poenget er at investeringer i et slikt selv like gjerne kan skje på fritiden som på jobben. På dette nivået er det med andre ord i1d,e noe skarpt slå Ile mellom hjemmet, eller det uformelle, og den virkelige verden. Å utnytte sitt potensial- i brei forstand - og å bli gjenkjent som en som gjør det, er det livet handler om uansett. Poenget er at dette ildce oppleves som et krav utenfra, men som motivert innenfra. Måten foreldrene er foreldre på, det rommet for erfaring de skaper for sine barn - gjennom å følge og samtidig regulere barnets initiativ - speiler slik sett deres egne erfaringer og livsprosjekter. Dermed kan dette erfaringsrommet også forstås som en viktig forberedelse til nettopp et slikt liv, for barna. Det handler, slik blant annet Reay (2004) har beskrevet det, om å sørge for at alle de muligheter framtiden innebærer - for barn som våre - holdes åpne. ' Lareau (2003) har beskrevet en lignende logilde Middelldassebarn frem trer, skriver hun, som preget aven grunnleggende opplevelse av egenverd (<<sense of entidement»). Tankegangen er slik: Fordi disse barna hele livet har blitt sett og fulgt opp, og grundig kultivert, opplever de at de har en selvsagt rett til å bli sett og tatt hensyn til som individer, for eksempel på skolen. Fordi de også behersker skolekontekstens intrikate koder for riktig og gal oppførsel, opplever de også ofte at dette skjer uten altfor srore anstrengelser. Denne «sense of entidement» kan slik forstås som en innsosialisert og naturliggjort måte å være i verden på som sikrer at middelldassebarna får særbehandling, samtidig som dette oppleves som legitimt både av dem selv, av lærerne og andre elever. Når det gjelder arbeiderldassebarn, beskriver Lareau det hun kall er «an emerging sense of constraint», dvs. en begynnende opplevelse av å være utlevert til en situasjon man ildce har kontroll over. Tankegangen er at barna fra arbeiderldassen mangler de grunnleggende ferdigheter man trenger for å omgås autoritetspersoner med letthet. Arbeiderldassebarna speiler sine egne foreldres underdanighet i møtet med folk i formelle posisjoner, som lærere og leger. Derfor får de i1d,e de riktige tingene til å skje, dersom de sbdle ønske endringer. Et viktig poeng er imidlertid at i de uformelle settingene barna opptrådte i - for eksempel blant jevnaldrende ute i gata - framsto de helt annerledes, nemlig som høyst kompetente, kreative og med stor grad av selvstendighet. I likhet med Lareau er vi opptatt av hvordan barndommen preges av Idasse, og hva dette innebærer for barn, på kort og lang sikt. Vi ttor også at ldasseprosesser må studeres som uløselig knyttet til sosial interalcsjon, og den virkeligheten - eller livsverden - denne interalcsjonen etablerer. Med utgangspunkt i Koselleeks (2007) begreper erfaringstom og forventningshorisont kan vi gripe noe av den dynanli1dcen som gir barns livsverden et
155
Kfll'i Steflllsen og Nom B/flflsvæl'
distinkt Idassepreg: Foreldres innsars for å gjøre det de mener er det beste for barnet - både her og nå, og med tanke på barnets framtidige liv - bidrar til å srrukturere barnets livsverden på en måte som reflekterer deres egne livserfaringer og deres fortollrning av hvilket spillerom folk som dem har på ulike arenaer, dvs. deres posisjon i en større samfunnsmessig sammenheng. Dermed etableres et rom for tilsvarende erfaringer, for barnet. I dette perspektivet er barndommen langt fra uskyldig, men en prosess som forbinder barn til verden på måter som er dypt preger av Idasse .
.. Arbeidet med bpicler er finansiere av Norges forskningsråd, Program for velrerdsforskn ing.
Middelklassemakt? Nei takk! Et essay om kulturell motstand Ketil Skogen og Olve Krange
Et spokelse er på feide i Europa - kommunismens spoke/se. Denne berømte setningen innleder Det kommunistiske partis manifost, som kom ut i 1848. Marx og Engels identifiserte straks hvilke makter som hadde samlet krefter, til kamp mot kommunismen. Fra "det gamle Europa» nevner de paven, tsaren, politiet og noen fremtredende politikere. Senere i teksten besluives hovedmotsigelsen i borgerskapets epoke. Føydalsamfunnets mangfold av ldassemotsetninger ble gjennom den kapitalistiske produksjonsmåten forenldet til motsetningen mellom to "fiendtlige leiren>, borgerskap og proletariat. Borgerskapet hadde vunnet "politisk herredømme for seg selv», og kontrollerte en statsmal~t som ild~e gjorde annet enn å forvalte borgernes interesser. Men borgernes maln var tuftet på kapitalens vekst og utvilding, kontroll med industri og marked. Dermed kan ild~e kapitalismen utvildes uren at også proletariatet vokser. Det gis et bilde aven kapitalisme som er i ferd med å forårsal{e sin egen undergang. Grunnen var at arbeiderne ville komme til å samle seg i kamp mot sine underu'Yld~ere . I manifestet gir partiet som vil lede an i proletarenes kamp mot borgerskapet, sitt syn til kjenne. Innenfor sosiologifaget ble Marx en av Idassikerne. Analysen av kapitalismen ble et av de viktigste bidragene til et av sosiologiens evige emner, å feste moderniteten på begrep. Og i sentrum for analysen står motsetningen mellom arbeid og kapital. Nå, mer enn 160 år senere, er kapitalismen fremdeles helt dominerende som økonomisk system. Kapitalen krever fremdeles vekst og finner stadig nye områder for ekspansjon. I global målestold~ har proletariatet vokst enormt, men det er ildce lett å se at arbeiderne har samlet seg til et endelig oppgjør med systemet som utbytter deres arbeidskraft. Analysene aven ny moderne epoke peker ofre veld~ fra den sentrale morsetningen i Marx' arbeider, og formuleres ofre i opposisjon til ideen om "Idassesamfunnet». Ord som risikosamfunn, senmoderne, høymoderne, postindustrielle og postmoderne samfunn viser til ulike samtidsdiagnoser, men de har det til felles at de identifiserer andre drivkrefter enn kampen mellom Idasser som motor for de moderne samfunnenes utvilding. Både
157
Ketil Skogen og O/ve Krt1llge som utgangspunkt for enkeltindividers skjebne og som drivkraft i historien, tones betydningen av ldasse og ldassemotsetninger kraftig ned (se for eksempel Giddens 1991, Bede 1992). Vi mener at denne konldusjonen er feilaktig. Den er feilaktig fordi den er basert på ganske overAatiske observasjoner av noen urvildingstrelde i det moderne samfunnet, og motsies gjennomgående av empirisk forskning med fokus på sosial ulikhet. Klassesamfunnet er ildce borre, men det har i høy grad forandret seg, og det er muligens forståelig at noen har blitt forledet til å oppfatte disse forandringene som mer fundamentale enn de er. En slik endring er middeLldassens veldige ekspansjon gjennom industrikapitalismens - eller, som Marx og Engels sa, borgerskapets - tidsalder. Dette sosiale segmentet har blitt en malufaluor av anselige dimensjoner, og utgjør en sosial kraft som godt kan betraletes som ny. I en viss forstand har også ldassekampen tatt en ny vending, ettersom arbeiderldassens vrede - eller i hvert fall irritasjon - i dag retter seg vel så mye mot disse nye gruppene som mot borgerskapet eller andre som kan identifiseres med kapitalismen som et økonomisk system basert på utbytting. Slike reaksjoner nedenfra på den moderne middelldassens malu har fatt overraskende lite oppmerksomhet, til tross for at motstanden som vokser fram har stor samfunnsmessig betydning, i Norge og i andre vestlige land. Det kan leses direkte ut av framgangen til partier som FrP og sosiale bevegelser som «FoLleeaksjonen ny rovviltpolitild(» (for å nevne et eksempel fra vårt eget forskningsfelt; vi kommer tilbake til Aere).
Middelklassen Marx forutså at kapitalismen beveget seg mot en absolutt polarisering mellom to hovedIdasser, gjennom proletarisering aven stadig økende del av befolkningen. Men det mest slående trelde ved kapitalismens urvilding i industrialiserte nasjoner de siste hundre år er den massive veksten i grupper som tilsynelatende befinner seg i mellomposisjoner eller utenfor utbyttingsforhold. Det er disse gruppene som hives i seldeen med merkelappen «middelldasse» . Den etiketten betegner vanligvis en ganske diffus og elastisk residualkategori som omfatter folk som ildce eier produksjonsmidler, men som selger sin egen arbeidskraft, og likevel ildce passer inn i noen rimelig definisjon av arbeiderldassen. På samme måte inlduderes oftest selvstendige som ildce driver så omfattende virksomhet at de med noen rimelighet kan plasseres i borgerskapet, og det er ildce så vanlig lenger å operere med kategorien «småborgerskap», slik Marx selv gjorde. Ulike teoretiske retninger bal<ser med middeLldasseproblemet på ulike måter, og det er mye uenighet. Diskusjonen er viktig, men vi har ildee plass til å gå inn i den her. Ett element er imidlertid helt sentralt for å forstå den moderne middelklassens vel<St, og det er framvel<Sten av nye former for systematisert kunnskap 158
Middelkimselllflkt? Nei tflkk! Et essflY 0111 kllltllrelllllotstfi/ld - kunnskap so m har vært uløselig knyttet til utviklingen av den moderne kapitalismen og den moderne staten. Martin (1998) peker på betydningen av kunnskapens st1'llkturerillg gjennom modernitetens utvilding, særlig gjennom utvildingen av vitenskapen som et eget sosialt felt og gjennom den eventyrlige veksten i høyere utdanning. Den tekniske utvildingen og den økende kOinplelcsiteten i produksjonsapparatene og i de statlige byråkratiene har krevd nye former for kunnskap; former for kunnskap som har utvildet seg innenfor nye paradigmer om både naturen og samfunnet, og som reproduseres, formidles og videreutvildes i mer og mer sofistikerte institusjoner, som også uavlatelig vokse r i omfang. . Middelldassefolk har opptrådt so m agenter for det synet at verden har et stadig økende behov for slik formalisert og spesialisert kunn skap som nettopp middelldassen besitter, og har på den måten bidratt til den sosiale konstruksjonen av sin egen uunnværlighet (Martin 1998). At de gjennom ~n slik manøver har kunnet hevde monopol på nyttig kunnskap, har samtidig gitt dem et robust fundament for de fordel aktige sosiale posisjonene so m er oppnådd. Bare tenk på Forskerforbundets strategiske utspill hver gang statsbudsjettet legges fram: «Hva skal vi leve av når oljen tar slutt? Sats på oss, vi er deres eneste håp!» Sånn sett er middelldassens sosiale posisjon forankret i vitenskapens og elcspertveldets overtak på folkelig, praktisk kunnskap. Den høyt utdannede middelldassen har en objektiv interesse av å opprettholde overtaket, og et grunnlag for dette finnes blant annet i den enorme skogen av statsinstitusjoner som har vokst fram, og i andre kunnskapstunge sektorer som de moderne mediene og i den såJcalte «tredje sekton>, de profesjonaliserte frivillige organisasjonene. Og selv om den moderne middelldassens vekst er uløselig lmyttet til kapitalismens utvilding gjennom det 20. århundret, er nå store deler av den knyttet til økonomiske sektorer utenfor kjerneprosessene i kapitalismen, ildce minst i de deler av statsapparatet som produserer det Wright (1997) kaller «decommodified use values» - brulcsverdier som ikJce har vareform. Dette gjelder for eksempel helsevesenet, utdanningssektoren og det statsfinansierte kulturlivet. Uten at vi kan gå dypt inn i dette her, er det et sentralt poeng at når store deler av den moderne middelldassen befinner seg utenfor kapitalismens økonomiske maskinrom, og i stor grad er al
Ketil Skogen og O/ve Krrtllge
Kulturell motstand Men folk som utsettes for makt finnet seg vanligvis ildee i det uren videte, og siden den moderne middelldassens størrelse og sterke posisjon også har gjOrt den svært synlig - på mange måter mer synlig enn borgerskapet - står den også lagelig til for hogg når kunnskap som maktmiddel angripes nedenfra. Ved hjelp av begrepet Im!turel! motstllnd tar vi sikte på å forldare en mekanisme som driver fram en opposisjon mot middelldassens innflytelse og dens rypiske former for kunnskap. Vårt primære empiriske utgangspunkt har vært studier av rovviltlconfliktene i Norge gjennom mer enn ti år, og særlig de konfliktene som har utspilt seg rundt ulven på Østlandet. Det var i møte med folk fra bygdene i Østerdalen at vi ble oppmerksomme på at motstand mot rovdyr måtte forstås som del aven mer generell motstand mot det de oppfattet som truende endringsprosesser i sanlfunnet; prosesser der en offensiv og mektig (urban) middelldasse ble sett på so m drivkrarren (se f.eks. Krange og Skogen 2003, Skogen og Krange 2003, Ivange og Skogen 2007a, bl. Folk med sterke røtter i tradisjonell utmarksbruk og bygdekultur - orrest også med en rydelig arbeiderldassebakgrunn - så på vern av store rovdyr som urtrylde for at et nytt natursyn, med fokus på vern og ildce bmk, var i ferd med å vinne hegemoni. De så også mange andre tegn på dette, slik som fredning av flere og Bere naturområder, satsing på turisme framfor skogsdrift, og nedbygging av bygdesamfunn so m la veien åpen for å forvandle den tradisjonelle utmarka til villmark uten mennesker. I kjernen av rovdyrkonfliktene fant vi en strid om hva som er gyldig og verdifull kunnskap. Biologenes vurderinger av rovdyrbestandenes størrelse, deres forldaringer på at ulven var tilbalee og deres beskrivelse av dyras naturlige atferd ble truldeet i tvil. Kunnskap basert på lokalbefolkningens egne erfaringer sto orre i skarp kontrast til den «offisielle» kunnskapen, og det var erfaringskunnskapen som ble tillagt vekt. Innsikter som ble formidlet av erfarne jegere og skogsfolk eller som var basert på egne observasjoner, ble ansett som sikrere og mye mer troverdige enn den forslmingsbaserte kunnskapen (som ble avvist som skrivebordskunnskap). Men det var selvsagt den vitenskapelige kunnskapen som lå til grunn for rovdyrpolitilde og naturforvaltning ellers, og det var noe folk visste godt. Det er ingen tvil om at folk med høyere utdanning dominerer innenfor naturforvaltningen, men vi så at våre informanter i Østerdalen også la for dagen en mer generell opposisjon mot kunnskapselitene. De opponerte mot en ldasse av eksperter som hadde myndighetenes øre. Når formelle malcrorganer skal fatte beslutninger, støtrer de seg oftest på ekspertenes råd, og dermed har ekspertene stor innflytelse - kall det gjerne malet. Derte er noe alle kan se. Abstralet vitenskapelig kunnskap har en dominerende stilling innenfor de fleste maletorganer. Slik korresponderer kunnskapsformer med sosiale skiller, og folkelig kunnskap befinner seg i en underordnet posi-
160
Middelklfwellltlkt? Nei takk! Et esstly 0111 kultul'elllllotsttllld
sjon i forhold til vitenskapen og den autoriserte, formaliserte ekspertkunnskapen. Det vi ser er en «kunnskapens arbeidsdeling» som føyer seg inn i ldasserelasjonene i dagens kapitalistiske samfunn. Men det er i1dee bare en utpreget ekspertelite som forvalter den offisielt sertifiserte og formaliserte (vitenskapsbaserte) kunnskapen, og som dermed befinner seg i en malerposisjon - rett nok mer eller mindre tydelig, mer eller mindre sterk. Sett fra mange av våre informanrers synsvinkel var også den lokale høyt utdannede middelidassen (ofte innflyttere) en tydelig sosial gruppe, som noen kalte
den egentlige overkl(/ssen. Når folk tar til motmæle og kjører fram sin egen alternative kunnskap, kan det være som et ledd i kulturell motstand. Kulturell motstand, slik vi vil bruke begrepet, utspiller seg i forhold til makt sånn som den er ford elt i ldassestrukturen. Begrepet handler om en situasjon der de som blir dominert tar kulturelle midler i brule for å utfordre de som dominerer. Konluet kulturell motstand har feste i et sosialt hierarki og forutsetter dermed en satnmenheng mellom sosiale posisjoner og kulturelle former. Kulturelementer som symboler og tegn, verdier og oppfatninger har sosial foranluing, og de kan tas i bruk som kampmidler nedenfra. Men dermed blir det vanskelig å treldee opp grensene for hva slags handlinger som kan berraletes som motstand. Selv om fokus på subtile og lite institusjonaliserte former for malet (slik som hos Foucault og Bourdieu) åpner for at alle salgs pralcsisformer kan tolkes som motstand, kan selvsagt ildee enhver handling som innebærer en kontrast til dominerende kulturformer forstås som et opprør. Ett luav kan være at motstanden til en viss grad må være inrensjonal. Motstand mot en eller annen form for makt må være del av den meningen individer selv legger i sine handlinger. Vi tror det er ganske vanlig at folle gjør nettopp det. Mekanismene rundt avvisning av ekspertkunnskap er godt besluevet i forslmingen. Assosiasjonene går særlig i retning av to ldassiske studier av arbeiderldassekulturens dyrkelse av pralctisk erfaring og fOl·aler for sluivebordskunnskap. Lysgaards Arbeiderkollektivet ([1%1] 1985) og Willis' Leaming to labour (I 977) er bidrag som hver på sin måte gir innsikt i hvordan offisiell kunnskap avvises av folk i sosialt underordnede posisjoner, og hvordan denne avvisningen blir et viktig element i deres selvhevdelse og identitetskonstruksjon. Det handler om gutta på gølvet so m harselerer over ingeniørenes dårskap og upraletiske løsninger, og om arbeiderldasseungdom som avviser skolens «pedagogiske paradigme», som går ut på at alle kan lyldees i livet, bare de tar skolen alvorlig og skaffer seg en god utdanning. Kan slike perspektiver være relevante for det norske samfunnet i dag? Et tidstypisk svar vil være nei: For dem som mener at samfunnsurviIdingen har gjort ldassebegrepet irrelevant, kan dette virke som eksotiske greier fra en svunnen tid. Men nyere studier har vist at lilmende mekanismer fortsatt er i sving. Skilbrei (2004) har funnet den samme formen for aktiv avvisning av eksperteliters kunnskap blant renholdsarbeidere. Jørgensen (1994)
161
Ketil Skogen og Olve IV'(//lge
så at klassekulturelle motsetningsforhold var sentrale i dynamildeen mellom ungdomsgruppene geni og slaur i «Bygdeby»: Klassekultur var den viktigste meningsressursen for deres helt ulike tilpasning til skolesystemet. Men det er altså ikke selveste borgerskapet som framstår som hovedfienden for arbeiderldassen i dag. I stedet er det ofte den moderne, høyt utdannede middelIdassen kampen rettes mot. Hvorfor borgerskapet ild<e lenger er noen «god fiende», kommer vi tilbake til. Først litt mer om hvorfor det er middeLIdassen - og særlig noen bestemte middelldassefraksjoner - som må ta støyten. Støttet av sentrale samfunnsinstitusjoner bedriver forvalterne av den gode smak og de riktige innsikter en form for kulturell imperialisme. En mengde institusjoner og organisasjoner med en tydelig middelldassebasis har det til felles at de aggressivt trenger seg på og vil forandre foLIes verdier, oppfatninger og livsstiler. Bale dette ligger ofte gode hensikter, men samtidig demonstreres overlegen kunnskap. Dermed framtrer et velkjent mønster der eksperter av ymse slag forsøker å bøte på arbeiderldassens allehånde mangler og svakheter: dens barneoppdragelse, hjemmeinnredning, litteratursmale, fritidsinteresser, valg av feriemål, kosthold og røykevaner. Middelldassens eIesperteliter har utviIdet seg til en pest og en plage for folk som har et annet kulturelt utgangspunkt. Offentlige myndighetsorganer, utdanningsinstitusjoner og organisasjoner i tredje sektor er stappfulle av folk med høyere utdanning som forvalter autorisert kunnskap, og som har makt til å definere hva som er rett og galt, godt og dårlig. Motstand innebærer i1dce nødvendigvis langsiktige målsettinger om fundamental samfunnsendring - eller samfunnsendring i det hele tatt. Meningen med kulturell motstand kan i stedet være å oppnå autonomi - å erobre et rom som malcta ildee kan nå, et sted der man er herre i eget liv. Når dette rommet trues, rettes skytset mot dem som tydeligst blander seg inn, og som Jean forbindes med krefter som driver samfunnsutvildingen i en uønsket retning - slik vi så i elesemplet fra Østerdalen. Scott (1990) kaller alternative diskurser som blomstrer i underordnede grupper - grupper som selv føler at de er under press fra institusjoner eller grupper med mer makt enn dem selv - for «hidden transcripts» (skjulte skript). Dette er narrativer eller forldaringsmodeller som avviker fra de dominante, eller offisielle, «public transcripts» (offentlige skript), som forldarer ting på den måten dominerende sosiale grupper ønsker dem forldart. I dag skjer dette ofte med støtte i vitenskap, og med den moderne middelIdassen som et slags presteskap. De skjulte skriptene, derimot, byr på andre forldaringsmodeller, ildce sjelden slik at de som er i maluposisjoner diskrediteres og latterliggjøres. Disse forklaringsmodellene lever som regel sitt liv i det stille, «baclcstage», og er sjelden basis for noen direkte konfrontasjon med makta. Folkeeventyrenes dyrkelse av learalcteren «the tricksten> - smartingen - som lurer de mektige, er et godt eksempel på dette. Espen Askeladd er en slik, og han har mange kolleger i andre land. Snarere enn å mane til kamp er disse narrativenes
162
!l1iddelklassemakt? Nei takk! Et essay om kult1lrellmotsttllld
funksjon å tilby en følelse av egenverd, kanskje enda til overlegenhet, som kan komme godt med i en ellers vanskelig hverdag. Scott framholder at når underordnede grupper ikke gjør opprør, er ildce dette fordi de er belemret med «falsk bevissthet» eller fordi de offentlige (dominante) skriptenes hegemoni er så totalt (a la Althusser eller Gramsei) , men rett og slett fordi folk ildee tror de kan oppnå noe gjennom konfrontasjon~ at sanksjonene er for truende, oddsene for dårlige, og kanskje til og med at målet er ganske ulclart (Scott 1990). Willis (2000) framholder at sentrale kulturelementer i arbeiderldassen utgjør en form for diffus «analyse» av maktforhold, fordi de er - eller baserer seg på - kollektive forrollminger av ldassens livsvilkår. Det er dette han kaller «penetrations» - gjennomtrengninger - som representerer viktige, men begrensede, innsikter i sentrale mekanismer i det kapitalistiske samfunnet. I hans egen ldassiske studie av «tlle lads» (Willis 1977) representerer guttenes avvisning av det pedagogiske paradigmet, og dermed av utdanningssyste! mets legitimitet, en erkjennelse aval' de selv aldri kan lyld{es der, og at i en konkurranse må alltid 110en tape. Erkjennelsens begrensninger-«limitations» - ligger i at den aldri kan gi grunnlag for politisk handling så lenge den også innebærer en distansering fra alle formelle systemer, og dessuten inneholder et alternativt verdisett som innebærer dyrkelse aven form for tradisjonell og etnosentrisk maskulinitet som lmapt kan kalles progressiv. Om vi anvender Scotts begreper her, ser vi at det ildee er snalde om skjulte skript i den forstand at de er usynlige for malua, det er de langt ifra. Men de er ufimtåelige om den dominante kulturens fortolkningsskjemaer legges på dem. Under gitte betingelser, når det politiske ldimaet ligger til rette for det og når sanksjonene ildee er særlig truende, kan skjulte slcript ta skrittet fra «backstage» til «onstage», og spille en viktig rolle i politisk mobilisering og i sosiale konfrontasjoner (Scott 1990). Eller i hvert fall brukes aletivt i det offentlige ordskiftet, altså i en viss forstand som politiske verktøy. Vi kommer tilbake til detre etter hvert. Det finnes vitenskapelig kunnskap som handler om nær sagt alt som angår folies hverdagsliv. På ethvert livsområde finnes det eksperter som vet best, og som tilsynelatende alltid har en institusjonell basis eller en tilgang til massemedier som gjør at de kan pushe sine pålegg eller gode råd nesten uten begrensninger. Dermed finnes det også et potensial for motstandshandlinger, basert på alternative fortol1minger, på nesten alle livets områder. Er det egentlig veiingeniørene, som planlegger rundkjøringer og fartsdumper, som vet best hvordan veien burde være? Er det virkelig pedagogene og psykologene, med sine utvildingsteorier, som har mest peiling på hvordan barn og ungdom bør oppdras? Er det de funksjonalistiske arkitektene som forvalter den beste smaleen? Er det helseekspertisen med sine formaninger om trening og kosthold som skal definere et godt liv? Kan vi stole på at økonomiske eksperter som insisterer på handlingsregelen, men som ble tatt
163
,.
Ketil Skogen og Olve Krange på senga av finanskrisen, har godt grep om hvor mye av oljeformuen vi kan bruke? Hva med dem som har maktposisjoner på kulturfeltet, som hersker over innkjøpsordninger og statlige midler til kulturprosjekter? De er vel ikoniske eksempler på middeUclasseeksperter som prioriterer i strid med folkelige oppfatninger av hva som er pent. Lista kunne vært lenger. Til hvert av disse spesialiserte kunnskapsområdene hører bestemte utdanningsgrupper, offentlige institusjoner og fOl'valtningsorganer, og ganske ofte også organisasjoner i tredje sektor. I tillegg har vi «frie yrke!'» som kunstnere, journalister og privatpraluiserende rådgivere og forståsegpåere. Det er ilcl<e så rart at noen opplever detre som en mal
Hva motstand kan være: demoniske rykter Selv om vi har snalcl<et mye om den moderne middellclassen som synlig, og derfor en mer opplagt skyteskive enn borgerskapet selv, er det også slil< at mal
164
j\1iddelklassemrtkt? Nei trtkk! Et essrty 01/1 klllturei/motstrtnd
er til forveksling lik de norske, også i den forstand at den sosiale basisen for de ulike fral<sjonene i striden er temmelig identisk (se Skogen et al. 200Sa) . I Norge sier viltforskerne at ulvene har vandret inn fra Finland. I Frankrike kommer de offisielt fra Italia. Men der ulven har slått seg til, er det ildce alle som tror at den har tatt turen på egne bein. Rundt Vanoise nasjonalpark kunne man se en plalcat med bilde aven flirende ulv på scooter. Teksten lød: «Ulven kommer tilbalee fra Italia på Vespa.» Historiene som fortelles er påfallende like i de to landene. Det handler om observasjoner av selve utsettingen, om døde ulver med «microchips» eller tatoverte serienumre, om ulver som ildce ser ut eller oppfører seg som ville ulver skal, og som befinner seg på feil sted. Det er heller ingen forskjell på hvem som·antas å stå bale ugjerningene i de to områdene. Det er enten myndighetene i allianse med miljøvernorganisasjoner, eller ekstreme miljøvernere som opererer på egen hånd. Hva som angis som motivet for ulveutsettingen varierer, fra enkeltindividers miljøfanatisme til planer om å omdanne landsbygda til na- ' turreservar. I Vanoise var det flere som kalte ulven for et «biologisk våpen» . Ulvevennene ble ildce engang tilkjent en lidenskap for vill natur, men ble sett på som kynikere som ville drive lokalbefollmingen velde Utsettingshistoriene innfører personlige aktører med ldare hensikter og som kan stilles moralsk til ansvar. Slike rykter blir redskaper for å tolke og rekonstruere truende, kaotiske og ubegripelige sider ved verden, slik at de blir forståelige. Ifølge Campion-Vincent (2005) kan de betraletes som en slags folkelig samfunnsvitenskap - «a folk social science». Rylcrene gjør nemlig aldeurat det samme som samfunnsvitenskapen; de tilbyr forldaringsmodeller med en allmenn gyldighet. Riktignok er kravene til både metode og analytisk stringens en smule annerledes, men de fYller samme funksjon i kunnskapsproduksjonen, med et slags motsatt fortegn. Når slike bilder av virkeligheten utfordrer malcteUtenes forståelsesmåter, kan de åpenbart betralctes som kulturell motstand .
Den kulturelle motstandens alliansepartnere Det er ildee sånn at den kulturelle motstanden ildce har alliansepartnere. Det har hendt ganske ofte at forfatterne av dette kapitlet har blitt beskyldt for å staldcarsliggjøre ulvemotstandere og framstille dem som (
165
Ketil Skogen og O/ve KrtI/Ige er at ulven kommer i konAikt med kommersialisering av jakt som mange grunneiere nå satser på. Ulven er nemlig farlig for jakthunder og kan også redusere viltbestandene lokalt. Dette medfører at færre jegere søker til områder med ulv. Den samme kommersialiseringen er potensielt en trussel mot lokale jegeres tradisjonelt gode tilgang til billig jaln, og historisk har det ildee vært noe varmt forhold mellom skogeiere og arbeiderldassen i østerdalen. Like fullt eksisterer det nå en slags allianse her, i den grad at Norskog i sin tid utlovet en dusør til den som kunne bevise at ulven i Norge var satt ut. Dette siste er også et godt eksempel på at skjulte skript (utsettingshistoriene) beveger seg «onstage" når det politiske ldimaet ligger til rette for det, og ildee minst når de kan bidra til å bygge opp allianser. Det er sildeert også noen skogeiere som tror på disse historiene, men våre intervjuer med en del av dem tyder i1dee på at det er vanlig. Moderne skogeiere er ofte folk med høyere utdanning, som selv identifiserer seg med det vi kan kalle et vitenskapelig paradigme. Rykter av denne typen avvises ofte som konspirasjonsteorier. Men på organisasjonsnivå erkjennes det at ryktene er viktige for grasrota i «anti-ulvealliansel1>'. Når skjulte skript beveger seg ut av sin skjulte tilværelse, er det typisk at dette skjer ved hjelp av «ideologen, som er i stand til å formidle innholdet på en annen måte enn Aertallet i kjernegruppa av «troende» (Scott 1990). Historiene om utsetting av ulver formidlet, bl.a. i bokform, av Aere slike ideologer (se for eksempel Toverud 2001). Ildee sjelden er argumentasjonen her ganske sofistikert, og basert på omfattende bruk av skriftlige kilder, som gamle rapporter og brev fra norske og svenske miljømyndigheter. Den kobles ofte til andre påstått tvilsomme sider av forslmingen på store rovdyr, for eksempel biologenes konldusjoner om at ulven ildee er farlig for mennesker, og det siteres fra eldre russiske forslmingsrapporter som ikke - anerkjennes av vestlig vitenskap (men som konlduderer med at ulven ofte angriper folk). Og det er ildee bare Not'skog som har latt seg bevege av dette; i 2003 produserte TV2 et dokumentarprogram hvor temaet nettopp var utsetting av ulv. Programmet var blottet for ironi og la opp det hele som en spennende lcriminalsalc Det er også verdt å merke seg at representanter for naturforvaltning og forskning har blitt mer ydmyke i tonen når de sniller om utsetting. Selv om de fortsatt avviser enhver innblanding i noe sånt, og framholder at det er usannsynlig at det har skjedd, sies det nå at det ikke finnes holdepunkter. Tidligere ble utsettingshistoriene åpenlyst latterliggjort. Men også på det mer generelle plan er det støtte å hente. I Klassekampen 16. november 2009 fYrer Per Sandberg fra Fremskrittspartiet løs mot Apeliten. Sandberg identifiserer et elite nettverk som utgår fra Arbeiderpartiet, som «lever et liv langt fra vanlige arbeidsfolk», som har «en dyp lengsel etter å styre og bestemme over follo, og som «profilerer seg som en bevegelse som kjemper for de svalee mot de rike, men det de egentlig gjør er å ivareta middelldassens interessen,. På journalisten~ spørsmål om ildee kritildeen er 166
fl1iddelklllsselllakt? Nei takk! Et essay 0111 kllltllrell motstalld
uttrykk for kunnskapsforalct, svarer han blant annet at han er «svært opptatt av forskning og kunnskap, men samtidig svært opptatt av å være kritisk. Vi må basere oss på virkeligheten, og ildee la seg bergta av såkalte eksperter på universitetene og i embetsverket". Det er viktig «å synliggjort makta og systemet som styrer livene våre», sier Sandberg. Her er alle elementene i den kulturelle motstanden på plass: FrP framfører kritildc aven middeUdasse som vil styre livene til vanlige arbeidsfolk, og som søker makt med utgangspunkt i forslming og former for kunnskap som det er viktig å være kritisk mot. Blant partiene er det bare Fremskrittspartiet som inntar denne posisjonen. Ingen av de andre borgerlige partiene og heller ildce «venstrepartiene» . De står heller fram og gjentar sine mantra om kunnskapssamfuni1et. Det er ildce rart at FrPs slagord om «valgfrihet» har appell, ettersom mange gjerne vil velge en livsstil som ildce er foreskrevet av middelldassens eksperter. FrP framstår som en sann alliert for den kultureUe motstanden i kampen for autonomi, og er som det nest største partiet på Stortinget ingen ubetydelig ' malcrfaktor her i landet. Her er et eksempel fra USA som også viser hva slags allianser som kan oppstå som reaksjon på den moderne middelldassens maktutøvelse: Våren 2009 måtte Ride Wagoner gå av som direktør for General Motors fordi Obamas regjering (som angivelig representerer «den nye tid» på områder som miljø, kjønn, utdanning, osv.) mente han hadde vært for ettergivende overfor fagforeningene. GMs arbeidere hadde for høy lønn , for gode pensjoner, og sildcerr for bra helseforsikringer. De var også altfor mange. Men miljøvennlige biler burde de Idare å lage! Ildee overraskende var det republikaner/U fra Michigan som floldeet seg rundt Wagoner og GM, og som framsto som bedre allierte for United Auto Workers enn Obamas miljøvennlige mannskap. Og republikanerne er jo ingen puslinger i amerikansk politildc. De ordentlige kapitalistene utgjør en sterkere og mektigere elite enn forskere og byråkrater, og har større innflytelse over folles hverdagsliv. Men de legger seg ildce opp i hva folk forbruker og hvordan de lever - ildce på annen måte enn å stimulere folks hedonistiske tilbøyeligheter så godt de kan, slik at de skal kjøpe mer og bidra til å generere profitt. Selv har de bare større hytter og båter, finere biler og mye mer penger til god mat og godt drildce. De lever jo av at folk forbruker ting, og stiideer selvsagt ildce kjepper i eget hjul ved delta på de bedrevitende plageåndenes side. Markedet sørger for at alt middelldasseelespertene vil til livs, finnes i rikt mon. Dagligvareforretningene er fulle av suldcer og fett, møbelforretningene av ornamenterte møbler og tunge støvsamlergardiner. Marked og konkurranse bidrar tU svært lave flypriser, og mange flyr, for elesempel til Syden, med økte CO 2-utslipp som konsekvens. Ildee bra, mener miljøbevegelsen, men de som driver flyselskap mener at folk må få kose seg. Tendensen de siste tiårene har ildce aldcurat gått i retning av mindre marked. Privatisering og konkurranseutsetting er mer av tidens melodi enn nasjonalisering og statlig eierskap. Det er et sent-
ra
167
Ketil Skogm og Olve Krtll1ge ralt poeng at den moderne middelidassens male[ er begrenset, og at den er sterkt påvirket av det politiske og økonomiske klimaet den utøves i. Å være utenfor kapitalismens maskinrom gir ildce bare uavhengighet, men også sårbarhet. Utvildingen kan bidra til å forandre kunnskapselitenes maktgrunnlag, men kjenner vi dem rett, vil de nok tilpasse seg.
Proletarer i alle land, foren dere! Setningen som avslutter Manifestet, er minst like berømt som den som innleder det. Men nå er den kommunistiske bevegelsen politisk marginalisert i hele Vesten. Som vi har sett, betyr det ildce at arbeiderldassen unnlater å gjøre motstand mot malet. Det er bare det at fienden er en annen enn borgerne, og målet et annet enn å tilintetgjøre den borgerlige ordning, kapitalismen. I stedet ser vi på mange fronrer en motstand mot middelldassen og middelldassekulturens dominans. Det innebærer motstand mot sosiale grupper som gjerne vil det gode på vegne av natuten, lufta, folkehelsa, likestillingen, arkitekturen, kunsten og barna, og som i stor grad innehar et hegemoni på disse feltene. De har også en solid og svært synlig forankring i formelle malctstruktuter. Motstanden mot et sånt hegemoni er en del av grunnlaget for en allianse som går på tvers av det motsetningsforholdet mellom klassene som Marx og Engels beskrev. Spissformulert har borger og proletar nå samlet seg til kamp mot mye av det som er formyndersk, belærende og bedrevitende, og som hindrer økonomisk ekspansjon som genererer både profitt og industriarbeidsplasser. Denne alliansen, som både har en materiell basis og en kulturell overbygning, har vist seg ganske seiglivet opp gjennom historien. Og mye tyder på at den moderne middelklassens agering på samfunnsarenaen bidrar til å gjøre den enda mer robust.
De «frisatte» . Om individualisering og identitet i nyere samtidsdiagnoser ~ Torben Hviid Nielsen
«Frisatte» fra tradisjonens bånd og «individualisert» til å leve egne liv, men også henvist til selv å rekombinere sin «tid» og sitt «rom» i en globalisert verden, til å finne individuelle biografiske løsninger på systemiske problemer, og ofte forført til å avvise en fasr identitet som et byrdefullt fravalg av m~ ligheter. Slik karal
De klassereisende «Klassereise» ble satt på den skandinaviske dagsordenen med Ronny Ambjiirnssons i'.1itt flrnamn ar Ronny - beriittelsen om en klassresa fra 1996 og Karin Sveens Klassereise. Et livshistorisk essay fra 2000. De to selvbiografiske essayene, som fremdeles er blant de beste i sjangeren, er reAeksive erindringer, forfatternes tanker om seg selv, snarere enn egentlige reiseskildringer. Men bale ligger en felles prototyp og stereotyp for den Idassereisende. De Idassereisende hører til de store årgangene som vokste opp i små kår etter annen verdenskrig som barn av ufaglærte eller fabrildearbeidende fedre og med hjemmeværende og rengjørende (hus)mødre. Godt hjulpet av utdanningseksposisjonen, og ildce minst foreldrenes avsavn, gjennomførte de som de første i familien høyere utdanning, ofte på universitetene, og som oftest også i lite (mat)nyttige fag som litteratur, idehistorie, sosiologi, filosofi og lignende. Her lærte og tilla de seg - i tillegg til den nedarvede arbeiderkulturen - et nyrt livssyn og en ny livsstil, kort sagt: en ny mening med livet, !myttet til symbolarbeid på kontorer, med ord og bilder, papir og Pc. Og i de mest vellyldcede tilfellene var reisens endestasjon ansettelse og deretter karriere i en ekspanderende offentlig sektor, ildee sjelden i utdanningssystemet, hvor de reisende selv utdannet nye Idassereisende. Klassereisene er suksesshistorier. Grunntonen er positiv og optimistisk. 169
I
I .
Sosial mobilitet Kristen Ringdal
Sosial mobilitet er et klassisk tema i sosiologien. Samfunnsldassenes homogenitet og stabilitet over tid, og dermed mulighetene for Idassebevissthet og klassebasert handling, avhenger av mobilitetsmønstre. Klassiske sosiologiske spørsmål om reproduksjon av sosial uWchet er sentrale i studiet av sosial ' mobilitet. Er våre livssjanser tilskrevet, det vil si avhengige av den familie vi fødes inn i, eller bestemmes de av våre egne evner og innsats? Er sosial noe som hører fortiden til? Varierer sosial mobilitet mellom samfunn, eller er mobilitetsmønstrene grunnleggende like i alle moderne samfunn? Øker den sosiale mobiliteten over tid, eller er den stabil? Sosial mobilitet er individers bevegelser mellom sosiale posisjoner innen eller mellom generasjoner. De sosiale posisjonene er hierarkisk ordnet slik at noen gir systematisk tilgang til mer ressurser enn andre i form av materielle og symbolske belønninger. De kan Imyttes til flere mulige lagdelingsdimensjoner, men i praksis har forslmingen først og fremst tatt utgangspunkt i yrkesposisjoner, slik de nedfelles i Idasser og sosioøkonomisk status. Studier av sosial mobilitet kan også være basert på utdanning og inntekt, men i disse tilfellene kan det være hensilctsmessig å benytte begrepene utdannings- og inntektsmobilitet. Spesielt har studier av inntektsmobilitet blomstret opp de siste årene etter at økonomer har begynt å interessere seg for sosial mobilitet (Bratberg et al. 2007, Aaberge et al. 2002). Av plassgrunner vil dette temaet ildce bli behandlet i dette kapittelet, og utdanningsmobilitet er delcket i et eget kapittel. I definisjonen skilles det mellom sosial mobilitet innen og mellom generasjoner. Det første kalles intragenerrtsjonsmobilitet eller kflrrierell1obilitet. Studiefeltet er her individenes endring av sosiale posisjoner gjennom karrieren. Forslmingen har likevel nesten uteluldcende vært fokusert på mobilitet mellom ge nerasjoner, eller intergenerasjol1Sl11obilitet, der foreldrenes sosiale posisjon (oftest fars Idasse) er utgangspunktet (origin) og sammenlignes med etterkommernes sosiale posisjon (oftest sønnenes klasser) ved et endepunkt (destination). Hvis barna har en høyere sosial posisjon enn foreldrene, har de opplevd mobilitet oppover, eller en sosial oppgradering. I det motsatte tilfellet er de nedovermobile, og er blitt sosialt degradert.
arv
185
Kristen Rillgdnl
Forskningen om sosial mobilitet ble først uteluldænde basert på menns (far-sønn) mobilitet og når i1dæ noe er angitt nedenfor, gjelder beskrivelsen bare menn. Denne praksis skyldes i hovedsak kjønnsrollemønsteret i mobilitetsforskningens barndom i 1950-60-årene der menn var forsørgere og kvinner ofte var hjemmeværende. Etter hvert som kvinners yrkesdeltakelse har økt, er kvinners mobilitet blitt gjenstand for forskning. Temaet er i noen grad behandlet i CASMIN-prosjektet basert på data fra 1960-?0-årene (Erikson og Goldthorpe 1992), mens kvinners mobilitet er mer sentral i det siste' større internasjonale mobilitetsprosjektet som bygger. på data fra 19?0-90-årene (Breen 2004) . Studiet av kvinners mobilitet har vært problematisk av flere grunner: Antall yrkesalnive kvinner i representative urvalg har vært langt mindre enn hos menn. Kvinner har også flere avbrudd i yrkeskarrieren enn menn på grunn av barnefødsler. Dette gjorde at tidlige beskrivelser av kvinners sosiale mobilitet gjerne var basert på et langt svakere tallgrunnlag enn for menn. Et annet problem er hvordan både utgangspunkt og endepunkt skal defineres. Skal utgangspunktet være fars eller mors sosiale posisjon? Den første løsningen er mest vanlig fordi fedrene gjerne var hovedforsørgere samtidig som mange mødre ild<e var yrkesaktive. Også endepunktet har vært omstridt. Skal kvinners sosiale posisjon benyttes, eller skal endepunktet være hovedforsørgers (oftest ektemannen) sosiale posisjon? Erikson og Goldthorpe (1992) er tilhengere av den siste «konvensjonelle» løsningen, mens Breen (2004) benytter kvinners egen sosiale posisjon.
Hovedproblemstillinger i forskningen Gjennomgangen av internasjonal forskning av sosial mobilitet vil ta ut- gangspunkt i to hovedproblemstillinger: Er det forskjeller i sosial mobilitet mellom land? Øker den sosiale mobiliteten over tid?
Forskjeller mellom land Lipset og Zetterbergs (1959) komparative undersøkelse av sosial mobilitet tok utgangspunkt i den utbredte folkelige oppfatningen om at den sosiale mobiliteten var høyere i USA enn i Europa. Den populære forestillingen om USA som mulighetens land har røtter i Tocquevilles (1835/1998) framstilling av et land i støpeskjeen, der mulighetene var like for alle og ild<e preget av rigide ldassestrukturer slik som i Europa. Lipset og Zetterberg konkluderte imidlertid med at mobilitetsmonstrene val' omtrent de samme i alle vestlige land Dette er senere kjent som Lipset-Zetterberg-hypotesen. Det empiriske grunnlaget var at den totale mobiliteten, det vi,si andelen menn med yrkesldasse forskjellig fra fars, var nokså lik i de landene som ble studert. Dette ble målt i en forenIdet (2 x 2) mobilitetstabell mellom far og sønns yrkesldasse der det bare ble skilt mellom funksjonærer og arbeidere. Funnet ble forldart 186
Sosial mobilitet
med en variant av moderniseringsteori (se Ken 1983): Alle industriland er preget aven økning i middelklassen og en nedgang i posisjoner som er direkte arvelige (jordbruk, familiebedrifter), samt at juridiske hindringer for sosial mobilitet blir gradvis fjernet. I tillegg til Strukturelle endringer kommer endringer i motivasjon som gir grunnlag for økt sosial mobilitet sammenlignet med tradisjonelle samfunn. Disse fal(torehe vil skape en gradvis konvergens i mobilitetsmønstrene i de industrialiserte land. Lipset-Zetterberg-hypotesen ble møtt med økende kritikk (Blau et al. 1967, Miller 1960) etter som mer detaljerte mobilitetstabeller også påviste en del forskjeller mellom land. Kritikken ble senere oppsummert slik (Erikson et al. 1979): Konldusjonene er bygget på data som bare i 'liten grad er sammenlignbare. Toldassemodellen (funksjonærer og arbeidere) avspeiler i1d(e Idassestrukturen i moderne samfunn. Endel ig er det rvilsomt å bygge konldusjonene på total mobilitet uren å ta hensyn til stmkturell nlobilitet, det vil mobilitet som skapes av endringene i yrkes strukturen. ' I midten av 1970-årene gjør bruk aven ny statistisk teknild(, logIineære modeller, det mulig å måle relativ mobilitet, det vil si sosial mobilitet kontrollert for endringer i ldassestrukturen mellom generasjonene. Dette åpner for en reformulering av hypotesen: Det el' en gmnnleggende likhet i monstrene i relativ sosial mobilitet i alle samfunn som bygger på kjemefomilien og en markedsokonomi (Featherman et al. 1975). FJH-hypotesen kan operasjonaliseres i modellen for felles sosialt Ayt (com mon soeial Auidity). I denne modellen er mobilitetsmønstrene (som ikke presiseres nærmere) forutsatt å være de samme i alle land. Denne modellen gjør det overraskende godt og kan i mange tilfeller i1d(e forkastes i empiriske analyser. Modellen ei' blitt kritisert for å bygge på mange parametre og ildæ presisere mobilitetsmønstrene nærmere. Dette gjør at testen av modellen har lav teststyrke, slik at det kreves store datasett for at modellen skal kunne forkastes. Et alternativer å formulere modeller som fanger inn de teoretisk viktigste faluorene bak de observerte mobilitetsmønstrene i et fåtalls parametre. LogIineære korrelasjonsmodeller er egnet til dette. Viktige egenskaper som tendensen til vertikal mobilitet kan fanges inn i en parameter ved at Idassene rangeres, eller erstattes av optimale skårer. Dette gir en Ide koeffisienter slik som i regresjonsanalyse. I en studie som bygger på 149 mobilitetstabeller fra 35 land konlduderer forfatterne med at FJH-hypotesen ganske enkelt er feil (Ganzeboom et al. 1989). Variasjonene mellom land foddarer omtrent en tredjedel av den totale variansen i mobilitetsparametrene. Hovedproblemet med denne konldusjonen er at det er problematisk å finne den beste modellen . Statistiske kriterier er ofte ubestemte, og Here likeverdige modeller kan gi fundamentalt forskjellige konldusjoner om sosial mobilitet. Ganzeboom et al. (1989) er blitt overbevisende kritisert på dette punktet Oones 1992). I tillegg var dataenes kvalitet og sammenlignbarhet svært varierende. Dette sveldcer deres konldusjoner ytterligere. 187
Kristen Ringdal Erikson og Goldthorpes bok 7he Constant F!ux (1992) er sluttproduktet av CASMIN-prosjektet, det til da det største komparative forskningsprosjektet om sosial mobilitet. Den viktigste byggesteinen i prosjektet er mobilitetstabeller basert på et felles ldassebegrep, som i ettertid er blitt en standard i mobilitetsforskningen. Strengt sammenlignbare data er meget viktige for gyldige konldusjoner i komparativ forskning. CASMIN-prosjektet omfattet sju land: Storbritannia, Frankrike, Irland, Vest-Tyskland, Sverige, Polen og Ungarn. Prosjektet bygget på tverrsnittdata med en mobilitetstabell for hvert land hentet fra spørreundersøkelser fra 1960- og 1970-årene. Erikson og Goldthorpe finner at kjernen/odel/en, som ble utviIdet på basis av data fra England og Frankrike, representerer fellestreld< ved mobilitetsmønsrrene i alle industrialiserte land. De legger til at dette gjelder for samfunn basert på kjernefamilien og en markedsøl,onomi der staten ild<e har forsøkt å endre de grunnleggende prosessene som gjenskaper ulikheter mellom Idassene. Det siste gjelder særlig de kommunistiske land, men også i noen grad de skandinaviske sosialdemokratiene. Breens bok Socia! Mobility ill Em'ope (2004) er sluttproduktet fra det siste store internasjonale mobilitetsprosjektet, som i alt omfattet elleve land: Srorbritannia, Frankrike, Irland, Vest-Tysldand, Nederland, Italia, Sverige, Norge, Polen, Ungarn og Israel. Det ble lagt vekt på å RI med minst en mobilitetstabell fra hver tiårsperiode fra 1970 til 2000 fra hvert land både for menn og kvinner. Dette gir nye muligheter til å studere om mobilitetsmønstrene blir mer like over tid. Mobilitetstabellene var basert på en videreutviIding av ldassebegrepet i CASMIN-prosjektet. Analysene omfatter både absolutt og relativ mobilitet, som er sosial mobilitet kontrollert for endringene i ldassestrukturen. Det omtales også som ren mobilitet, som sirkulasjonsmobilitet eller som et mål på sosial Ryt (soeial fluidity). Når det gjelder absolutt mobilitet, er konldusjonen en gradvis tilnærming mellom land slik at både mobilitetsmønsrrene og ldassestrukturen blir mer like over tid gjennom nedgangen i primærnæringene og ekspansjonen i middelldassen. I 1990-årene utgjør den totale mobiliteten 65-70 prosent til de Reste land, og mobilitet oppover skjer langt hyppigere en mobilitet nedover. Det er imidlertid forskjeller mellom land i relativ mobilitet. I 1970-årene var den relative mobiliteten (den sosiale flyten) lavest i Tysldand, Frankrike, Italia, Ungarn og Nederland og høyest i Storbritannia, Sverige, Norge, Polen og Israel. I 1990-årene har den sosiale flyten i Nederland kommet opp på nivå med den siste gruppen, mens Storbritannia nå er blant de land med lavest relativ mobilitet. Mot slutten av boka diskuterer Breen "hva som kan forldare forskjeller i sosial mobilitet mellom land (Breen 2004: 401-402). Resultatene kan tyde på at den høye relative sosiale mobiliteten i Ungarn og Polen under kommunistregimene og i de sosialdemokratiske regimene i Norge og Sverige kan tillegges politiske intervensjoner for å hindre reprodlJesjon av ulildlet.
188
Sosial mobilitet
Den høye mobiliteten i Israel og USA viser at det er flere veier til høy relativ sosial mobilitet. Analysen av kvinners mobilitet var basert på dem som på ved måletidspunktet var yrkesalctive. Det ble ikke skilt mellom heltid og deltid. Resultatene når det gjelder både klassestruktur og absolutt mobilitet, viser en Idar tendens til større lildlet mellom land, slik som for menn. I alle land er Icvinnene konsentrert i den lavere middelldassen og i rutinepregede serviceyrker i langt større grad enn menn. Forskjellene mellom Icvinners og menns fordeling på Idassene, reflekterer i stor grad kjønnssegregeringen i arbeidslivet. Den sosiale mobiliteten er høyere for Icvinner enn for menn, noe som er rimelig når utgangspunktet er fars Id asse. I den relative sosiale mobiliteten, den sosiale flyten, er det forskjeller mellom land. Italia, Frankrike og Tyskland har lavest sosial flyt, mens Israel, Norge, Sverige, Storbritannia, Polen og i 1990-årene Nederland har den høyeste sosiale flyt for kvinner.
Forskjeller over tid De fleste studier av trender i sosial mobilitet bygger direkte eller indirekte på moderniseringsteori der det forventes at både total mobilitet og relativ mobilitet, det vil si mobilitetssjansene, vil øke over tid. Teknologisk utviIding har ført til store endringer i yrkes- og Idassestrukturen i de industrialiserte land, som i økende grad blir preget av den økende middelldassen. Disse strukturelle endringene skaper oppadgående mobilitet. Moderniseringen har også fundamentale konselcvenser for hvilke kriterier som benyttes for ansettelse og oppryldc i bedriftene. Blau, Duncan og Tyree (1967) benytter umyldcet «expanding universialism» til å beskrive utviIdingen der tilskrevne kriterier, som familiebakgrunn, blir tillagt mindre vekt, mens kriterier som bygger på evner og ytelse blir tillagt økende vekt. De forldarer dette med at markedsmekanismene vil tvinge bedriftene til å benytte samfunnets talenter på en best mulig måte for å kunne overleve. Denne rype resonnement leder til en hypotese om en gradvis endring i sosial mobilitet, gjerne uttrykt som en jevn nedgang i sammenhengen mellom foreldres og barns Idasse, sta- . tus og inntekt. Blau og Duncans statusmodell kunne benyttes til å studere hvordan mekanismene for overføring av yrkesstatus mellom foreldrene og barna endret seg over tid. La oss se nærmere på hva forslmingen kan fortelle om endring i sosial mobilitet. Den mest omfattende studien av denne typen er Ganzeboom et al. (1989) . De fant at en mindre, men systematisk del av variasjonene i mobilitetsmønstrene kan forldares som en trend i retning av økende (relativ) sosial mobilitet over tid i nesten alle land som ble studert. Som tidligere nevnt er denne studien blitt angrepet for å legge mer enn rimelig vekt på modeller som viser endring, mens modeller som viser stabilitet er undertrykt Gones 1992). Wongs (1994) analyse av samme datasett tyder på at Idare trender i retning av større relativ mobilitet bare kan påvises for Ungarn og Sverige. 189
Kristen Ril1gdal CASMIN-prosjektet var i hovedsak basert på en mobilitetstabell for hvert land, men for noen land fantes det tabeller som gjorde det mulig å studere endring i sosial mobilitet. Erikson og Goldthorpes (1992) konldusjoner er at de ikke finner Idare trender i variasjonene i absolutt mobilitet over tid, mens de relative mobilitetsratene til dels var overraskende stabile. Breens prosjekt hadde imidlertid en systematisk delrning av de tre tiårene fra 1970 til 1990 fo r både menn og kvinner. Resultatene viser at forskjellene mellom land i absolutt (observert) sosial mobilitet har m inket for både menn og kvinner, og at den sosiale mobiliteten har økt. Dette skyldes i det alt vesentlige endringer i yrkesstrukturen over tid. Samfunnene synes å ha gjennomgått to grunnleggende overganger: mellom jordbrukssamfunnet og industrisamfunnet og fra dette til det postindustrielle samfunn (Breen 2004: 384). Dette reRekteres i nedgangen i antall bønder og i ølrningen av middelldassen. Når det gjelder den relative mobiliteten, kan det synes som om modeller der mønstrene er konstante over tid forldarer det meste av variasjonene i mobilitetstabellene. Imidlertid varierer bildet alt etter hvilke modeller og mål som benyttes. De Reste land viser økt sosial Ryr fra 1970- til 1990-årene både for menn og kvinner. Sterkest har økningen for begge kjønn vært i Frankrike, Ungarn og Nederland. Tysldand og England viser stor grad av stabilitet i relativ mobilitet, mens de andre land, deriblant Norge, har mindre ølrning. Ingen land viser nedgang i den relative sosiale mobiliteten i tidsperioden (Breen 2004: 388). Endringene i den absolutte mobiliteten, slik som økningen i den totale mobiliteten i mange land, skyldes i all hovedsal( strukturendringer i økonomien. Når det gjelder den relative mobiliteten, er det stor grad av lild1et mellom land og over tid. Det kan imidlertid spores ølrning i den relative mobiliteten siden 1970 i mange land.
Sosial mobilitet i Norge Tidligere undersøkelser Den viktigste undersøkelsen av sosial mobilitet i Norge er uten tvil Yrkeshistorieundersøkelsen basert på en lanclsrepresentativ spørreundersøkelse av menn født i 1921, 1932 og 1941. Hovedresultatene er presentert i Natalie Rogoff Ramsøys bok Sosirtlmobilitet i Norge (1977). Hun fant en ølrning i absolutt mobilitet over de tre kohorrene i tråd med strukturendringene i samfunnet. Mest interessant er hennes tidlige bruk av logIineære modeller til å teste endringer i relativ mobilitet, eller livssjanser, over kohortene. Modernitetsteori tilsier en økning, mens Ramsøy fant stabilitet i den (relative) sosiale mobiliteten når en kontrollerte for endringene i yrkesstrukturen. Denne konldusjonen var basert på at modellen for konstant sosialt Ryt (constant social Ruidiry) ild<e kunne forkastes. 190
Sosial mobilitet
Jeg har i to senere arbeider analysert sosial mobilitet i Norge basert på representative utvalgsundersøkelser. Den første undersøkelsen er basert på menn fra de norske valgundersøkelsene fra 1957 til 1989 (Ringdal 1994). Utvalgene av yrkesal{tive kvinner var for små til en pålitelig analyse av kvinners sosiale mobilitet. Den beste modellen for menn viser stabilitet i immobilitet, det vi si tendensen til å havne i samme Idasse som far, men en nær lineær nedgang i korrelasjonen mellom fars og sønns Idasse. Et problem er at 1957-undersøkelsen gir en avvikende lav sammenheng mellom fars og sønns yrkes klasse, men siden 1957-undersøkelsen var spesiell, er det grunn til å feste mer lit til de senere undersøkelsene som tyder på en svekking av barrierer mot vertikal mobilitet i perioden 1965 til 1989. Jeg bidro også med et kapittel om sosial mobilitet i Norge i Breens bok basert på levekårsundersøkelsene i 1973 og 1995, undersøkelsen ,
•
Kristen Ringdnl
relarionship). Dette skiller den typiske arbeider fra funksjonæren. Mens arbeiderens arbeidsrid og lønn er presist definert, er funksjonærens arbeidsforhold mer åpne. Arbeideren må også finne seg i å bli overvåket, mens funksjonæren har større frihet i arbeidssiruasjonen og styres gjennom insentiver, som lønn etter innsats og karrieremuligheter. De ansatte som i hovedsak er underlagt den siste typen regulering av arbeidet, utgjør serviceIdassen. De som er underlagt en arbeiderkomrakt utgjør arbeiderklassen, som kan splittes i faglærte og ufaglærte arbeidere. Dette gir et ldasseskjema med fra 7 til 11ldasser, alt etter hvor detaljert en vil gå til verks. La oss se på hvordan klassestrukturen ser ut for menn og kvinner i 1973 og 1995 (tabell 1). For begge kjønn er strukrurendringene betydelige. Et mål på dette er ulildletsindeksen som viser prosent som må bytte Idasse hvis fordelingen skal bli identisk. Den er 22 for kvinner og 19,5 for menn. Hovedtendensen er en nedgang både i sysselsatte i jordbruk og arbeiderIdassene, spesielt ufaglærte arbeidere, samtidig som serviceIdassene øker. Dette bidrar til et samfunn som i 1995 er mer middelldassepreget enn i 1973. Ulildletsindeksene for forskjellene mellom menn og kvinner er på 43 for 1973 og 35 i 1995, noe som viser at kjønnsforskjellene er store, og at de ildce har avtatt vesentlig i perioden. Kvinner hoper seg i tre Idasser: «Lavere rutinefunksjonærer», «Nedre serviceIdasse» og «Ufaglærte arbeidere», mens menn er spredt på flere Idasser, og de dominerer «øvre serviceIdasse» og «Faglærte arbeidere».
Tabell 1. Den norske k/llssestmkturen1913-l995, menn og kvinner 20-61 å,:
1110
IIIb IVa, b IVe V,VI Vllo, b Sum
Klasser Øvre serviceklesse Nedre serviceklesse Hoyere rutinefunksjonærer Lovere rutinefunksjonærer Selvstendige Bander, fiskere faglærte arbeidere Ufaglærte arbeidere
Kvinner 1973 1995 1,4 5,6 15,5 28,0 7,5 11,2 40,4 34,5 3,3 1,4 1,2 1,5 2,3 29,3 13,1 100,1 100,1 737 2278
Menn
1973 4,0 16,0 4,1 5,4 10,8 8,2 24,7 26,8 100.0 1072
1995 10,5 25,4 5,9 7,2 7,8 4,3 31,1 17,8 100,0 2492
Ki lde: Levekirsundersokelsene 1973, 1995, EU-undersøkelsen 1994.
192
Sosiflllllobilitet
La oss se nærmere på utviIdingen over tid. Kvinner var nesten fraværende i "Øvre serviceIdasse» i 1973, mens 5,6 prosent av kvinnene er i denne ldassen i 1995. Det er også en større andel av kvinnene i 1995 (28 %) som har et yrke i «Nedre serviceIdasse» enn i 1973 (15,6 %). Dette har sin bakgrunn i at mange av velferdsyrkene som lærere og sykepleier inngår i denne ldassen. Hele 40 prosent av kvinnene i 1974 var å finne blant «Lavere rutinefunksjonæren>, som består av rutinemessig servicearbeid i blant annet salg og renhold, og det er bare en svak nedgang mellom 1973 og 1995. Det er få kvinner som blir bønder og faglærte arbeidere. I 1973 var nesten 30 prosent av kvinnene ufaglærte arbeidere, mens andelen er halvert i 1995. Også blant menn har andelen i de to serviceldassene økt fi'a til sammen 20 prosent i 1973 til 36 prosent i 1995. De selvstendige har gått litt tilbake, mens andelen menn som er bønder er halvert i perioden. Menns tilknytning til arbeideridassen viser samlet bare en svak nedgang. Prosenten menn i ufaglært arbeid har gått tilbake fra 27 til 18 prosent i period~n, men dette kompenseres ved at andelen som blir faglærte arbeidere har økt fra 25 til31. Hva kan en mobilitetstabell fortelle? Tabell 2 viser en mobilitetstabell basert på menns og kvinners Idasser i 1995 og fars ldasse da de var 14 år. Tabellen er en utAyttabell fordi den er prosentuen (horisontalt) med basis i fars klasse. Dermed kan vi se hvor de med utgangspunkt i en bestemt ldasse befinner seg i 1995. Hvis det var perfekt sosial mobilitet, ville det ildæ være noen statistisk sammenheng mellom fars og barnas Idasser. Det vil si at alle linjer med prosenttall ville være like. Dette er helt klart ild<e tilfellet. La oss se mer detaljert på menn først. To avvik fra perfekt mobilitet er rydelige. For det første er prosentene i diagonalene som representerer immobilitet langt større enn en ville forvente ved perfekt mobilitet. For det andre er det stor grad av reproduksjon av ldassestrukturen i ytterpunktene. Over 60 prosent av dem som har en far i «øvre serviceldasse», ender selv opp i en av de to serviceldassene. Tendensen til reproduksjon er nesten like sterk i arbeiderldassen. Ulild1etsratioet er en enkel statistisk størrelse som kan benyttes til å sammenligne mulighetene for å ende i ldasse I for menn med ulik bakgrunn. La oss sammenligne muligheten for menn med fedre som var i ldasse I og de som har fedre som var ufaglærte arbeidere. Ulikhetsratioet blir i dette tilfellet: 28,7 / 6,1 = 4,7. Dette betyr at sjansene for å ende i den mest privilegerte Idassen er nesten fem ganger større for dem som kommer fra samme ldasse enn for dem med arbeiderldassebal
193
Kristen Ringdnl
Tabell2. Mobilitetstabellerfol' menn og kvinner i 1995, utjlytpl'osente/: Menns klasse i 1995 Il
Fars klasse
1110, b IVa, b
IVe
V- VI Vlla, b
N
Øvre serviceklosse
28,7
34,9
13,6
6,6
0,8
8,5
7,0
258
17,9
34,0
19,6
4,8
0,3
11 ,0
12,4
291
1Il0,b
Nedre serviceklosse Rutinefunksjonærcr
8,0
28,5
18,5
4,5
1,0
23,5
16,0
200
IVo, b
Selvstendige
9,5
26,8
11,5
15,4
1,4
18,4
17,0
358
IVe
Bonder, fiskere
7,0
17,9
6, l
8,2
24,9
18,8
17,0
329
V-VI
Foglærte orbeidere
5,9
25,1
11,3
7,2
1,1
33,3
16,1
459
Vllo, b
Ufoglærte orbeidere
6,1
18,6
14,9
7,1
1,4
23,7
28,2
510
Sum
2405
I(vinners klasse i 1995 Fars klasse
Il
1110, b IVa, b
IVe
Øvre serviceklosse
12,9
46,7
29,3
4,9
0,4
Nedre serviceklosse
9,3
37,8
42,9
4,2
0,4
1110, b
Rutinefunksjonærer
8,0
25,0
45,7
2,7
IVo, b
Selvstendige
4,5
29,5
46,8
V-VI Vlla, b
N
0,4
5,3
225
0,8
4,6
259
0,0
2,7
16,0
188
4,5
1,1
1,9
11,7
359
IVe
Bander, fiskere
1,7
23,6
47,8
3,3
6,3
2,0
15,3
301
V-VI
Foglærte orbeidere
4,5
24,6
49,1
4,3
0,5
3,3
13,7
422
Vllo, b
Ufoglærte orbeidere
3,6
20,1
48,8
3,8
1,1
2,9
19,6
443
Sum
2197
La oss se på tabellen for kvinner. Også her el' to treld{ tydelige. For det første havner rtindt halvparten av lcvinnene i ldasse III uansett sosial bal{grunn. Reproduksjonen i ytterpunktene av ldassestrukturen er tydelig, men den er noe forskjellig fra det vi så for menn. Den samlede reproduksjonen av serviceldassen en nesten like sterk som for menn, men lcvinner går først og fremst tilldasse Il. Reproduksjonen i den andre enden er svakere enn for menn og avgrenset til ufaglærte arbeidere som endepunkt for lcvinnene. La oss beregne det statistiske målet på ulike livssjanser. Ulikhetsratioet blir: 12,7 I 3,6 = 3,5, altså litt mindre enn for menn. Det er vanlig å beregne mobilitetsstatistil~ på basis av frelcvensene i mobilitetstabellen. Noen slike mål finnes i tabell 3, men det er viktig å huske på at antallidasser, og hvordan de rangeres, vil påvirke tallene. Blant lcvinneI' er hele 84 prosent mobile, det vi si at deres Idasser i 1995 er ulik fedrenes. Menn er ild(e langt etter med 73 prosent. Grunnen til større mobilitet 194
Sosia/mobilitet for kvinner skyldes kjønnssegregeringen i arbeidslivet, spesielt tendensen til at kvinner ender som «Rutinefunksjonæren>. De immobile, de som har lik klasse med far, blir dermed på henholdsvis 16 og 27 prosent. Andelen som har mobilitet oppover er nokså lik for menn og kvinner (35 og 33 prosent). Det samme gjelder mobilitet nedover (23 og 21 prosent) . Både mobilitet opp- og nedover er for det meste til nærliggende klasser eller kortdistansemobilitet. Langdistansemobilitet, for eksempel fra ufaglærte arbeidere (far) til en av de to serviceklassene (sønn/datter), forekommer sjeldnere. Merk at definisjonene av mobilitet oppover og nedover bygger på en delvis rangering av Idassene (se note under tabellen). Andelen horisontal mobilitet er imidlertid mye høyere blant kvinner enn blant menn.
Tabell 3. Mobilitetsstatistikk for menn og kvinner i 1995, i prosentel: Menn
I(vinner
Immobile
26,8
15,9
Mobilitet oppover
35,4
32,7
Mobilitet nedover
22,7
21,2
tlorisontol mobilitet
15,1
30,2
Sum mobile
73,2
84,1
Immobile: de som cr i samme kJasse som far. Mobititet oppover: fra alle klasser til I, fra III-Vlla, b tit Il, og fra Vlla, b til alte. Mobilitet nedover cr motsatt bevegelse. H ori sontal mobilitet: mellom klassene IJI og VI.
Konklusjon Forskningsfeltet har vært preget av komparative problemstillinger om grad av lildlet i sosial mobilitet mellom land og om trender i sosial mobilitet over tid. De første komparative studiene festet seg ved likheter i den totale mobiliteten i industrisamfunnene, senere har forskjeller blitt påvist. Nyere forskning peker på grunnleggende lilmeter i mobilitetsmønsue i Europa, slik som for eksempel uttrykt i Erikson og Goldthorpes (1992) kjernemodell. Det siste store internasjonale forskningsprosjektet tyder på at den totale mobiliteten i de europeiske landene er blitt mer lik siden 1970-årene. Et vanlig nivå i slutten av 1990-årene var rundt 70 prosent (Breen 2004). Det har vært faglig uenighet rundt spørsmålet om det er forskjeller mellom de industrialiserte land i relativ mobilitet, men konldusjonene i Breens prosjekt heller i retning av at det er ldare landforskjeller: Italia, Frankrike og Tysldand har lavest sosial Ayt, mens Israel, Norge, Sverige, Storbritannia, Polen og i 1990-årene Nederland har den høyest sosiale flyten for kvinner. Den viktigste drivkraften bale endringer i sosial mobilitet er endringene 195
Kristen Ringdnl
i yrkes- eller Idassestrukruren, der sveldcingen av primærnæringsyrkene og ekspansjonen i middelldassen har skapt stor strukturell mobilitet. Dette har hatt to konsekvenser, en viss økning i total mobilitet, og enda tydeligere at sosial mobilitet oppover er mye vanligere enn sosial degradering. De fleste land viser en økt sosial flyt (relativ mobilitet) fra 1970- til 1990-årene både for menn og kvinner. Sterkest har økningen for begge kjønn vært i Frankrike, Ungarn og Nederland . Tyskland og England viser stor grad av stabilitet i relativ mobilitet, mens de andre land, deriblant Norge, har mindre økning. Ingen land viser nedgang i den relative sosiale mobiliteten i tidsperioden (Breen 2004: 388). Den detaljene gjennomgangen aven mobilitetstabell for Norge viste at den totale mobiliteten er høyere for menn enn for kvinner, mobilitet oppover dominerer over mobilitet nedover, og at langdistansemobilitet er sjelden, mens kortdistansemobilitet skjer ofte. Reproduksjon av Idassestrukruren er størst i endene, serviceIdassen og arbeiderIdassen. Dette mønsteret er Ida rest for menn, men mønsteret for kvinner er preget av at nesten halvparten ender i Idassen for «Rutinefunksjonæren•. Den relative mobiliteten har vist en ølming (i hvert fall for menn) siden 1965. Det vil si at livssjansene er blitt mer like for personer med ulik familiebakgrunn. Forslmingen tyder på at familiebakgrunn fortSatt har stor betydning for barnas sosiale posisjon i voksen alder, men to av tre ender likevel opp i en ldasse som er forskjellig fra foreldrenes (fars) . Direkte arv av sosial posisjon har avtatt på grunn av at antall selvstendige, spesielt i jordbruk har gått ned. Den sosiale arven er likevel fortSatt viktig og skapes gjennom foreldrenes innflytelse på barnas utdanningsvalg. Strukturendringene i økonomien er etter all sannsynlighet den viktigste drivluaften bale endringene i sosial mobilitet. Det vil si at mange Idassereiser er påtvunget og i1dce bare et resultat - av bevisste ønsker om å gjøre det bedre.enn foreldrene.
Klassereisen - mer vanlig i dag? Marianne Nordli Hansen og Øyvind Nicolay Wiborg
Det sosiologiske begrepet sosial mobilitet omtales i dagligtalen ofte som Idassereise. «Reisen» innebærer at man har beveget seg fra en Ida'sse til en annen- enten sett i forhold til foreldrenes Idasse eller gjennom sitt eget livsløp. Muligheter til å bevege seg mellom Idasser er et kjennetegn på et åpent samfunn - og et ideal mange steder, også i Norge. En lik fordeling av goder var ett av tre hovedmål erldært av sosialdemokratene midt i det forrige århundret, på linje med økonomisk vekst og full sysselsetting. Et viktig aspekt ved deres ideer om likhet var sjanselUdJet: De som ble født inn i fattige familier, skulle ild<e være forutbestemt til å følge sine foreldre inn i fattigdommen. Adgangen til privilegerte posisjoner skulle bestemmes av evner og innsats, ild<e av arv. Med andre ord, Idassereise skulle bli langt mer vanlig enn tidligere. Dette vi lle også innebære Idassesystemets endelikr. Hvis Idassereise blir mer framtredende enn Idasse, så betyr jo det at Idasser i og for seg ild<e eksisterer. En viktig side ved Idasse er jo nettopp at Idassebal
197
!l1f/rif//II/e Nordli Hf/lISen og Øyvind Nicolf/Y Vliborg
Det er altså ildce utdanningen som er viktig for borgerskapets barn, hevder faren , men den sosiale og økonomiske kapitalen de har med seg hjemmefra. Hvordan går det så med arbeiderbarna som ifølge far blir blenda av utdanningsideologien? De har en studietid hvor de tror de har funnet venner for livet. Studietiden blir stadig lengre, i hvert fall hvis man ønsker seg enn akademisk stilling. I dagens system krever dette doktorgrad, noe som gjerne oppnås ved 40-årsalder. Et sted på denne veien går sannheten opp for arbeiderbarna: Noen er likere enn andre. Borgerbarna reiser hjem og lar dem i stild<en. Selv har de satset på utdanninger som har liten verdi i arbeidsmarkedet - innenfor humanistiske eller samfunnsvitenskapelige fag. De mangler den sosiale og økonomiske kapitalen som er forutsetningen for en vellykket karriere. Utdanningskapital alene er lite verdt. Under denne prosessen brenner de alle bruer, så de har heller ild<e noe miljø å vende «hjem •• til. Faren avslutter: «Dette er den realiteten eg ser i det norske likestillingsprosjektet, det sosialdemokratiske sjanselildleitsprosjektet kalla utdanning.» I dette kapitlet skal vi gi et bilde av Idassereisen de siste 30-40 år. Er Idassereise stadig mer vanlig? Har samfunnet, i tråd med sosialdemokratenes forvenrninger, endret seg i retning av større åpenhet? Og har far rett? Er det sosialdemokratiske sjanselildletsprosjektet en helvetestur som innebærer at arbeiderbarn blir lurt til å ta en utdanning de rar lite igjen for? Disse spørsmålene skal belyses ved hjelp av data fra de norske dataregistrene om den norske befolkningen. Vi skal altså presentere «harde fakta» - ild<e analysere forhold som Idassekulturer, symboler eller psykiske følger av endret klasseposisjon. Dette er «harde fakta» om utdanning, inntekt og yrkesposisjon. Et av de viktigste spørsmål innenfor klasseteori, og spesielt i tradisjonen etter den sosiologiske Idassikeren Max Weber, er i hvilken grad det er en sammenheng mellom Idassen man fødes inn og hvill<e livssjanser man har. Livssjanser dreier seg om sannsynligheten for å skaffe seg ettertraktede goder, altså nettopp slike goder som vi er opptatt av. Vare analyser vil altså belyse sammenhengen mellom ldassebakgrunn og livssjanser, og i hvilken grad berydningen av ldassebal{grunn er endret over tid. Vi skal se på hvem som skårer spesielt høyt med hensyn til å skaffe seg goder, men også på hvem som skårer spesielt lavt. Endringer når det gjelder åpenhet, kan måles på ulike vis - det at privilegier overføres over generasjonene vil også medføre det motsatte, altså at ulemper overføres i den andre enden av det sosiale hieraridet. Det finnes noen ferske undersøkelser som viser trender når det gjelder åpenhet i samfunnet, som vi videre vil treld<e inn resultater fra (Hansen 2008, Mastekaasa 2009, Wiborg og Hansen 2009). Men disse undersøkelsene tar utgangspunkt i foreldrenes inntekt og utdanningsnivå. De har ild<e vist langtidstrender i berydningen av Idasse, slik vi skal gjøre her. 198
KlnssereiSe/1 - lIIer vnnlig i dng?
Slike analyser gir mulighetene til å beskrive samfunnsutvildingen i store [reide, men også å studere tend enser i små grupper som det er vanskelig å srudere på andre måter. For eksempel hvis du skal forske på en liten elitegruppe - kap italister, advokater, børsmeglere, a1eademikere eller andre med overordnede yrker, så er dette grupper som forsvinner i vanlige surveyer. D e er også vanskelig tilgjengelige, for eksempel gjennom levalitative metoder. Vi skal videre presentere analyser av tendenser i hele befolkningen, men også i små grupper.
Hva er klasse? O rdet Idassereise dreier som nevnt om det å bevege seg på tvers av Idasser. Hvis man skal komme med «harde fakta» om dette, så er ldassebegrep et naturlig utgangspunkt. Klasse har blitt forstått på ulike vis. I sosiologien har man for eksempel skilt mellom ldassebegrep med utgangspunkt i teoriene ri l henholdsvis Marx og Weber, de sosiologiske Idassikerne når det gjelder klasse. En fellesnevner i forståelser av ldasse er at det dreier seg om ens pos isjon i den økonomiske arbeidsdelingen - om hvordan man skaffer seg midler til livsopphold. Et viktig skille i den ldassiske forståelsen av ldasse går mellom eiere - arbeidsgivere - og dem som selger sin arbeidskraft. En annet viktig poeng er at Idasser i1dee først og fremst dreier seg om fordelinger, som stø rrelsen på inntekten, men om relasjoner. Den marxistiske ldasseteorien fo rstår for eksempel relasjonen mellom arbeidsgivere og arbeidere som et LI tbyttingsforhold, fordi arbeidsgiverne tilegner seg resultatet av arbeidernes arbeid. Dette utbyttingsforholdet gir potens ial for konflikt. Moderne forståelser av ldasse legger også vekt på at ldasserelasjoner kan gi opphav til konflikt. Om det ildce er åpne konflikter, vil lUeevel ldasserelasjonene være preget av motsetninger og konkurranse. Mobilitet mello m Idasser, eller med andre ord forekomsten av Idassereiser, vil reflektere dette konkurranseforholdet. Hvis det er lite mobilitet mellom Idasser, vil dette reflektere at medlemmer av de øvre Idassene har lyktes med å overføre privilegier over generasjonene. En grunnleggende ide i forskning om sosial mobilitet er at individer bruker de ressurser de har for å beholde eller Fo rbedre sin posisjon i ldassestrulcturen, enten i eget livsløp el ler mellom generasjoner. Medlemmer av høyere og lavere Idasser har ulike sjanser i denne konkurransen fordi de har ulik mengde økonomiske, kulturelle eller sosiale ressurser. Slik den britiske mobilitetsforskeren John Goldtharpe umyldcer det, vil individer fra lavere Idasser som bruker «sttategier nedenifra» for å Fo rbedre sin posisjon, svært ofte ildce oppnå dette. Det er fordi de med stor sannsynlighet vil tape i konkurranse med individer som brulcer «strategier ovenfra» for å beholde sine privilegier (Goldthorpe 2000). Et eksempel er det å ta høyere utdanning, som både kan være en strategi nedenifra eller ovenifra, alt avhengig av ldassemessig utgangspunkt. Ideen om at de som
199
A1arial11le Nordli Hallsen og ØY/lil1d Nicolay Wiborg
bruker strategier nedenifra lett taper i konkurransen, er noe mer dramatisk uttrykt i fars betraktninger om det norske sosialdemokratiske sjanselildletsprosjektet som et helvetesprosjekt i romanen Blind. Også den franske sosiologen Pierre Bourdieu framsetter lignende ideer når han understreker betydningen av økonomisk, kulturell og sosial kapital for reproduksjonen av ldasseulildleter (jf. Bourdieu 1984, 1996 b). Med økonomisk kapital mener han det man vanligvis mener med dette - formue, penger, eiendom, som kan investeres og gi profitt. Begrepet kulturell kapital innebærer at kulturformer og kulturelle uttryldc varierer mellom Idasser. Kulturen i de dominerende Idasser fungerer som en slags «legitim» kultur som man kan mestre i forskjellig grad. Jo nærmere ens egen kultur er denne kulturen, jo mer kulturell kapital har man. Kulturell kapital finnes i ulike former. Det kan dreie seg om fremtreden, væremåter, talemåter, osv., altså kulturelle former som kommer tU uttryld< i den enkeltes kropp. Kulturell kapital finnes også som objekter, malerier, kunst, bøker, møbler og andre gjenstander. Barn kan altså vokse opp i hjem med mer eller mindre kulturell kapital i denne formen. Kulturell kapital finnes også i form av eksamener og grader fra universiteter. Dette er kulturell kapital i «institusjonalisert» form, det vU si at verdien av kapitalen er forankret i utdanningsinstitusjonene og garanteres av staten. Sosial kapital, til sist, dreier seg om sosiale kontalcter - slektninger, venner, bekjentskap, nettverk, som kan brukes for å oppnå fordeler, for eksempel når man leter etter jobb eller søker forfremmelse. I sWce situasjoner kan det tenkes at sosiale kontakter kan ha ulik grad av betydning. Nettverkskontakter kan i det minste bidra til at man peker seg utover mengden for dem som har makt til å foreta ansettelser eller forfremmelser. Sosial kapital har enda større betydning dersom man tilbys jobb etter å ha blitt anbefalt av felles sosiale kontalcrer eller slektninger. Bourdieu definerer ldasse basert på mengden kapital og sammensetningen av kapital. Mengden kapital bestemmer ens vertikale plassering - jo mer kapital, jo høyere villdasseposisjonen være. Ens horisontale plassering bestemmes av sammensetningen av kapital. De som har mer økonomisk enn kulturell kapital befinner seg i den økonomiske fralcsjonen av den dominerende Idasse. De som har mer kulturell enn økonomisk kapital, som akademikere og framtredende kunstnere, befinner seg i den kulturelle fraksjonen av den dominerende Idassen. De som har mindre kapital plasseres lenger ned i ldassesystemet. Middelldassene vil ha mer kapital enn arbeiderklassen, som utpreger seg ved å ha lite både av kulturell og økonomisk kapital. Hvor viktig er de ulike formene for kapital? Hva kommer man lengst med, økonomisk eller kulturell kapital? Et rimelig svar kan være at viktigheten av ressurser vil variere i forhold til ulike typer belønninger. Når det gjelder skoleprestasjoner, bør for elcsempel foreldrenes kulturelle kapital
200
K/tlSsereise/I - lIIer vanlig i dag?
ha stor betydning. Dette understøttes av forskning som viser at barn av akademikerforeldre får best karakterer i grunnskolen, og karakterforskjellen øker utover i utdanningskarrieren fram til avslurningen av universitetsgrader (Andersen 2009, Hansen og Mastekaasa 2006). Sosiale kontakter, eller sosial kapital, bør ildce ha betydning for hva man. oppnår av karaluerer. Men når det gjelder det å oppnå attralctive jobber, bil' sosial kapital derimot ha større betydning. Økonomisk kapital kan forventes å være viktig for å oppnå økonomiske belønninger eller attraletive jobber i den økonomiske sfære.
Måling av klasse I den følgende beskrivelsen av Idassereiser i Norge skal vi ta utgangspunkt i ideen om skillene mellom økonomisk og kulturell kapital. Figur 1 gir eA framstilling av ldasseskjemaet som brukes for å ldassifisere ldasseposisjonen til foreldrene. På det høyeste nivået skilles det på den ene siden mellom bedriftsledere og andre med ledende posisjoner i den økonomiske sektoren, og på den andre akademikere og andre med mer kulturell enn økonomisk kapital. I tillegg er det en kategori bestående av grupper som sivilingeniører og byråkrater i offentlig sektor. På det midterste nivået er skillet mellom privat og offentlig sektor vesentlig. Funksjonærer i privat sektor har mer økonomisk enn kulturell kapital. I offentlig sektor er blant annet lærere og sykepleiere og andre grupper, typisk med lavere grader fra høyskoler og universiteter. I den laveste Idassen, blanc ufaglærte arbeidere, er ikke skillet mellom økonomisk og kulturell kapital vesentlig, da disse har lite av begge deler. Hovedgrunnlaget for å plassere folle i ulike Idasser er opplysninger om yrke fra folketellingene, avhengig av alder brukes tellingene fra 1970, 1980 eller 1990. For noen brukes i tillegg opplysninger om hva slags næring de jobber innenfor, og hvil!eet urdanningsnivå de har (for detaljer, se Hansen 1995). Det el' klasseposisjonen til den av foreldrene som har den høyeste ldasseposisjonen som brukes for å kategorisere ldasseposisjon. Ut ifra ideene om de ulike kapitalformene, el' det ildce nødvendigvis gitt hvilken, om det er far eller mors Idasse, som er høyest. I denne sammenhengen er det økonomisk kapital som oppfattes som den dominerende. Så hvis for eksempel far tilhører næringslivseliten og mor er aleademiker, vil familiens posisjon bestemmes av faren . Van mål er å ha et langt tidsperspektiv - har Idassereise blitt mer vanlig i løpet av de siste 30-40 år? Vi ser på utviIdingen i perioden fra 1975 til 2008, basert på opplysninger om kullene født 1955 og framover. Hvor unge kull som inkluderes avhenger av hva som studeres. Det er for eksempel relativt uinteressant å studere yrkesposisjonen til 20-åringer, mens det kan være inceressant å se på hva slags utdanning de har oppnådd i denne alderen . 201
Ml/ril/lille Nordli Hl/llsell og Øyvilld Nicoll/Y \Yfiborg Bedrlltsledere etc.
Akademikere/profesjoner etc.
Sivilingeniør/byråkrat Middels nivå: Oflentllg sektor
Middels nivå: Privat sektor Smdbedrifler/kjopmenn elc.
Bønder
Faglærte arbeidere
Lavere funksjonærer I serviceyrker
Ulaglærte arbeidere
Figur 1: Horisontl/l og vertikl/l klÆseinl1deling flV foreldrenes yrke}: Nore: Kun de undersrcekcd e kategorier blir brulet j illustrasjonene videre i analyse ne. Inndelingen cr basert på Honse n (1995. s. 89)
I de offentlige befolkningsdataene vi bruker, er det noe problematisk å få til lange tidsserier hvor både foreldrenes og barnas ldasse inngår. Mens befolkningens utdanning og inntekt er nøye kartlagt minst årlig siden slutten av 6O-tallet, er yrkesopplysninger registrert kun hvert tiår, i folketellingene fra 1960, 1970, 1980 og 1990. Fra 2003 inngår årlige yrkesopplysninger i de offentlige registrene, men ldassifikasjonen er forskjellig fra den som ble brukt i de tidligere foU{etellingene. Dette er på en side en fordel, siden yrkene er kartlagt i større detalj i dag og ldassifikasjonen er mer oppdatert i forhold til endringer i yrkesstrukruren. Yrkesldassifikasjonen som ble brukt tidligere, Nordisk Yrkesldassifisering, er for eksempel svært detaljert når det gjelder ulike typer arbeideryrker, mens det brukes grovere kategorier på overordnede yrker. Men samtidig bidrar endringen til at sammenligning over tid vanskeliggjøres. Dette er en bakgrunn for at det finnes mer tidligere forskning om betydningen av foreldrenes utdanning og inntekt for hvordan det går med barna, enn forslming basert på ldassebakgrunn. Fordi yrkesldassifikasjonene er noe forskjellige, forsøker vi ild{e her å lage en sammenlignbar ldassifikasjon, men bruker en ldassifikasjo n utviIdet for bruk med de nye og detaljerte yrkesopplysningene som er tilgjenglige etter 2000-tallet. Denne ldassifikasjonen bygger også på ideer om forskjellige former for kapital - primært økonomisk og kulturell kapital (Hansen et al. 2009).
Mobilitet mellom klasser Tabell 1 viser fordelingen mellom Idasser blant 46-51-åringer i 2006. Klassene er fordelt både etter nivå - elite, øvre middel, lavere middel og lavere 202
J
Klassereisen - mer vanlig i dr/gr
nivå, og etter Idassefraksjon. Vi gjenkjenner Idasser basert på økonomisk og kuIrurelI kap ital. I tillegg er det en midtre kategori som benevnes so m «profesjon». På det øverste nivået inngår for eksempel leger og advokater, som har mye av både økonomisk og kulturell kapital i tillegg til at de har yrkesposisjoner med profesjonskrav, i denne kategorien. Kultureliten består av grupper som forfattere, kunstnere og a1
son-:
203
N
o.p..
N
Bonderffiskere Faglærte arbeider Ufaglært arb
Profesjon Økonomisk
Økonomisk Ltver. midd el KulhJreH
Kultur Profesjon
Øvre middel
Profesjon Økonomisk
Kvinner Elite Kultur
N
8ønderlfiskere Faglærte arbeider Ufaglært arb
Økonomisk
Profesjon
Kulturell
9,1 13,2 8 ,0 0 ,4 7,5 5,0 100 4773
1,4 16,4
0,2 8,2 6,9 100 3823
14,2
14,2 25,2 5,1
Akad. 5.0 5,6 1,6
3,6 4,8 9,9 0,1 5,8 6,3 100 5215
8,1 20,1 8,6
BedJed 2,2 3,3 4,4
4202
1,6 3,6 13,5 0,4 1,0 1,9 100
20,7
:lrofesjon
21konomsk
L:avere m iddel
1,4 20,1
3,1 14,9
6.6 11,4 9,2
Akad .
2.3 5,5 19,5
8edJed
::lItQ
~enn
1,8 100 8409
11 ,5
8,0 11,7 9,8 0,4
9,3 24,4 4,5
Siving/byråkrat 2,4 3,0 1,2
2,2 5,6 12 ,0 0,8 9,1 9,3 100 8902
3,9 22,2 15,3
Sivinglbyråkrat 2,8 8,9 1,4
0 ,3 16,2 12,6 100 8707
11,3
7 ,0 19,8
6,8 19,1 3,6
Mid , Priv. 1,2 1,3 0,8
1 ,0 19,1
12,5 0,4 15,7 12,7 100 8817
9,1 9,3 0,7 15,1 9,7 100 6441
7,1 11,1 4,4
SmåbedJKjopm. 1,0 1,6 1,4
17,6
9,5 21.1 3,2
0.1
2,1
1.6
Mid. Off.
14,6
100 9457
100 6624
1,3
1,9 5,1 15,7 0,9 12,2
3,4 14,8 17,5
SmåbedJKjepm. 1,2 3,9 8,3
11,7 12,1
11,7
14 ,0
2,8 8,1
0,9 12,7 14,2 100 9257
2,3 6,2
12,1
5,3 22,4
2,4 5,4 4,6
1,6 4,8 6,1 3,3 19,0 15,0
Mid. Off.
Mid.Priv.
r",beIl1 . KIOlsseposisjon 2006 etter fo reldranos kb.ssepo slsJo n. FedselskuUene1955-GO
2,9 15,8
2,2 14,4 10,4
2,1 10,1
17,3
18519
0 .4 21,8 16,6 100
10,5
5.8 19,4
5,3 15,5 2,6
Lav.funk. 0,1 0,8 0.5
100
100
5.2 16,3 9,4 3.0 23,8 20,3 100 13563
11491
21,3 100
23.8
0.5
'.'
18,9
<.'
13,6 2,0
l.'
0.5 O.' O.l
0,6 0,1 0,5 4.6 13,6 2,0
F~arbeidel'"
.., 100 40;89
26,6 26,0
0.'
11,1
l.'
l.l 11,3 1.4
Ufa&I::"'1arb O.l O.' 0.1
17,7
22.8 "JJS}
20, 1
un;
...... ......
~
~ '"
'"<:;;:: "'""" 1269j2
~
~
'"
"
~:
~
~
"'""" ~
~
'"
;;; ;;;~
~
'"
'"~
C\
~
C:> C:>
<...!:2.
~. §;
~
.;::::i
~""
\O.
18,3 100
21,0
O.'
'.S
17,7
5.7
'.'
15,5 2,7
1.0 1.2 0.7
Toull
JJS/20
100
l,O
14.1
18.8 23,5
0.8
1.4
14,8
1.8 5.8
14,9 II.S
1,9
l.7 4.5
U
To""
25,5
14,5
1.3 5.'
'.'
l.' 12.1
1.5 '.0
BondelFisker
100 14717
19,4 100 19172
16,3 19,7
4,2 14,9
1,3
8,6
2,1
3,0 2,7
1.1
Uc::"&!:utorb 0.5
O.'
faf:rlc:ider
8andeIFisker 0,6 2,1 2,9
1,0 lB,3
14,3
1,9 6,9
11,6
Lav. funk . 1,0 3,2 3,1
I;::::
~~
\;~
~
<>
§
~
~ il ~
"
~. :: ::
K/assereisen - mer vanlig i dag?
På grunnlag av ideene om ldasse basert på økonomisk og kulturell kapital vi har redegjort for foran, så forventes det variasjon både vertikalt og horisontalt. De som har sin opprinnelse i de høyere Idassene, skal oftere selv ha en høyere ldasseposisjon enn de som kommer fra midlere eller lavere Idasser. Og de som har sin opprinnelse i den økonomiske sektoren, med bakgrunn blant bedriftsledere og lignende, skal oftere befinne ~seg der enn de som kommer fra kulturfral<sjonen, og vice versa for akademisk bal
Utdanning Vi skal først studere klasseulikheter i oppnådd utdanning. Utdanning er et viktig gode. De som tar høyere utdanning vil i gjennomsnirt ta bedre betalte og mer interessante jobber, i tillegg ril mer mal
Marianne Nordli Hansen og Øyvind Nicolay Wiborg
ra
skal forhindres fra å høyere utdanning på grunn av økonomiske forhold eller sosiale barrierer, sto sentralt i begrunnelsen for opprettelsen av Statens lånekasse for utdanning i 1947. Denne målsettingen har jevnlig blitt stadfestet i offentlige utredninger og partipolitiske programmer, og i så sror grad at dette kan sies å være en del av velferdsstatens grunnlag. Hvordan har så utvi!dingen vært de siste tiårene? Har barrierene avtatt over tid? Vi ser først på hvem som i!dæ har oppnådd videregående utdanning. Figut 2 viser andel som ved 20-årsalder står uten fullført videregående utdanning, enten yrkesfaglig eller allmennfaglig, etter ldassebakgrunn. Vi ser at andelene i alle Idasser går ned i årene fram ti! 1997. Unntaket fra dette er barn av akademikere, hvor endringene har vært minst. Nedgangen er ildæ overraskende i og med at utdanningssystemet ekspanderte i perioden vi studerer. Den gamle realskolen ble lagt ned for de eldste årskullene, ungdomsskole ble innført og videregående utdanning med allmennfaglig eller yrkesfaglig linje ble en rettighet for alle. Arbeidsmuligheter for ungdom uten skolegang har også blitt forverret. I lys av dette er det merkeligere at andelene uten videregående utdanning øker fra og med 1997. ~
,
~ ~
",
"O
"" ~
....... -
... .......
":
~
.........
......
-.,
"C C
~
·m
Cl
"!
~ ~
." "C
"1
'"
~~ li;
":
.c ~
""~
~
E ~
Gi
"C
~
_
......... ...,/
o
/,
...............
"!
_- ... ---
""" .......
....
- ... ---- ........
_..
..., o
1976 1978 1980 1982 1984 1986 1988 1990 1992 1994 1996 1998 2000 2002 2004 2006 2008
At Bedrifts!edere,etc . Off:Mlddels nivå
-, ... - - - - . AAademlkere, etc . Fagarbeider
-
.-
.-
Priv:Middels nivå Ufaglært arbeider
Figur 2: Lav utdanning avhengig av k/tlSsebakgnmn. 20-åringer i perioden 1976-2008. 206
Klmsereisen - lIIer vnnlig i dng?
I hele perioden er det betydelige Idasseforskjeller. Barn av arbeidere har de høyeste, og barn av akademikere de laveste, andelene uten videregående utdanning. Prosentdifferansen mellom barn av arbeidere og barn avakademikere er cirka 60 midt på 1970-tallet, mens den er rundt 35 på begynnelsen av 2000-tallet for å øke etter dette. Hvis vi tar utgangspunkt i prosentforskjeller, kan vi altså si at det var en tendens til utjevning mellom barn av akademikere og arbeidere i perioden fram til slutten av forrige århundre. Dette skyldes i hovedsal{ at barn av arbeidere i større grad oppnår videregående utdanning i den seneste enn den tidligste perioden. Videregående utdanning, og spesielt allmennfaglig linje, ~r imidlertid av liten verdi på arbeidsmarkedet. For å få uttelling for investeringen i videregående utdanning må man gå videre i det høyere utdanningssystemet. Størst utbytte tar man med en høyere universitetsgrad - hovedfag eller mastergrad. I hvilken grad har det vært en utjevning når det gjelder hvem so\fl tar slike grader? Dette besvares i figur 3, som viser andelen i ulike Idasser som har oppnådd en universitetsgrad innen 30-årsalderen. I figuren ser vi at klasseforskjellene er svært store. I hele perioden er det a1cademikerbarna som i størst grad oppnår slike grader. Selv om andelen arbeiderbarn med høyere utdanning har økt, er det fremdeles under 5 prosent av disse som har oppnådd en mastergrad eller tilsvarende på 2000-tallet. Dette betyr at det er svært uvanlig å legge ut på den Idassereisen far i Blind omtaler som en «helvetesrul'». Til sammenligning har over 30 prosent av a1{ademikerbarna oppnådd mastergrad de siste årene i perioden. Det er også interessant å merke seg ølmingen av antallet mastergrader blant barn av bedriftsledere. I slutten av perioden ligger andelene med mastergrad atski llig nærmere dem vi ser blant a1{ademikerbarna enn det vi ser i de tidligste årene. Utdanningsmønstrene til kvinner og menn har som kjent endret seg i perioden, på den måten at kvinner tar mye mer utdanning enn tidligere, og også etter hvert mer utdanning enn menn. Kjønnsforskjellene er imidlertid nokså like innad i Idassene, derfor presenteres i1d<e separate figurer for de ro kjønnene. Resultatene som er presentert her når det gjelder Idasse, viser samme tendenser som tidligere undersøkelser av betydningen av foreldrenes inntekt og utdanning for hva barna oppnår av utdanning (Hansen 2008, Wiborg og Hansen 2009). Disse undersøkelsene har påvist store ulildleter. Uliklletene øker på de høyere utdanningsnivåene. Kanskje mest overraskende er det at betydningen av foreldreinntekt for hva man oppnår av utdanning er sterk, og økende fra og med kullene født fra midten av 1960-tallet og framover. Denne trenden går altså i motsatt retning av politiske målsettinger om utjevning.
207
Marialllle Nordli Ha/ISen og Øyvilld Nicolay Wibolg
----- ....
///
. . . ..",.. ....-- ..... ..
./ ,.. ..... _-/.
/---
./ / - - _ ...
...... ...
_-_ .......................... _--
---- ............. -'
--------- ---
.",.
...... ..
/-_./
/"
~~ . -._.~ . ~._.- . ~
_._'-
......... ............ ...... .
• •
:: ' ::::::'':::..:. :'::::':"
/"_.0 .0
.......... .
-
_.-
._.:.::... .... _._ ....
':.:':.:.:'.:.::..'::.':;::::.::;::'::''':'. __ . __ ._._,_._._._ . " . " . _'-0-'- _ .....
o
1985
1987
1989
1991
1993
1995
1997
1999
2001
2003
2005
2007
Ar Bedtiftsledere,etc.
Akademikere, elc .
Priv:Middels nivå
OII:Mlddals nivå
FagBrbelder
Ufaglært arbeider
Figur 3: Ande/30-riringer med hoyere IIl1ivmitetsgmd etter klassebakgrunn.
Ulikheter i inntekt Når det gjelder inntekt, er det imidlertid et noe forskjellig ldassemessig mønster blant kvinner og menn. Figur 4 viser inntektsforskjeller i alderen 34-35 år. Forskjeller i gjennomsnittlig årlig lønn og næringsinntekt er beregnet. Andre inntekter, som kapitalinntekter og offentlige overføringer, er utelatt. Beregningene kan altså ses som et uttryld< for suksess i arbeidsmarkedet. Det er ild<e tatt høyde for forskjeller i arbeidstid, hvilken sektor man jobber i, eller hva slags utdanning eller yrke man har. Ideen er å et bilde av inntektsulikheter etter ldassebakgrunn uavhengig av slike forhold. Når det gjelder menn, ser vi at det er betydelige og stabile forskjeller i inntekt. Sønner av bedriftsledere har i hele perioden oppnådd rundt 35-40 prosent høyere inntekter enn sønner av arbeidere. Og mens alndemikerbarna skårer høyest når det gjelder utdanning, ligger inntektene ti! alndemi!<ersønnene under nivået til sønner av bedriftsledere, samtidig som de ligger rundt 25 prosent høyere enn blant sønner av arbeidere. I de aller siste
ra
208
Klt/Jsereisen - mer vt/lllig i dt/g? KVIHNER
MENN
1989
199\
1 ~5
' 993
1997
1999
2001
2003
2005
2007
\989
199 1
199]
1995
1997
'" -
-
-
-
-
1999
200 1
200)
'"
BOdriftsledere,etc .
- .... - - - - . Akademikere, etc .
OIf:Middel s nivå
. . ... . . ... . ... ...
_
._
.-
Priv:Middals niv å
Fagarbeider
Fig"r 4: InntektS/llikhet i alderen 34-35. ProsentJorskjell til barn av (/rbeidere (!oI1lHnæringsil1ntekt). Pe/Joner som har O i inntekt i ett av årene ert/telatt fi'tl analysen.
årene har inntektsnivået til akademikersønnene falt under dette nivået. Det er vanskelig å si om dette er en varig tendens. Inntektsnivået til menn med bal
200S
2007
Marianne NOidli Hawen og Øyvind Nicolay Wiborg
teluene tas med i betegningen - og det er spesielt dem med bedriftslederbakgrunn som har høye kapitalinntekter (jf. Flemmen 2009). Poenget vi vil understreke her, er at figurene vi har vist er to av flere mulige illustrasjoner av sammenhengen mellom klassebakgrunn og inntekt. Flere alternative framstillinger ville avdekke større ulikheter.
Ulikheter i sosialhjelp Foran skrev vi at hvis privilegier overføres over generasjonene vil dette også medføre det motsatte, at ulemper overføres. Her skal vi se på sosialhjelp. Er det en sammenheng mellom klassebalcgrunn og sannsynligheten for å være sosialhjelpsmottaleer? Figur 5 viser ldasseforskjeller i andelen 20-åringer som er sosialhjelpsmottalcere. Alle som har mottatt sosialhjelp i det året de fYller 20, faller innunder denne kategorien, uansett størrelsen og varigheten på mottaket. Igjen ser vi et systematisk mønster. Og mens det var barn av bedriftsledere og a1cademikere som skåret høyest når det gjaldt å oppnå universitetsutdanning og høye inntekter, er det barn av arbeidere som skårer høyt når det gjelder å motta sosialhjelp. Denne tendensen ser ut til å være relativt stabil over tid, selv om andelen sosialhjelpsmottaleere varierer en del mellom enkelte år.
- ...... ...... _.-..,
............... ,///
_
...................
i ',. ,/
/
/
/\
\ "
\
\
..........
\ .....
..........
.......
.... .,
.... '"",,"--,_ _
.......... _----,"
.~
- ,... --- ............ -----. . ---_ . . ,..',"'__ .:-_-=.__-'~_-',
-/
./"0.....
.......
-.
\
.. .... .\
--.-.......,
/ r - _____
--~'::::
-',
1992
1994
1996
1998
2000
2002
2004
2006
Ar Bedrinsledere,etc.
Akademikere, etc.
- ' - ' - Priv:Middels nivå
Oft.Middels nivå
Fagarbeider
- ' - ' - ' - Ulaglært otbeider
Figur 5: Sosialhjelp avhengig av klassebakg1'1lnn. 20-riringer i perioden 1992 -2001. 210
Klassereisen - lIIer val/lig i dag?
..,'"
1992
1994
1996
1996
2000
2002
2004
2006
Ar Bedriftsledere,etc .
Akadomikere, elc .
_. _. -
Priv:Mlddols nivå
Otf:Middelsnivå
Fagarbeider
_. _ . _. -
Ufaglært OIbeldeT
Figur 6· Arbeidsledighet avhengig av klmsebflkg/'ltnn. 20-åringer i perioden 1992-2008.
Wiborg og Hansen (2009) har undersøkt utviIdingen i ulikhet for forskjellige ufordelaktige mfall - sosialhjelp, arbeidsløshet, å i1d{e oppnå videregående utdanning og å bli mor som tenåring. Problemstillingen gjelder hva foreldreinntekt betyr for om man opplever noen av disse utf.'lilene. Fordi det varierer så mye over tid i hvor vanlig disse utfallene er, er det problematisk å kun se på forskjeller i andeler. For eksempel har nivået av arbeidsløshet variert betraluelig over tid. I 1992 var 40 prosent av 20-åringer fra de 10 prosent familiene med lavest inntekt og 15 prosent av dem fra de 10 prosent rikeste familiene arbeidsledige. I 1992 var de tilsvarende andelene 10 og 2 prosent. Dette er vist i figur 6. Forskjellen mellom Idasser i andeler som opplever arbeidsløshet må bli mindre over tid, etter som det blir mer uvanlig. Spørsmål om betydningen når av ldassebal{grunn endres over tid, er likevel interessant for mfall hvor nivået varierer over tid, som arbeidsledighet. For å besvare slike spørsmål må man ha et relativt mål heller enn et absolutt mål, som prosentdifferanser. Wiborg og Hansen (2009) bruker oddsratio som et relativt mål på forskjeller mellom personer med ulik foreldreinntekt, i tillegg til å analysere utviIdingen av andeler. Hovedkonldusjonen er at betydningen av foreldreinntekt er stabil over tid for de ufordelaluige mfallene som studeres.
211
2006
ll1arifllllle Nordli HanselI og Øyvind Nicolay IVibOlg
Men for noen utfall, som sosialhjelp, betyr inntekten tU foreldrene mer i de yngre enn i de eldre fødselskullene.
Diskusjon og konklusjon Vi har reist spørsmål om hvorvidt klassereisen har blitt mer vanlig de siste tiårene. Dette har vi i hovedsak undersøkt ved å se på hvordan foreldrenes ldassetilhørighet påvirker barnas livssjanser. Utfallene måler en reldee sentrale dimensjoner for sosial oppad- og nedadgående mobilitet i barnas liv. Hovedkonldusjonen er at ldassebalcgrunn har stor betydning for de utfallene som er undersøkt, samtidig som effekten i de fleste tilfellene holder seg relativt stabil eller øker over tid. Når det gjelder egen Idasse, har vi kun studert ldassebakgrunnens betydning for en aldersgruppe - personer født mellom 1955 og 1960. Når man studerer deres Id asseposisjon i 2006, framkommer det et tydelig mønster. De med høy ldassebalcgrunn har de største sjansene for å oppnå en eliteposisjon eller å havne i den øvre middelldassen. Og har man opprinnelse i familier med god økonomi, dvs. høy økonomisk kapital, har man de største sjansene for å oppnå en fordelalctig ldasseposisjon i den økonomiske fraksjonen. Mens personer med a1cademikerforeldre eller foreldre i andre posisjoner med høy kulturell kapital befinner seg oftest i kultursektoren, men også i ptofesjonelle yrker. Har man balcgrunn i den ufaglærte arbeiderIdassen, har man den største sannsynligheten for selv å havne i et arbeideryrke. Våre funn bringer ny viten om trender over lengre tidsspenn. Samtidig står funnene solid forankret empirisk sett. Mens tidligere studier av Idassebakgrunn ofte baserer seg på surveydata med få måletidspunkter, baserer analysene her seg på norske admi nistrative registerdata med mulighet til å _ studere trender over lengre tidsperioder. Disse populasjonsdataene inneholder anonymisert informasjon om hver eneste person i Norge og har derfor ildce samme type problemer som ofte hjemsøker urvalgsdata. Det er derfor liten grunn til å tro at resultatene våre, med utgangspunkt i klassedefinisjonen vi har valgt, er påvirket av seleksjons- og frafallsptoblematiklc. Ifølge det sosialdemokratiske prosjektet var målsettingen å skape like muligheter for alle, uavhengig av sosial bakgrunn, kjønn eller etnisitet. Vare funn viser at dette ildce har blitt innfridd til det fulle når det gjelder ldassebakgrunn. Klassereisen har ildce blitt mer vanlig, og reisen virker nok fremdeles lang for dem som kommer fra det nederste nivået i samfunnshierarkiet.
212
Nedturar. Ein analyse av deklassering i to norske etterkrigskohortar Johs . H;ellbrekke og Olav Korsnes
Problemstillingar omkring fallande mobilitet omhandlar spørsmål om korleis mobilitetsrørslene nedover sosiale hierarki artar seg internt i og mellom generasjonar. Medan det har vore mange studiar av mobilitet oppover slike hierarki, har det vore få analysar av rørslene som går den andre vegen. I dette kapittelet er slike rørsler tema for ein analyse av mønstra i utdannings-, yrkes- og klassemobiliteten til to årskull av barn av heiltidspolitikarar, adm inistrerande direktørar, juristar, ingeniørar, realistar, legal', tannlegal', teologar og forskarar. For leven er utsiktene til å halde på ein topposisjon dei beste? Kven har høgast risiko for å oppleve deklassering? Korleis artar dette seg for døtre samanlikna med søne r? Og leva kan resultata seie oss om verdien til ulike former for kapital i det norske samfunnet meir generelt? I Buddenbrooks. En families fO/foll (Mann 1901) skildrar den ryske nobelprisvinnaren i litteratur, Thomas Mann, ein handelsborgarfamilie sitt fall frå toppen av det sosiale hierarkiet i hansabyen Uibeck. I løpet av drygt 40 år, frå 1835 til 1877, går familien Buddenbrook frå å vere ein del av den absolutte eliten, økonom isk som politisk, til å sitje ribba tilbake, både i høve til makt, kapital, handelstalent og til slutt også avkom som kan vidareføre den ein gong så stolte familiearven. Samstundes har den sosiale prestisjen gått tapt. For medan Jean Buddenbrook, pater familias i 1835, var respektert blant sine Iileemenn, lo til slutt børsmeklarane og spekulantane av sonen, Thomas Buddenbrook, bale denne sin rygg. Romanen set Heire problemstillingal' på spissen: Korleis opplever og gjennom lever aletørar sosiale endringsprosessar? Kva vanskar står personar og fam iliar i leiande posisjonar andsynes, dersom arven, også i form av den sosiale posisjonen, på velluldm vis skal kunne overførast frå ein generasjon til den neste? Kva investeringar må gjerast, og leva strategiar kan nyttast? Kor stort er sannsynet for å luldeast vs. å misluldeast i anten å vidareføre el ler eventuelt å konvertere den aldmmulerte kapitalen til andre former for kapital? Har enkelte urgangsposisjonar i eliten betre odds enn andre for å kunne luldmst med dette? Om det siste er tilfelle: Kvar er risilcoen for inrergenera213
1Ift/rit/lllle NO/dli Ht/nsen og Øyvind Nicolt/y Wiborg
Men for noen utfall, som sosialhjelp, betyr inntekten til foreldrene mer i de yngre enn i de eldre fødselskullene.
Diskusjon og konklusjon Vi har reist spørsmål om hvorvidt Idassereisen har blitt mer vanlig de siste tiårene. Dette har vi i hovedsak undersøkt ved å se på hvordan foreldrenes Idassetilhørighet påvirker barnas livssjanser. Utfallene måler en reldce sentrale dimensjoner for sosial oppad- og nedadgående mobilitet i barnas liv. Hovedkonldusjonen er at Idassebalcgrunn har stor betydning for de utfallene som er undersøkt, samtidig som effekten i de fleste tilfellene holder seg relativt stabil eller øker over tid. Når det gjelder egen Idasse, har vi kun studert Idassebalcgrunnens betydning for en aldersgruppe - personer født mellom 1955 og 1960. Når man studerer deres Idasseposisjon i 2006, framkommer det et tydelig mønster. De med høy Idassebakgrunn har de største sjansene for å oppnå en eliteposisjon eller å havne i den øvre middelldassen. Og har man opprinnelse i familier med god økonomi, dvs. høy økonomisk kapital, har man de største sjansene for å oppnå en fordelaktig Idasseposisjon i den økonomiske fralcsjonen. Mens personer med a1mdemikerforeldre eller foreldre i andre posisjoner med høy kulturell kapital befinner seg oftest i kultursektoren, men også i profesjonelle yrker. Har man balcgrunn i den ufaglærre arbeiderklassen, har man den største sannsynligheten for selv å havne i et arbeideryrke. Våre funn bringer ny viten om trender over lengre tidsspenn. Samtidig står funnene solid forankret empirisk sett. Mens tidligere studier av Idassebalcgrunn ofte baserer seg på surveydata med ra måletidspunkter, baserer analysene her seg på norske administrative registerdata med mulighet til å studere trender over lengre tidsperioder. Disse populasjonsdataene inneholder anonymiserr informasjon om hver eneste person i Norge og har derfor ildce samme type problemer som ofte hjemsøker utvalgsdata. Det er derfor liten grunn til å tro at resultatene våre, med utgangspunkt i klassedefinisjonen vi har valgt, er påvirket av selelcsjons- og frafallsproblematildc. Ifølge det sosialdemokratiske prosjektet var målsettingen å skape like muligheter for alle, uavhengig av sosial bakgrunn, kjønn eller etnisitet. Våre funn viser at dette i1dce har blitt innfridd til det fulle når det gjelder Idassebalcgrunn. Klassereisen har i1dce blitt mer vanlig, og reisen virker nok fremdeles lang for dem som kommer fra det nederste nivået i samfunnshierarkiet.
212
Nedturar. Ein analyse av deklasseri ng i to norske etterkrigskohortar Johs . H;ellbrekke og Olav Korsnes
Problemstillingar omluing fallande mobilitet omhandlar spørsmål om korleis mobilitetsrørslene nedover sosiale hierarki artar seg internt i og mellom generasjonar. Medan det har vare mange studiar av mobilitet 0PHover slike hierarki, har det vore analysar av rørslene som går den andre vegen. I dette kapittelet er slike rørsler tema for ein analyse av mønstra i utdannings-, yrkes- og Idassemobiliteten til to årskull av barn av heiltidspolitikarar, administrerande direktørar, juristar, ingeniørar, realistar, legar, tannlegar, teologar og forskarar. For leven er utsiktene til å halde på ein topposisjon dei beste? Kven har høgast risiko for å oppleve deldassering? Korleis arrar dette seg for døtre samanlikna med søner? Og leva kan resultata seie oss om verdien til ulike former for kapital i det norske samfunnet meir generelt? I Buddenbrooks. Eli fomilies forfoll (Mann 1901) skildrar den ryske nobelprisvinnaren i litteratur, Thomas Mann, ein handelsborgarfamilie sitt fall frå toppen av det sosiale hierarkiet i hansabyen Lubeck. I løpet av drygt 40 år, frå 1835 til 1877, går familien Buddenbrook frå å vere ein del av den absolutte eliten, økonomisk som politisk, til å sitje ribba tilbake, både i høve til makt, kapital, handelstalent og til slutt også avkom som kan vidareføre den ein gong så stolte familiearven. Samstundes har den sosiale prestisjen gått tapt. For medan Jean Buddenbrook, pater familias i 1835, var respektert blant sine likemenn, lo til slutt børsmeklarane og spekulantane av sonen, Thomas Buddenbrook, bak denne sin rygg. Romanen set fleire problemstiUingar på spissen: Korleis opplever og gjennomlever aktørar sosiale endringsprosessar? Kva vanskar står personar og familiar i leiande posisjonar andsynes, dersom arven, også i form av den sosiale posisjonen, på velluld(a vis skal kunne overførast frå ein generasjon til den neste? Kva investeringar må gjerast, og leva strategiar kan nyttast? Kor stort er sannsynet for å luldmst vs. å misluld(ast i anten å vidareføre eller eventuelt å konvertere den aldmmulerte kapitalen til andre former for kapital? Har enkelte utgangsposisjonar i eliten berre odds enn andre for å kunne lukkast med dette? Om det siste er tilfelle: Kvar er risikoen for intergenera-
ra
213
Johs. Hjellbrekke og Olflv Korsnes sjonell deldassering størst? Kvar er utsiktene til velluldca kapitalkonvertering dei beste? Og artar slike prosessal' seg ann leis for overldassens kvinner enn for overldassens menn? Problemstillingal' som dette og familiesoger som urviser likskapstrelde med dei som er omhandla i Mann si fiksjonsverd, er det lett å finne faktiske dømer på, sjølv om dei ildcje alltid endar like dramatisk som i Buddenb/'ooks. I ein anna (norsk) hansaby vart til dømes eldstesonen i ein finare borgarskapsfamilie vurdert som fullstendig uskildca til å føre handelshuset vida re. Rundt 1950 vart han derfor kjøpt ein større gard ein stad lenger aust, utstyrt med ein betydeleg pengesum - og for all framtid gjeven fOl'bod mot å blande seg inn i familieve rksemda. Den yngre broren, som eigentleg ynskte seg eit yrke som dels også var estetisk, måtte pent legge sine eigne framtidsplanal' på hylla. Familiefirmaet sku lle førast vidare, så hans personlege ambisjonar om å konvertere økonomisk kapital til kulturell kapital kom det ildcje på tale å realisere. At ei av sost/'ene skulle overta, vart likeeins oppfatta som heilt ualctuelt. Sidan Pitirim Sorolcin sitt ldassiske arbeid (Sorolcin 1927) har sosial mobilitet vore eit sentralt tema i internasjonal sosiologi (sjå Ringdal 1990, HjellbreIdee og Korsnes 2006) . I si skisse til ein teori om sosial mobilitet hevdal' nestoren i den nyare mobilitetsforskinga, engelskmannen John H . Goldthorpe (2000: 242), at ein kan finne to målsetjingar som er felles for alle aktørar, uavhengig av deira ldassebakgrunn: - primært å oppretthalde den posisjonen foreldra har/hadde, dvs. å unngå fid/tinde mobilitet sekundært å oppnå ein betre posisjon enn det foreldra har/hadde, dvs. å realisere stigtInde mobilitet Likevel har det vore langt mellom dei sosiologiske analysane av «nedturar» frå toppen, kollektive som individuelle, for mobilitetsrørsler oppover i sosiale hierarlci har gjennomgåande ratt langt større merksemd enn mobilitetsrørsler nedove/,.3 Med ei omskriving av Gudmund Hernes (1974) kan ein slå fast at «forfallsanalysan) har vore langt vanlegare i skjønnlitteraturen enn i faglitteraturen. Likeeins har den konve/'terillgsp/'oblemtltikken som oppstår i toppen av det sosiale hierarlciet i liten grad vorte analysert; dersom ein sjølv var fødd inn i ein del av eliten, t.d. den kulturelle eliten, kva andre delar av eliten er det akseptabelt å gå til? Dette kan ha fleire årsaleer, men ein grunn kan vere at delar av mobilitetsforslcinga har hatt ei ideologisk slagside, der omf.'lttande sosial mobilitet gjerne har vorte oppfatta som eitt av kjenneteilma på eit velfungerande liberal3
To unntak et Katherine Newman (1988) si bok F{/l/illgfrOIll Gmce: Dowllwtlrd Mobility ill the Age ofAjJlllence, og Wilson (2009) sin analyse av intragenerasjonell, fallande mobilitet blant amerikanske kvinner,
214
Nedtllrt1l: Eill alla lyse av deklmserillg i to lIorske etterkrigskobortar
demokratisk styresett. Mobilitet oppover i sosiale hierarki far slik ein ibuande positiv valør; dersom srore del ar av eliten jamt og trutt vert skifta ut, ven det rolka som eit teikn på at vi har å gjere med eit «opent samfunn» - eit samfunn med ra. eller svake barrierar mot sosial mobilitet. l tillegg vert det gjerne også rolka som eit rettferdig samfunn, der eins eigne talent og kapasitetar skal ha meir å seie enn arv for korleis det går med ei n i livet. ·Kvar dei deldasserte, dei som vert skifta ut, f.lluisk endar, har ein vore mindre oppteken av. l dette kapittelet skal vi nærme oss denne problematildcen i form av ein strukturell analyse av intergenerasjonelI mobilitet Ilt av el ite- og profesjonsposisjonar i to etterkrigskohortar i Noreg- alle barn fødde i 1970 og 1975.' Vi avgrensar oss til mobilitet ut av sj u foreldreposisjonar, målt' ved fars yrke i åra 2003-2006: direktørposisjonar i næringslivet, og jurist-, ingeniør-, lege-, fOl'skar- og presteprofesjonane. Våre data tillet ildcje ei direkte utprøving av Goldthorpe sine tesar. l staden står ro problemstillingar sentralt: Kva strukturelle skiljeliner kan finnast mellom desse foreldreposisjonane i høve til nedovergåande mobilitetsrørsler? Kva variasjonar finst mellom dei ulike posisjon ane i høve til sannsynet for å bli verande vs. sannsynet for å «fa lle»? Ettersom mobilitetsrørsler kan vere Aeirdimensjonale, skal vi ta for oss dette i form av ein tredelt analyse av intergenerasjonelIe mobilitetsrørsler i høve til utdanning, yrkes- og Idasseposisjo n.
Teoriar om deklassering Problemstillingar rundt deldassering er kanskje lite handsama i faglitteraturen, men det tyder i1dcje ar dei er av ny daro. l StI/ten framheva Platon at den styrande Idassen plikta å deldassere dei barna som ikkje møtte dei påkravde standardane. Gjorde dei i1dcje det, ville staten vere i fare. Den italienske sos iologen Gaetano Mosca framheva likeeins at dersom ein f.'unilie i ei n e1iteposisjon ildcje malua å legge band på seg sjølv, ville forfallet setje inn. Og slik Mosca såg det « .. . [er] den kunsten vanskelegare å lære seg enn kunsten 4
Data er henta frå NSD sin Generasjonsdarabase, som så langt råd er, er oppdatert med yrkesopplysningar for barn, foreldre og besteforeldre for åra 2003-2006, og med utdanningsopplysningar om dei same personane for åra 2004-2006. Den metodiske strategien, som vi vedgår kan orncalast som «metodologisk brutal ismel), rammat ein del
klare problem. For det første er ikkje yrkesopplysningane fullstendige. For det andre vert analysane avgrensa til kun å omfatte personar med yrkesaktive fedrar i åra 2003 -2006. Sjølv om dette rruleg gjev oss eit mval av dei yrkesaktivt mest stabile fedrane, medfører det samstundes hei lt klart ein risiko for systematisk borrf."]1. For det tredje kan vi il
215
Jobs. Hjellbrekke og Olflv KO/'SI/es å gje ordrar til andre, som igjen er vanskelegare å lære og å praktisere enn det å lyde ordre» (Mosca 1939: 424, eiga omsetjing) . Strukturelle forldaringar av deklassering, som t.d. det at heile grupperingar vert deldasserte, anten som følgje av bråe politiske, økonomiske eller finansielle kriser, eller fordi yrkes-, politiske og økonomiske stl'ukturar over tid endrar seg, har kanskje vore mindre framtredande i sosiologiske studiar av deldassering, men ildeje av den grunn mindre historisk viktige. Den russiske revolusjonen i 1917 avskaffa t.d. ildeje berre den russiske adelen. Mange i det franske borgarskapet, som hadde investert tungt i russiske jernbaneaksjar, vart økonomisk ruinerte då bolsjevikane nasjonaliserte jernbanen. Hyperinflasjonen i 192G-åra verka Iikeeins til å utradere den oppsparte kapitalen til store delar av den tyske mellomIdassen, noko som på sikt også feide alvorlege politiske konsekvensar. Og slik individ kan ve re mobile, kan også samfunn og posisjonar ve re det; i det norske bondesamfunnet høyrde dei større bøndene til i dei sosiale, politiske og ofte også økonomiske elitane. I det seinmoderne Noreg er ikkje det på nokon måte like opplagt. Men dei ra studiane som har omhandla deklassering, har gjerne teke utgangspunkt i to andre, moglege forklaringar (sjå t.d. Richardson 1977): Det kan anten skuldast sosiale uhell og ulukker av ulik karakter (som ymse former for sjukdom, rusmisbruk, dysfunksjonelle familiar mv.), eller at samfunnet grunnleggande sett er eit meritokratisk samfunn. Og ulikt det kommunistiske idealsamfunnet, der ein skal kunne yte etter evne og ra etter behov, er grunnprinsippet i det medtokratiske idealsamfunnet eit anna: Dersom ein yrer etter evne, vil ein ra som fortent. Deldassering kan i så fall skuldast manglande evner, interesse eller vilje til å yte det som skal til for å oppretthalde den sosiale posisjonen.
Utdanning Meritokratiske perspektiv har då også vore sentrale i mange sosiologiske analysar av mobilitet, som t.d. i arbeida til Emile Durkheim (1858- 1917). I det republikanske Frankrike såg han skuleverket som ein integrerande arena der alle skulle ha like sjansar til å realisere sine evner og dugleikar. Oppnådde ein dette, ville også den sosiale solidariteten, brorskapet, verte sikra, fordi dei posisjonane ein skaffa seg i eksterne sosiale hierarki både var rettvist fordelte og gjensidig avhengige av kvarandre (Durkheim 1983). I det moderne samfunnet ville sosial ulikskap derfor ildeje vere eit spørsmål om sosial balegrunn og arv, men primært eit spørsmål om eige talent og kapasitet. Andre har sett det annleis. I si (like) ldassiske (som) satiriske drøfting av dette perspektivet, som ofte vert omtalt som den liberale elle r den funksjonalistiske tesen om sosial mobilitet, skreiv Michael Young (1958) om framveksten av eit nytt fåmannsvelde ut frå eit tenkt engelsk samfunn
216
Nedtllrfll: Eill tlntllyse tlV deklassering i to lIorske etterkrigskohorttlr
anno 2034. Reluutteringa til topposisjonar fann ikkje lenger stad gjennom korrupsjon, nepotisme eller arv, men ut frå prinsippet om at «IQ + effort = merit», og der nettopp utdanningssystemet utgjorde det primære sorreringsmaskineriet. Men i sin framtidsvisjon sette ikkje Young likskapstei1m mellom eit meritokratisk samfu nn og eit konfliktfritt samfu nn. For også i det meritoluatiske samfunnet rådde det spenningar, t.d. mellom dei ulike utdanningsgrupperingane, og i 2033 gjorde dei underordna opprør mot det Utdanningsdepartementet som dei såg som ein aktør for den meritokratiske eliten. Samstundes var det ein revolt mot den urvalde elitens arroganse. 5 Seinare utdanningssosiologisk forsking har då og vist at den 'liberale tesen var eit ideal og ikkje ein realitet. Reluutteringa til høgare utdanning er framleis sterkt sosialt skeiv, slik også utsiktene til å oppnå gode resultat innan eliteurdanningane er det (sjå t.d. Nordli Hansen 1999, 2000, Hjellbrekke og Korsnes 2006, 2009). Men som vi ser av tabell 1, verkar' sosial balcgrunn også inn på mobilitetsrørslene den andre vegen - nedover i utdanningshierarkiet: 6 Tabell 1. StImtInheng mellom fon yrke, 2003-2006, og barns IItdtln/ling, 2006. N = 6966.
Borns utdonning, 2006 Univ., hogore glOd Univ, Iogore glOd Jorig ollm.rog + pobygging 3-
5
6
Politikk og orgoniso· sjøn 16 40 19 15
Adm.dir.
100 (n = 473)
100 (n = 2053)
15 41 18 14
Fors yrke, 2003-2006 Lege, ForsllOr, tonn lege univ. øg høgskule 26 38 40 41 41 45 13 11 10 12
Reolist/ ingeniør
Juridisll Teologisk yrke yrke
2 100 100 (n = 2064) (n = 828)
38 41 14 5 0,5 0,5 100 (n=33l)
100 (n = 943)
Med Young sine ocd: «Some membecs of the meritoecaey [... ] have become sa impcessed with their own importance as to lose sympathy with the people whom they govern, and sa taetless that even people of low ealibce have been quite unneeessarily offended" (Young 1958: 97). Desse foceldceycka krev enten høgare utdanning, ellec så ec innslaget av høgace utdanning /dan høgace enn det ein finn foc den samla populasjonen .
217
27 59
100 (n=274)
Johs. Hje/lbrekke og O/av J(orSlles
For medan det berre er 2 av 10 barn av profesjons] og forskarfedrar som har avslutta sine eigne utdanningar etter 3-årig vidaregåande skule, gjeld dette for 4 av 10 direktør- og politikarbarn. Avkommet til realistar og ingeniørar plasserer seg i ein mellomposisjon. Forskjellane i høve til rekrutteringa til yrkesfaglege vs. allmennfaglege vidaregåande utdanningar er også påfallande, og kan ryde på at det i ulike yrlces- og/eller utdanningsgrupper rår ulilce oppfatningar av kva som er og ildcje er alcseprable utdanningsvegar. El' far lege, forskar eller jutist, vil berre l av 20 fullføre eit slikr utdanningslaup. Er han derimot direktør, realist eller politi kar, gjer l av 7 eller l av 8 det. Så langt peikar derfor resultata i tabell l i retning av ei rydeleg, strukturell todeling i høve ti! «nedruraf» gjennom utdanningsmobilitetskanalen. I den grad det skjer, skjer det ottast med dei som ild(je har profesjonsutdanna foreldre. Om vi nyttar den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1986a) sitt omgrep om kulturell kapital, synest den forma for arva kulturell kapital som ein f.'1miliebakgrunn med merkantile og teknisk innretta utdanningar å vere ein dårlegare forsikringspolise for neste generasjon enn ein familiebalcgrunn med ldassiske akademiske utdanningar. I så måte rår det altså forskjellar i høve til kol' lett den kulturelle kapitalen går i arv mellom generasjonane. Ei enkel samanlikning av prosenrfordelingane i tabell l kan likevel berre fortelje oss delar av denne historia. Skal ein få eit innrryldc av sryrken på dei samanhengane ein analyserer, må ein nytte andre statistiske analyseverkry. I analysar av mobilitetstabellar el' det å relme ut odds- eller kr)'ssproduktmfar for parvise kombinasjonar i tabellen (sjå t.d. Rudas 1998) i så måte ein mykje nytta framgangsmåte. Der eit odds gjev uttryld( for raten eller tilhøvet mellom det å inneha eit kjenneteilm vs. det å ildcje inneha eit kjennetei!m, skildrar oddsraten tilhøvet mellom to ulike grupper eller kategoriar sine odds. Vi skal illustrere dette med eit døme. Om vi tek føre oss ro av foreldrebakgrunnane i tabell l, juristane og dei administrerande direktørane, og deler utdanningsnivået til barna deira inn i to kategoriar, far vi følgjande samanheng mellom fars posisjon og barnas utdanning:
Tttbell 2. Samanhengen mellolll fon posisjon og barns utdanning. Prosent. Tttbellnotasjon i parentes.
Boms utdonning: univ., hogore eller lågore glOd Borns utdonning: vgs. eller grunnutdonning 7
For, jurist 79 (n = 11) 21 (n = 12)
For, adm.dir. 56 (n = 2l) 44 (n = 22)
Profesjonar er yrke som krev lengre høgare utdanning, og der utøvarane forvaltar og kontrollerer ein ekspertkunnskap som historisk har gjeve yrket deira både prestisje og autoritet. Til dei klassiske profesjonane høyrer m.a. medisinarar, juristar og teologar.
218
Nedt/mll: Eill fllllllyse flV deklflsserillg i to /lorske etterkrigskohortflr
Formelen for å relme ut kryssprodulmaten er nIl * n22 / n 12 * n21 , og dette gjev oss raten mellom produktet av dei to diagonalane i ein 2 x 2-tabell. I vårt tilfelle vert denne verdien 79 x 44/21 x 56 = 3,0. Dersom odds raten er nær 1,0, er oddset for å inneha eit kjenneteikn like stort i dei to gruppene ein samanlilmar. Då rår det heller ingen statistisk samanheng mellom sosial bakgrunn og eiga utdanning. Er verdien> 1,0, er oddset i ei gruppe større enn i den gruppa ein samanlilmar med, er den < 1,0, er oddset i ei gruppe lågare enn i den gruppa ein samanlilmar med, og desto høgare eller lågare denne verdien er, desto sterkare er også den statistiske samanhengen mellom dei to variablane ein analyserer. I dømet ovanfor er oddset for at barn av juristfedrar skal ha ei universitetsutdanning framfor vgs.lgrunnutdanning 3,0 gangar høgare enn for barn av administrerande direktørar. 8 Sagt på ein annan måte tek barn av juristfedrar lengre framfor kortare utdanning 3,0 ganger oftare enn barn av administrerande direktørar. 9 Så langt kan vi følgjeleg slå fast at det også' i toppen av foreldrehierarkiet rår ein klar statistisk samanheng mellom sosial bal
Arva posisjonar - ein trappetrinnsmodell? I sine historiske arbeid om utviIdinga til profesjonane i Noreg framheva Vilhelm Aubert (1%0, Aubert et al. 1%0) og Tore Lindbeld< (1%7) den høge graden av eigenrekruttering som kjenneteilma desse sosiale sjikta. Utdanningar og yrke hadde i mange tilfelle gått i arv frå ein generasjon til den neste, slik t.d. Ole Didrik Lærum (2006) skildrar det i [ ulveskinnspels. Legens historie i tre slekts/edd. Hierarkia internt i og mellom dei ulike toppposisjonane var også rydelege. Talet på «ledige» posisjonar i toppen varierte i høve til sektorar, og det same gjorde storleiken på dei nålauga ein måtte gjennom for å oppnå desse. Utsiktene til å manøvrere med sul<sess var med andre ord også avhengige 8
Sjølv om ein snur om på brøken, t.d. 2 1 x 56 I 79 x 44 = 0,33, vil tolkinga vere den same. I dette tilfellet fortel kryssproduktraten oss at oddset for at eit barn skal ha vgs.! grunnutdanning framfor ei universitetsutdanning er 3 gangar ltigflre for barn av juristfedrar enn barna til dei mannlege administrerande direktørane (Il 0,33 = 3), dvs. det same som vi fann ovanfor.
9
Dette kan ein enkelt kontrollere ved å samanlikne kor oftare barn av juristar tek høgare enn lågare utdanning - 79/21 = 3,76 ganger oftare - med kor oftare barn av administrerande direktørat tek høgare enn lågare utdanning - 56 I 44 = 1,27 gangar oftare. Barn av juristfedrar tar dermed 3,76/1,27 = 3,0 gangar oftare lengre framfor kortare utdanning enn barn av administrerande direktørar.
219
Jobs. Hjel/brekke og Olav KOI'SJ/es av kva topposisjon ein sikta seg inn mot. Eit første nålauge var gymnaseksamen, og såg ein på hovudkarakterane til art ium, var medisinarane gjennomgåande dei beste, medan jurisrane og reologane var å finne på botnen (Lindbekk 1967: tabell 2.4). Intetnt blant juristane fann ein eit Idart skilje mellom juristar med og utan latinartium. Sjølv om juristposisjonen kunne gå i arv, var det likevel fullt mogleg å oppleve fallande mobilitet. Også på ekteskapsmarknaden var det Idare forskjellar mellom «dei etablerte» og «nykomarane», ettersom dei sistnemnde langt oftare gifta seg nedover i hierarleiet, med barn av svigerfedrar utan akademisk utdanning. 10 Høg utdanning og ei leiande stilling var med andre ord ingen garanti for at ein vart ein integrert del av den norske eliten i form av familieansiennitet og -nettverk. I tabell 3 ser vi at sjølv om nyrekrutteringa er høg, så er framleis innslaget av eigenrekruttering tydeleg. For medan 15 % av fille yrkesaktive i dei kohortane vi analyserer er registerte med eit profesjonsyrke eller ei leiande stilling i 2006, gjeld dette for langt fleire (frå 24 % til 42 %) dersom også far hadde ei slik stilling eller eit profesjonsyrke i åra 2003-2006:
Trtbell3. Fflrs yrke og bfll'l1S yrke. Prosent. N
=
68406 (4026 + 64 380).
Fors yrke, profesjon/leionde stilling 2003-2006 Borns posi· sjon, 2006
Politiklt og orgo' nisasjon
Adm.dir.
Reolist/ ingenior
PlOfesjon/ leionde s~lIing
25
24
27
38
42
36
29
15
Ikkje profesjon/ leiande slilling
75
76
73
62
58
64
71
85
Talall
.
100 (n = 259)
Lege, Forskor, Juridisk Teologisit Alle fedror tonnlege univ. og yrlte yrke hogskule
100 100 100 100 100 100 100 (n = 1297) (n = 1203) (n = 437) (n = 500) (n = 202) (n = 128) (n = 68 406)
Som ein første konldusjon kan vi derfor slå fast at risikoen for å «falle utanfor det gode selsk,tp» varierer alt etter kva utgangspunkt ein har. Tabellen stadfestar langt på veg også det inntryldæt vi sat att med frå analysane av tabell l og 2, for nok ein gong kjem ei todeling til syne mellom ei første gruppering sett saman av barna til fedrar i ldassiske a1cademiske profesjonar, som er dei med best utsikter til sjølve å oppnå ei leiande stilling eller eit profesjonsyrke, der rundt 40 % luldcast med dette, ei andre gruppering av barna tilleiarar i politiIde, næringsliv, realist/sivil· 10 I faglitteraturen vert tendensar til å gifte seg med personar av same sosial bakgrunn som ein sjølv gjerne omtalte som endogami.
220
Nedtur(/!: Eill allalyse av deklasserillg i to norske etterkrigskohortar
ingeniørar, dvs. posisjonar som i større grad er tufta på akkumulasjonen av politisk og økonomisk kapital, men også barna tU prestane (som historisk høyrde ti! i dei Idassiske akademiske profesjonane), og der rundt 25 % lukkast i å halde på posisjonen. For begge grupperingane gjeld det at sannsynet for i/?kje å ha ei leiande stilling eller eit profesjonsyrke er høgare enn sannsynet for det motsette. Internt i kvar av grupperingane ligg oddsraten også rundt 1,0. Dei interne forskjellane i kvar gruppering er følgjeleg lite framtredande. Oddsratane mellom desse bioldeene, og mellom kvar blolde og gjennomsnittet for kohortane under eitt, avdekkjer derimot eit mønster 's om kan ski!drast i form av ein trappetrinnsmodell med tilnærma like avstandar mellom trinna, slik desse kan uttryldeast i form av oddsratar. Mellom dei to grupperingane er oddsraten rundt 1,8; oddset for å falle frå toppen er med andre ord rundt 1,8 gongar høgare i grupperinga med hovudsaldeg politiske, tekniske og merkantile bakgrunnar enn det er i grupperinga med ldassiske a1eademiske bakgrunnar. Og medan oddset for at medlemene av den siste grupperinga skal bli vel'flnde på toppen er knapt 2 gongar høgare enn det som gjeld for alle kohortmedlemer under eitt, er det tilsvarande oddset for den «ldassiske» grupperinga rundt 3,5. Resultata stadfestar nok ein gong at kulturell kapital er viktig i høve til reproduksjonen av ulikskap i det norske samfunnet. Sjølv om Arild Danielsen (1998) kan ha rett i at den kulturelle kapitalen har mindre verdi i Noreg enn i andre statar, betyr altså i!deje det at den er utan verdi, og den har ldart større verdi for nolere enn for andre. Il For som vi skal sjå til slutt i dette kapittelet, er det i1dcje berre sannsynet for å falle frå toppen som varierer i høve til utgangsposisjonane. Det same gjel' forskjellane i høve til kvar ein fell, kor langt ein fell, kva «Idassegrensen> ein kryssar på vegen nedover dei sosiale hierarkia - og om ein fell som son eller dotter.
Klassar, kjønn og deklassering I mobilitetsanalysar er det vanleg å skilje mellom det ein omgrepsfestar som langdistanse- og kortdistansemobilitet. Medan kortdistansemobilitet er den mobiliteten som finn stad mellom posisjonar som er lokaliserte i nærleiken av kvarandre i sosiale hierarki, skjer langdistansemobilitet mellom posisjonal' som står langt unna ein annan i slike hierarki. Korleis slike analysar best kan gjerast, rår det ildeje semje om i fagmiljøa, men sidan tidleg 1990-tal er europeiske analysar av Idassemobilitet gjerne gjorde med utgangspunkt i det såkaUa Erikson-Golthorpe-Portocareto (forkorta til EGP)-skjemaet (sjå 11 Ei systematisk, samanliknande historisk analyse av slike forskjellar fell dessverre langt manfor rammene av det vi kan gi oss i kast med her, og ville også krevje andre og meir fullstendige data enn dei vi har tilgang til.
221
Jobs. Hje/lbrekke og Olav Korslles t.d. Erikson og Goldthorpe 1992). Utifrå kva sektor ein arbeider i, eins hierarkiske plassering i denne, om ein har eller i1deje har leiaransvar, og om ein er lønsarbeidar eller sjølvstendig, opererer dette skjemaet med sju hovudldassar i den mest nytta versjonen. Desse vert igjen delte inn i tre ulike nivå, der stigande og fallande mobilitet til vanleg vert definert som rørsler mellom desse: Nivå l: ldasse I: høgare serviceldasse og større arbeidsgjevarar (leiarar, • eigarar av større verksemder, i1deje-manuelle yrke som krev høgare utdanning) • Klasse Il: lågare serviceIdasse, mellomleiarar og leiande teknisk personale. Nivå 2: Idasse lIIa-b: i1deje-manuelt rutinearbeid (høgare og lågare nivå). • lVa-c: småbo rgarskapet (småbedriftseigarar og sjølvstendige, bønder) • V-VI: faglærte manuelle yrke Nivå 3: VIla: ufaglærte manuelle yrke • VIlb: tilsette i landbruk og primærnæringar e1les l dette skjemaet vil det klare fleirtalet av «våre» fedrar verte plasserte i ldasse I.12 Av den grunn bør også nivåinndelinga justerast i høve til studieobjektet, all den tid mobilitet inn i ldasse Il i vårt tilfelle i røynda vert eit umyldc for f.,'lliande mobilitet. Likeeins er det gode grunnar ti! å anta at det å krysse sektorgrensa mellom manuelle og i1deje-manuelle yrke også rommar symbolske cUmensjonar som det bør taleast omsyn til. Vi har derfor valt å ski!je mellom kortcUstansemobilitet, og mellom det vi kallar sektorintern og sektorekstern langdistansemobilitet på denne måten:
J(ortdistansemobilitet vil seie mobilitet inn i serviceldasse 2. Sektorintern langdistansemobilitet vil seie mobilitet inn «lkkje-manllelt rutinearbeid». Sektorekstem langdistansemobi!itet vil seie mobilitet inn «Faglært/ufaglært manuelt yrke».
kategorien kategorien
Umiddelbart kan mønstra i tabell 4 synast mindre einrydige enn dei vi fann i analysen av tabell 3:
12 Ettersom EGP-skjemaet primært er utvikla på grunn lag av britiske data, vert det likevel nokre awik i høve til verdiane i tabell 2. Dette er eit av Reire problem ein støyter på når slike skjema vert nytta i samanliknande analysar av ulike statar.
222
Nedt1lrtl/: Eill tllltllyse tlV deklmserillg i to 1I0rske etterkrigskoborttlr
Trtbell4. Fllrs yrke og btlrns klllsseposisjol1. EGP-skjemllet. Prosent. N
=
3991.
Fors yrl<e, 2003-2006 Borns EGP-klasse, 2006
Politikl< Adm.dir. og orgønisosjon
Realist/ Lege, Forsl<ar, Juridisl< Teologisl< ingeniør tannlege univ. og yrke yrl<e høgskule
Alle born
Service l
25
27
31
44
49
41
31
18
Service 2
31
32
34
32
30
40
31
25
23
22
18
14
11
10
17
24
20
17
16
10
9
9
9
33
IkkilHTlon. ru~neorb.
Foglært/ufoglært monuelt yrke Totolt
100 (n = 256)
100 100 100 100 100 100 100 (n= 1277) (n = 1194) (n = 437) (n = 498) (n =202) (n= 127), (ti =68 406)
I tråd med resultata i tabell 3 opplever barna av politikarar og administrerande direktørar oftare fallande mobilitetY To av dei ldassiske akademiske profesjonane, legarltannlegar og forskarane, slål seg likeins ldart ut med å ha høge prosentdelar intergenerasjoneIt ldasseimmobile (vert verande i serviceldasse l), og ved at nesten halvparren av barna maktar å halde på ldasseposisjonen (for juristbarna gjeld det 4 av 10). For barna til realistar, sivilingeniørar og prestar gjeld dette for minst l av 3, medan det for barna av administrerande direktørar og politUcarar gjeld for l av 4. Mønstra i mobiliteten ut av serviceldasse l er altså ildcje like todelt som i tabell 3. Snarare indikerer utRytmønstra at det nnnest eit internt profesjonshierarlå i høve til kva verdi den arva kulturelle kapitalen har for neste generasjon, der forskarane og legane er på toppen og realistane, ingeniørane og prestane er på botnen. Dette kan verke paradoksalt, all den tid at opptalcskrava til både lege- og sivilingeniørstudiet lenge har vore mellom dei aller strengaste. Trass i dette artar altså mobilitetsrørslene seg ulikt for neste generasjon, og variasjonen i mobiliteten utav Serviceldasse l er relativt stor, frå 51 % til 75 %. Variasjonane i høve til kOl'tdistllllSemobilitet, som vil seie at avkommet vert verande i eit ildcje-manuelt yrke, men i ei stilling på mellomnivå, er derimot mindre - på inntil 9 prosentpoeng (frå 31 % til 40 %), men ser ein dette i sam an heng med prosentdelen immobile, held det etablerte mønsteret seg. Der nesten 8 av 10 av barna til foreldre i dei Idassiske profesjonane anten er kortdistansemobile eller luldcast i å halde på sin utgangsposisjon, 13 Tidlegare forsking har visr ar politUcl,posisjonen også er den mesr opne av dei posisjonane ein finn i det Bourdieu omtaler som maktfeltet (jf. Hjellbrekke og Korsnes 2006).
223
Johs. Hjel/brekke og Olav Ko/"Sms gjeld dette for knapt 6 av 10 direktør- eller politikarbarn. 14 Nok ein gong plasserer prestebarna seg i den siste grupperinga. Ser vi nærare på mønstra i /angdistansemobiliteten, kjem likevel forskjellane klart til syne. På nytt finn vi i første omgang ei todeling, der barna til leiarar i politild{, næri ngsliv, realistar/sivilingeniørar og prestar ild* berre er dei som har dårlegast odds for å halde på ein topposisjon. Når dei fell frå toppen, er sannsynet for at dei også fell langt, det Idart høgaste. Barna til dei administrerande direktørane har t.d. 3,5 gonger høgare odds for å oppleve langdistansemobilitet framfor å vere immobil enn det barna til forska rane har (39 x 49/27 x 20 = 3,5). Men dette er berre delar av historia. Ein viktig kritild{ mot mobilitetsforskinga har vore at medan modell ane (inlduden Idassemodellane) kanskje er eigna til å studere menn sine mobilitetsrørsler, eignar dei seg Idart dårlegare til å skildre mobilitetsmønstra til kvinner (sjå t.d. Crompton 1989, Abbott og Payne 1990, Birkelund et al. 1996).1' Bak tala i tabell 4 skjuler det seg då og, og ild* uventa, klare kjønnsskilje. Yrkesalnive døtrer som opplever fallande mobilitet vil til dømes langt oftare ende opp i katego rien "Ild*manuelt rutinearbeid » enn det yrkesalctive søner gjer:
Tabell 5a. Fars yrke og barns k/asseposisjon. EGP-skjemaet. Prosent. Menn. N =2051. Fars yrke, 2003-2006 Darns EGP·klosse, 2006
Politikk og Adm.dir. Realist/ Lege, Forskor, Juridisk Teologisk organiso· ingenior tannlege univ. og yrke yrke sjon hogskule
Service l Service 2 •
Alle soner
24
30
33
46
48
41
33
19
32
35
35
35
31
41
40
25
Ikkje-man. rutineorb.
18
13
12
9
8
10
13
14
Faglært/ufaglært manuelt yrke
26
22
20
10
13
12
14
42
100 (n =70)
100 (Il =41490)
Totalt
100 (n =157)
100 100 100 100 100 (n =736) (n =724) (n =238) (n =286) (n =126)
14 På det meste er differansen 25 prosentpoeng. 15 Sjå Ld. Ringdal 1990 for ein analyse av menns og kvinners klassemobilitet.
224
Nedtllrf1l: Eill (/I/(tlyse (/v dek/flSserillg i to lIorske etterltrigskohortflr
Tabe1l5b. FtI/'S yrke og btlms kltlSseposisjoll. EGP-skjemtlet. Prosent. Kvinnel: N = 1657. Fars yrke, 2003- 2006 Doms EGP·ldosse, 2006
Politikl( og Adm.dir. Reolist/ Lege, Forsl(or, Juridisk Teologisl( A"e dotrer orgoniso' ingenior tonnlege uni", og yrke yrl(e sjon hogskule
Service l
27
23
28
42
51
41
30
16
Service 2
31
30
33
29
29
37
21
26
Ikkje·mon. rulineOlb.
32
37
28
20
15
17
46
40
Foglærtjufoglærl monuell yrke
10
10
11
9
5
5
3
18
100 (n = 57)
, 100 (N = 26916)
Toloil
100 (n = 99)
100 100 100 100 100 (n= 544) (n = 470) (n= 199) (n = 212) (n= 76)
Den sektoreksterne, fallande langdistansemobilireten (inn i eir manuelt yrke) vil det oftast vere sønene som står for. I så måte rår det altså ei kj ønna todeling i høve til kva t)'Pe /tlngdisttll1Semobilitet der primært er snaldc om. Internt blant sønene finn vi i tillegg eir skilje som ikkj e er like framtredande blant døtrene. For m edan risi koen for å falle, og å falle langt, for begge kjønna varierer i høve til utga ngsposisjo nen, er variasjonen ldart sterkare blant menn enn blant kvinner. Startar sønene på ein nedtur, vil dei med telmiske, politiske eller merkantile familiebakgrunnar både ha ein ldart høgare risiko for at nedturen vert lang, og også ha ein høgare risiko for å krysse grensa mellom manuelle og ildcje-man uelle yrke. 16 Fell kvinnene, gjel' dei det helst sektorinternt. D et som likevel er felles for begge kj øn na, er at barrierane mot langd istansemobilitet gjennomgåande er høgare blant barna av profesjonsutdanna foreld re enn blant politilcar-, direktør- og realist-/ingeniørbarna. Slik sett verkar den forsikringspolisen vi ovanfor omtalte i høve tilutdanningsmobilitet, den arva kulturelle kapitalen, å ha eir delmingsområde som også omfattar ldassemobilitet, samstundes som den er utferda både ril sønene og døtrene med ldassiske alcademiske profesjonsbalcgrunnar. 17
16 I dei tre fø rste kolonnene i tabell5a er t.d. d ifferanse n mellom «Ikkj e-manuelt ru tinearbeid» og «Pagl./uf.1gl. manuelt yrke» frå 8-9 prosentpoeng i favør av den siste kategorien, for dere tter å jamne seg ut. ! tabell 5b, som viser døtrene sine mobilitetsrørsler, går differansen heilt klart i f.wø r av «!kkje-manuelt rutinearbeid». Prosentdelen av døtrene som går til manuelle yrke r, er også jamnare fordelt i høve til utgangsposisjonen en n det vi finn blant sonene. 17 Avviket frå hovudmønsteret er nok ein go ng barna med prestebakgrunnar.
225
Johs. Hjel/brekke og O/fiV K0l111es
Avslutning Følgjer vi Bourdieu (1979 [1984]), vil volumet på og samansetjinga av dei ulike kapitaltypane ildcje berre verke inn på kor gode eller dårlege utsikter ein har til å oppretthalde ein gjeven posisjon, men også formande på oppfatningar om normale og aleseptable mobilitetsrørsler. Analysane foran tyder på at dette også gjeld i Noreg i høve til volumet på og samansetjinga av den arva Iwlturelle kapitalen. Og ut frå eit slikt perspektiv vil det ildcje overraske oss om det i Noreg ildcje berre har vore meir vanleg, men også meir sosialt akseptabelt om ein som barn av ein direktør eller ingeniør enda opp i eit manuelt yrke, enn om ein som barn av ein forskar, lege, tannlege eller jurist gjorde det same. Fallande mobilitet kan såleis ha store kulturelle og symbolske konsekvensar knytt til kjensle av mindreverd, tapt ære og sosial eksldusjon; i sosiale relasjonar tilseier til dømes resiprositetsprinsippet at ein helst også skal kunne yte gjengjeld. lB Ein analyse av subjektive røynsler med deldasseringar ville ha vore interessant, men ville krevje heilt andre data enn dei vi har hatt tilgang til, og også ein annan forskingsdesign. Våre analysar har avgrensa seg til ei strukturell kartlegging av fallande utdannings-, posisjons- og ldassemobilitet i to norske etterkrigskohortar. Resultata peikar i retning av at det i toppen av hierarkiet i så måte går ei hovudskiljeline mellom dei ldassiske akademiske profesjonane på den eine sida, og dei øvrige leiande posisjonane og stillingane i det norske samfunnet på den andre. Hos dei første er ildcje berre dei intergenerasjonelIe utsiktene til å halde på posisjonen relativt sett gode. Om ein skulle falle, og falle langt, er det uvanleg å krysse sektorgrensene mellom manuelt og ildcje-manuelt arbeid. Hos dei andre artar det seg motsett. Historisk utgjorde mange av dei akademiske profesjonane vi har sett på her, grunnlaget for det som ofte vert omtalt som embetsmannsstaten. Ifølgje historikaren Jens Arup Seip (1974: 62) var det på 1800-talet snaldc om ein sjølvrekrutterande stand som «var spredt som en tynn hinne over landet, like inn i avsidesliggende kroker, men bevarte allikevel det felles preg som skyldtes utdanning og yrke, jevn kommunikasjon og økende sirkulasjon ••. Som Heire har framheva, vart ildcje berre denne standens politiske, men etter kvart også kulturelle hegemoni utfordra av dei politiske motkreftene som til slutt sigra i parlamentarismestriden i åra 1870-1884. Ein tese har derfor vore at det Danielsen (op.cit.) treffande har omtalt som det institusjonelle grunnlaget for kulturell kapital, som konsekvens også vart svaleare i Noreg enn i andre land, til dømes Frankrike. Ein slik tese kan utan tvil ha mykje føre seg, men som resultata ovanfor tyder på, er det altså
18 Vert ein t.d. beden med i eksklusive (og samstundes ekslduderande) samanhengar, skal ein helst også kunne be tilbake.
226
Nedtllrm: Eilllll1f1lyse flV deklflsserillg i to norske etterkrigskobortflr
ikkje eintydig med at den ku lturelle kapitalen er Man verdi. Samanlikna med den politiske og den økonomiske kapitalen, verkar den arva kulturelle kapitalen snarare å utgjere eit trygga re sikringsnett mot den typen nedturar frå toppen som dette kapittelet har omhandla.
Lukning i overklassen Magne F/emmen
I Norge er storkapital ister som Kjell Inge Røkke, Stein Erik Hagen og Olav Thon kjendiser på linje med Donhe Skappel og Aksel Hennie. Interessen for rikfolk er kan hende et umyldc for en generell fascinasjon for velstand, luksus og suksess. Men påfallende er det at Norges profilerte velstående er «self-made men», i større eller mindre grad. Det vil si, de ble tilsynelatende ildce født inn i sin svulmende velstand, men startet med to tomme hender og ble superrike kun gjennom hardt arbeid og nesten mystisk ldøkt. Det mr en i hvert fall inntryldc av gjennom avisenes delming. Slik underbygger nok fortellingene om disse enkeltskjebnene en av den liberale kapitalismens yndlingsfortellinger om seg selv, nemlig den som gir inntryldc av at ens lodd i livet er ens egen fortjeneste, at enhver er sin egen lyldces smed. Bare 10,6 % av nordmenn tror at det er helt eller svært viktig å komme fra en rik familie om en vil komme seg fram i verden (Hjellbreldce og Korsnes 2006: 19). I dette kapittelet skal jeg forsøke å se om dette inntryldcet av den norske overIdassen er riktig. Nærmere bestemt skal jeg se på sammen hengen mellom foreldrenes sosiale ldasse og barnas sannsynlighet for å være i overIdassen, og også om ens sosiale balcgrunn påvirker ens suksess innad i overIdassen. Jeg tar altså tak i nettopp spørsmålet om slike «self-made men» og lcvinner. Ved å studere sammenhengen mellom foreldrenes ldasse og avko mmets eventuelle overldasseposisjon, kan vi si noe om hvor representative de norske kjendiskapitalistene er. Hvis det er sterkere sammenheng mellom for eksempel bedriftslederbalcgrunner og overldasseposisjon, enn det er mellom fiskerbalcgrunn og overldasseposisjon, kan det tyde på at Kjell Inge Røldce ildce er så representativ for den norske overldassens sosiale balcgrunn. Og ved å undersøke sammenhengen mellom sosial balcgrunn og egen inntekt i overIdassen, kan vi se om det er en intern lagdeling i overIdassen, mellom «arvingen> og «nykommere».
Klasselukning Teoretisk sett er dette spørsmål om hva vi kunne kalle sosiallulming rundt disse ropposisjonene. Sosial lulming er et begrep inspirert av Weber (se f.eks. Weber 1978: 43-46), som ble sæ rlig videreutvildet av Frank Parkin (1979) og Raymond Murphy (1988). Weber beskreven luldcet relasjon som en hvor «visse personers deltagelse er ekskludert, begrenset eller un228
LI/kiling i overklassen derlagt betingelsen> (Weber 1978: 43, min oversettelse). Anthony Giddens framhevet lukning av mobilitetssjanser - klar sosial ulikhet i adgangen til bestemte posisjoner, enten mellom generasjonene eller gjennom livsløpet - som sentralt for formasjonen av klasser (Giddens 1973: 107). Følgelig kan vi si at hvis de øvre Idasser Idarer å beholde ressurser og privilegier over tid, kan dette kalles Idasselukning (Hansen 199~ 23). Dette kan oppstå gjennom Aere ulike mekanismer: Lukning kan være et resultat av eksplisitte planer og bestrebelser på å eksldudere andre, slik som innføring av krav til bestemte utdannelser innen visse yrker (Weber 1971: 154 f., Collins 1979, Parkin 1979: 54 ff., Murphy 1988: 161 ff.). Men lukning kan også oppstå som en utilsiktet konsekvens av strategier som dreier seg om å hegne om egne eller ens barns privilegier, ildee å hindre andres suksess. Lukning handler altså om virlmingen, i1dee om motivet eller intensjonen bak (Hansen 1995: 24). Hva vet vi om lukning rundt topposisjoner? Norske elitestudier (Gulbrandsen et al. 2002, HjelIbreldee og KOl'snes 2003, 2005, Mastekaasa 2004, Hjelibreldee et al. 2007) har vist at norske eliter relativt ofte kommer fra høy sosial bakgrunn. Dette gjelder særlig næringslivseliten. Folk med balegrunn i privilegerte lag eller høyere Idasser har større statistisk sannsynlighet for å være i elitene. Felles for disse studiene er at de tar utgangspunkt i posisjonelIe kriterier for å definere elitene. Elitene forstås som personer med formelle topposisjoner i de a1etuelle områdene: offentlig sektor, privat næringsliv, kulturliv, kirke, forsvar osv. Men rikdom og makt følger ildce bare lukrative yrker og verv. En grunnleggende mekanisme for fordeling av både velstand og malet i kapitalistiske samfunn er eiendomsforholdene. Eiendom, være seg konkrete fabrildeer og bedrifter eller al{Sjeposter, gir tilgang til mye ressurser og gir mye malet. Denne innsikten ligger til grunn for Idassebegrepet, slik det ble utformet av Karl Marx og Max Weber. «Klasse» skiller seg slik fra «elite», siden Idasse dreier seg om posisjon i markedet og eiendomsforholdene. En kan være storkapitalist uten å være elite, om en sitter på mye eiendom, men i1dee i noen formell toppstilling eller styreverv. Empirisk sett vil det naturlig nok være et visst overlapp. Mange kapitalister er nok også i næringslivseliten, og mange i næringslivseliten er nok også kapitalister. Teoretisk og begrepsmessig er forskjellen vesentlig. En klasseanalyse søker å lmytte bestemte empiriske mønstre, slik som ulikheter i livssjanser, til grunnleggende sider ved hvordan samfunnet er organisert.
Overklasse i moderne kapitalisme Over skrev jeg at samfunnets eiendomsforhold står sentralt i ldassebegrepet. Mye har skjedd med disse strukturene siden Marx og Weber skrev sine ldassiske telmer om temaet. Kritikere har hevdet at makten som lå i eiendoms229
Magne Flel11l11e11
forholdene er oppløst. Med veksten i AlS-er, upersonlig eierskap og økt byråkratisering har de gamle flosshattkapitalistene gått ut på dato. Moderne foretak styres av toppledere og «professionals ••, heter det seg. La oss se litt nærmere på disse argumentene. Utgangspunktet for Marx var at produksjonsmidlene - redskaper, råstoffer, maskiner - er samfunnets viktigste form for eiendom. Samfunnsdeltakerne inndeles i grupper etter om de eier eller ikke eier slike produksjonsmidler. Disse grupperingene kaller han da samfunnsidasser (Marx 1877/1992) . Weber la til grunn et noe bredere økonomisk ldassebegrep. For Weber er folk i samme ldassesituasjon dersom det er samme årsalcskomponent som bestemmer livssjansene deres, og dersom denne årsal{Skomponenten dreier seg om hvordan de er stilt på markedet (Weber 1971: 54). Det er viktige forskjeller mellom disse ldassebegrepene, og hvem av dem som er best, har vært mye diskutert i sosiologien. Men en ting har de til felles: Begge er enige om at eier og ild{e-eier er den grunnleggende dimensjonen i ldassedelingen (Marx 1877/1992, Weber 1971: 55). Ut fra denne logikken er overklassen den eiende Idasse. 19 Ut over 1900-tallet ble denne oppfatningen utfordret aven retning vi kan kalle «managerialistislo> (<<manager>. betyr her leder). Sentralt står Adolf A. Berle og Gardiner Means' 7he Modem CO/poration and Private Property (1933). Med utbredelsen av aksjeselskaper, og særlig aksjeselskaper med færre store eierposter, har sentrale deler av næringslivet kommet under ledernes - i morsetning til eiernes - kontroll. Berle og Means mente at moderne bedrifter slik ble koblet løs fra eiernes interesser. Denne tankegangen var blitt dominerende i sosiologien på 50-tallet (Roberts 2001: 182). Bedriftenes vekst, økningen av upersonlig eierskap og den påfølgende byråkratiseringen av hele virksomheten gir lønnede ansatte mer autonomi og makt overfor eierne. Mange mente at konsekvensen av dette var at eiere var redusert til passive mottal{ere av profitt, mens ledelsen satt på den reelle malnen (Zeirlin 1989: 3 f.). Ralf Dahrendorf hevdet at det viktigste ldasseskillet gild{ mellom dem som hadde autoritet og dem som var underordnet, og ildæ mellom eiere og arbeidere (Dahrendorf 1959). Det ble antatt at lederne hadde tatt over som dominerende ldasse. I en gjennomgang av forskning på feltet viser den engelske sosiologen Ken Roberts (2001: 183 ff.) at disse ideene var noe overdrevne. Tross endringene av eierskap i den moderne kapitalismen er eierne fonsatt en viktig mal{tfaluor. En reld{e funn indikerer at lederne riktignok har fått en viktig rolle i kontrollen av kapital, men det skjer under betingelser og forutsetninger som enten bestemmes av eierne eller tilpasses deres interesser mer indirekte. Når ~sjene er spredt på mange småeiere, kan det være nok å 19 En nyansering kunne være at for \Veber er kanskje overklassen den gruppen som besitter den mest verdifulle eiendommen, forstått som eiendommen som kilde til mest avkastning.
230
LI/kning i overklnssen
eie så lite som 10 % for å øve avgjørende innAytelse. Studier av konkrete beslutningsprosesser ryder på at det kan være mindre viktig aldmrat hvem som tar beslutningene, så lenge de er i tråd med hensyn til lønnsomhet og profitt. Lederne vet at de vurderes etter dette, og vil derfor sryre skuta i tråd med eiernes interesser. Videre kan bedriftene sikre seg ledernes lojalitet gjennom bonuser og opsjonsavtaler, slik at"lederne vil belønnes dersom lønnsomheten er god. På denne måten lmyttes ledernes interesser tettere opp til eiernes. Sett under ett ryder dette på at ideene om «managerial revolution» var noe overdrevne. Riktignok har det skjedd mye med hvordan moderne kapitalistiske bedrifter sryres, men det har ildæ blitt slik at eierne er uvesentlige, mens det er ledere som bestemmer alt. Den engelske sosiologen John Scott (1997) mener at dette gjør at lederne og direktørene må regnes som en del av kapitalistldassen, selv om de altså i streng forstand er lønnede ansatte, og da formelt sett lønnsarbeidere. Scott hevder at i de moderne kapita1istiske samfunn kan en identifisere fire ryper kapitalister:
Entreprenorkapittllister kontrollerer majoriteten eller minoriteten i store bedrifter. De opererer gjennom indirekte personlig eiendom, i motsetning til den direkte formen som var mulig tidligere. 2 Rentierllrlpitalistene har mangfoldig portefølje av a1csjer i mange bedrifter. Disse ldassesituasjonene har vokst med elcspanderende aksjehandel. 3 Direktorer og toppledere er lønnede ansatt av bedriften som utøver autoritet over de underordnede mellomledere og ansatte. Disse ld assesituasjonene har vokst med upersonlig eierskap og byråkratiseringen av administreringen av store bedrifter. Slike direktørkapitalister eier ildce personlig produlcsjonsmidlene som individer, men er medlemmer av kollektiver som besitter produlcsjonsmidlene. 4 Finanskapitalistene har mange sryreverv eller overordnede stillinger i mange tJike bedrifter. Finanskapitalistene og lederkapitalistene er de som rydeligst illustrerer systemet av upersonlig eierskap (Scott 1997: 268 f.). Scotts teori blir slik en slags mellomvei mellom de ldassiske perspektivene og «managerialistenes» syn. Både ulike ryper eiere og ledere/direktører burde ses som deler av overIdassen. Med dataene jeg har kan vi ikke ski lle mellom alle de fire rypene Scott skisserer. På balcgrunn av hans fire ryper kapitalister definerer jeg overIdassen i dette kapittelet som en kategori be-
stående av toppsjiktet av eiendoll1sbesittere og toppsjiktet av /onnede ledere og ansatte på hoyere nivå.
231
Magne F/emmen
Hvordan svare på spørsmålet: data, klassifisering og metode For å undersøke det empiriske spørsmålet - sammenhengen mellom fOl'eldres ldasse og egen posisjon - gjør jeg regresjonsanalyser av såkalte registerdata som er levert av Statistisk sentralbyrå. Registrene er store, sentrale databaser som samler anonymiserte opplysninger om hele befollmingen. Jeg bruker opplysninger fra arbeidsgiver-/arbeidstakerregisrrene, skattedata og Norsk urdanningsdatabase. Dette gjør at jeg har skatteopplysninger, yrkesopplysninger og informasjon om utdanningen til hele befolkningen, men i dette tilfellet bare de som er født mellom 1955 og 1965. Sammenslått er det et datasett med over 820 000 mennesker som brukes i analysene - 48,4 % kvinner og 51,6 % menn. Over definerte jeg overklassen som toppsjiktet av eiendomsbesittere og toppsjiktet av lønnede ledere og ansatte på høyere nivå. For å kunne brukes i en statistisk analyse må dette operasjonaliseres, altså gjøres om til en helt konkret, bestemt kategori i datamaterialet. For å operasjonalisere de som lever av eiendom, finner jeg først dem som har større inntekter fra en slags eiendom (kapital- og næringsinntekt) enn de har fra lønnsarbeid . Så velger jeg dem som har slik «eiendomsinntekt» på mer enn en million kroner i året. For toppsjiktet av ledere velger jeg ut folk som har slike yrker (direktører, toppledere, høyere ansatte i bank og finans), og pluld<er ut de av dem som har over en million kroner i lønnsinntekt. Dette ender opp som en temmelig liten gruppe - 1,3 % av utvalget. Det er to analyser i dette kapittelet. Den ene analysen dreier seg om effekten av foreldrenes Idasse på sannsynligheten for å være i overIdassen. Den andre dreier seg om effekten av foreldres ldasse på ens egen inntekt innad - i overklassen. De to analysene settes da opp med like såkalte uavhengige variabler, men med forskjellig avhengig variabel. I den første analysen er avhengig variabel et mål på om en selv er i overIdassen eller ildce. I den andre er avhengig variabel ens egen inntekt. Den første analysen måler da ulike sannsynligheter for selv å være overIdassen, mens den andre måler ulike inntekter i overIdassen. I begge analysene tenkes utfallene som avhengige av ens sosiale bal
Lukning i overklassen
så rike familier. Inntektene er først delt inn i prosent iler (prosentgrupper), og så slått sammen i færre grupper. Dette er for at inntekten skal måles relativt. Når jeg for eksempel under bruker «prosentil 1-20», dreier det seg om de nederste tjue prosentene av inntektsfordelingen. På samme måte er prosentil 100 den øverste prosenten av inntektsfordelingen, altså de med aller høyest inntekt. "
Resultater Resultatene fra regresjonsanalyser presenteres ofte i store tabeller som kan være vanskelige å lese. For å spare plass og for å ildæ gjøre dette 'vanskeligere enn nødvendig, har jeg droppet disse tabellene her. Hvis du er interessert, finner du dem i artiIdeelen «Den økonomiske overldassens sosiale lukning» (Flemmen 2009). Jeg gjorde analysene separat for kjønnene, for å se om sammenhengen'e var forskjellige for menn og kvinner. Den første analysen dreide seg da om effekten av balcgrunn på sannsynligheten for å være overldasse blant mennene. Sannsynlighetene er regnet ut på grunn lag av resultatene fra analysen, og er vist for menn i figur 1 og for kvinner i figur 2. I denne analysen blir det Idart at det er tydelige forskjeller i sannsynlighet etter sosial balcgrunn. Den Idare tendensen er at det er høyere sannsynligheter for barn av bedriftsledere og småbedriftsledere/kjøpmenn . Men det er tydelige forskjeller etter alle typer bakgrunner. Generelt er det sånn at jo høyere sosial balcgrunn, jo høyere sannsynlighet for å være overIdasse. På samme måte finner vi forskjeller langs det Bourdieu kaller lcapitalkomposisjon, altså etter hva slags kapital foreldrenes posisjon er basert på: økonomisk eller kulturell. Her ser vi at kulturell kapital-kategorien «profesjoner og alcademikere» har vesentlig lavere sannsynlighet enn «bedriftsledere», som er mer basert på økonomisk kapital. Det er altså vanligere å bli overldasse for folk so m er fra høyere Idasser basert på økonomisk kapital, en det er for dem som er fra de høyere Idassene basert på kulturell kapital. Vi ser at det også er Idare effekter av foreldres inntekt. Formen på linjene - at de stiger så markert til høyre - tyder på at de med foreldre med høye inntekter har høyere sannsynlighet enn de med foreldre med lave inntekter. Høyest er sannsynlighetene for sønner og døtre av rike småkjøpmenn og bedriftsledere. Disse gruppene er også de som nærmest tilsvarer en overIdasse. Med andre ord finner vi tendenser til sosial lukning her, siden balcgrunner i det som tilsvarer eller ligner overIdassen gir høyest sannsynlighet for selv å være overIdasse. Det er mer uvanlig for barn av både arbeiderklassegrupper og kulturell kapital-grupper å bli økonomisk overIdasse. Vi ser at sønner av de rikeste småkjøpmennene og bedriftslederne har henholdsvis 13,9 og 12,5 ganger høyere sannsynlighet for å være overldasse enn sø nner av faglærte arbeidere med middels inntekt. 233
Mf/gne F/emmen Når analysen tar hensyn til forskjeller i utdanning, blir ulikhetene etter bakgrunn en del mindre: Med tilsvarende utdanning har sønner av de rikeste bedriftslederne og småkjøpmennene henholdsvis 4,1 og 4,5 ganger større sannsynlighet for å havne i overklassen enn sønner av faglærte arbeidere med middels inntekt. At utdanning endrer bildet noe, betyr at en del av den ulikheten i sannsynlighet jeg først fant, dreier seg om at folk har forskjellig utdanning, og at noen typer utdanning i seg selv øker sannsynligheten for å havne i overIdassen. Særlig sterk er effekten av siviløkonomutdannelsen for begge kjønn, mens juss bidrar mye for mennene. Dette viser særlig to ting: For det første at en del av effekten av sosial bakgrunn ser ut til å gå «gjennom» utdanning, siden bal{grunn blir mindre viktig. Det kan skyldes at overldassebarna oftere tar «overldasseutdanne!sCl'» enn andre. For det andre virker det som at visse typer utdanninger øker sannsynligheten for overldassestatus i seg selv. Dette er ildæ så overraskende, all den tid overIdassen her består av mange i toppjobber som sannsynligvis krever økonomiutdannelser eller lignende. I figur 2 ser vi at bakgrunn gir sterkere utslag for kvinnene. Ut fra de beregnede sannsynlighetene ser vi at døtre av rike bedriftsledere har radikal t mye høyere sannsynlighet enn de med bakgrunn i ufaglært arbeiderldasse på midtre inntektsnivå. Forskjellene i sosial bakgrunn ser ut til å være større mellom kvinnene. Det er alrså en sterkere effekt av sosial bakgrunn for kvinner enn for menn. I analysen av kvinnene er alle sannsynligheter temmelig lave, men de er om lag 60 ganger høyere for kvinner med de rikeste bedriftslederforeldrene enn for kvinner fra arbeiderhjem med vanlig inntekt. Kontrollert for utdanning blir forskje'llene mindre også blant ,kvinnene, om enn fortsatt temmelig store: Med lik utdanning har døtre av rike bedriftsledere og småkjøpmenn henholdsvis 23 og 28,8 ganger høyere sannsynlighet for å være overldasse enn kvinner med arbeiderforeldre med middels inntekt. Analysene tyder på at bakgrunner i familier rike på økonomisk kapital er sterkt overrepresentert i overIdassen. Slike bal{grunner gir mye høyere sannsynlighet for overldassestarus enn både kulturell kapital-bakgrunner og arbeiderldassebakgrunner. Det var to utpregede økonom isk kapital-grupper på litt ulikt nivå som dominerte rekrutteringen til den økonomiske overIdassen. De andre toppgruppene - almdemikere og sivilingeniørerIledere - lå langt etter bedriftsledere og kjøpmenn. Akademikerne og profesjonene baserer seg mer på kulturell kapital og utdanning. Den økonomiske overIdassen rekrutterer uproporsjonalt mye fra sjikt som baserer seg mest på økonomisk kapital. Langt mindre vanlig er det at overldassepersoner kommer fra hjem rike på kulturell kapital. Det ser ut som om det er en sosiallulming rundt overldasseposisjonene: Adgangen til slike posisjoner er i vesentlig grad påvirket av hva slags ldasse foreldrene var i. 234
Lllkllillg i overkff/Ssell 0,25
_ _ Bedriftsleder
L
0,2
-C3- Profesjoner, akademikere m.m -.!r- Ingeniører/h øyere
funk sjonærer
0,15
--..: . Midlere funksjonær, privot ~
sektor
'"
.c .!!." 'E ~
ø"" "'"
..
-
0,1
K . Midlere funksjon ær,
offentlig sektor - .Småbedrifter/kjøpmenn
0,05
~
- +
'"
cc
-
- -
-
- lavere funksjonær Bonde/Fisker
- Fagarbeider
... + .. Ufoglærtarbeider Foreldres inntektsnivå
Figur 1: Beregnet sannsynlighet for overk/assestatllS etter fomilieba/{gml111 . Menn født i 1955.
Jeg så også på effekten av bakgrunn på inntekter innad i overIdassen. Dette er en måte for å undersøke om det er forskjeller i inntekt mellom «nykommere» og «arvingen>. Overldassepersonene som har bakgrunl1 i grupper som ligner overIdassen, kan tenkes på som arvinger, siden de befinner seg i en posisjon som ligner foreldrenes. De som har bakgrunner i arbeiderIdassen, ses på som nykommere, siden de har beveget seg langt fra foreldrenes Idasse. Er det slik at arvingene tjener mer enn nykommerne? Resultatene er litt annerledes. For mange bakgrunner er det ild<e noen ldare forskjeller. Men de som stildær seg ut med høyere inntekter enn de andre, er de som har bakgrunn fra de forskjellige elitegruppene og småkjøpmenn. Analysene tyder på at bedriFtslederbakgrunn gir kvinnene 39,2 % høyere inntekt enn ufaglært arbeider-bakgrunn i overIdassen. Sett i lys av rekrutteringsanalysene er dette interessant. Bedriftsleder- og kjøpmannsfamilier er sterkt overrepresentert i overIdassen, og bedriftslederbakgrunn gir også markert mye høyere inntekter innad. For mennene er det bedriFtslederbakgrunn, småkjøpmennbakgrunn og bonde/fisker-bakgrunn som gir ldart høyere inntekter enn ufaglært arbeider-bakgrunn. BedriFtsleder- og småkjøpmannbakgrunn stild<er seg ut med gjennomsnittlig henholdsvis 19,1 % og 18,6 % høyere inntekter 235
i'.1aglle Plemmw 0,12
~
Bedriftsleder
-o- Profesjoner,
0,1
akademikere m.m ~
Q)
.I!!' 0,08 C
--tr- lngeniører/høyere funksjonærer
c c
........: . Midlere funksjonær, privat sektor
.r.
~
Ol
0,06
~
QJ
ro
--'!i( .
2! 0,04
Midlere funksjonær, offentlig sektor
Q)
'"
- Småbedrifter/kjøpmenn
0,02
- + - Lavere funksjon ær - -
-
Bonde/Fisker - Fagarbeider
•• •~ •• Ufaglært arbeider
Figur 2: Beregnet sannsynlighet Jol' overklassestattls etter familiebakgrunn. Kvillnerfødt i 1955.
enn de med ufaglært arbeider-bakgrunn. Det er altså slik at de som er fra kjøpmanns- eller bedriFtslederbalcgrunner tjener mye mer enn de som har • foreldre som var ufaglærte arbeidere. Dette er oppsiktsvekkende fordi det understreker hvor viktig ens ldassebalcgrunn er for hvordan det går en i livet, også innad i overklassen. Et lignende mønster finner vi når det gjelder foreldres inntekt. De med balcgrunner fra toppinntektsfamilier tjener veldig mye mer enn de med balcgrunn fra lavinntektsfamilier. De med balcgrunn fra den rikeste prosenten har nærmere 40 % høyere inntekt enn de fra lavi nntektshjem. Dette tyder på en viss sosiallulming rundt toppasisjanene i overIdassen: Folk med bakgrunn i rike familier er markert mer suksessrike innad i overIdassen enn sine konkurrenter fra mer beskjedne balcgrunner. Overraskende nok blir ildce denne effekten så mye mindre når jeg kontrollerer for utdanning. Dette viser at lukningseffektene ildce lar seg redusere til forskjellig utdanning. Analysene tyder altså på at ulikhetene i inntekt etter bakgrunn ikke lar seg forldare med utdanning som sådan. For begge kjønn ser det ut til at høyere utdanning i seg selv ikke gir høyere inntekter i overIdassen. Samtidig henger særlig jussutdanningen sammen
236
Lllkning i overklassen
med vesentlig høyere inntekter, drøye 30 % for menn og nesten 36 % for kvinnene. Også i inntektsanalysen ser vi at bakgrunn betyr mer for kvinnene enn for mennene. Ikke bare påvirker bakgrunn kvinners sa nnsynlighet for å havne i overIdassen mer enn for menn, men det har også sterkere effekt på inntekt for kvinner. Oppsummert tyder dette på at btlkgrunn har vesentlig sterkere effekt for kvinner, både i rekruttering til og suksess i overIdassen. Oppsummert tyder dette på at overldassemedlemmene med høy familiebalcgrunn tjener vesentlig mer enn deres «konkurrenten) fra andre og lavere Idasser. Men det er ildce tydelige forskjeller mellom dem med bakgrunner på mellomnivå eller lavere. Om vi ser for oss overldassens inntektsfordeling, ville vi finne «arvingene» høyere opp enn «nykommern e». Slik ser det lit til at overldassenpreges aven slags
Diskusjon Jeg finner altså en Idar effekt av sosial bakgrunn på ens sannsynlighet for å være i overldassen. Men det skal ildce forstås som at overldassearvinger i direkte forstand er i noe rent flertall i overIdassen eller lignende. Poenget er ar sosial bakgrunn har en markert effekt: Det er langt mer sannsynlig at bedrifrsleder- og småkjøpmannsbarn blir overldasse enn at barn av ufaglærte arbeidere blir det. Men det er forholdsvis få mennesker som har slik balcgrunn: I datasettet og i befollrningen er det langt Aere med arbeiderbakgrunn. Regresjonsanalysen måler sammenhengene, men teller ildce opp hva foreldrene til hver enkelt i overIdassen drev med. Det er slett ildce umulig for folk fra lavere eller midlere sa mfunnslag å komme seg oppover, og mange har gjort det. Men det ~r veldig mye vanligere at noen fra privilegert balcgrunn havner i overldassen, viser analysene mine. StatistiIdeen får fram sammenhenger i materialet, men forteller ildce i seg selv noe om hvorfor det er slik. Under foreslår jeg fire typer forldaringer, som kanskje kan forldare hvorfor de med høy balcgrunn har høyere sannsynlighet for å være i overldassen, og hvorfor de har mer suksess. Sosial kapital i familien: Foreldre i overldasseposisjoner kan ha nettverk og forbindelser som kan brukes til å skaffe barna deres gode utgangspunkter i gunstige stanstillinger og lignende. Kanskje kan foreldre enten selv, eller gjennom kontalcter, skaffe barna topposisjoner direkte. Eller kan det tenkes at den sosiale kapital foreldrene har på et vis arves: Det kan ventes at slik balcgrunn gjør at en eksponeres for, og gjøres kjent med, de samme formelle eller uformelle nettverk av forbindelser og bekjentskap, blant annet gjennom selskapslivet. Om en gjennom familien deltar i sosiale tilstelninger med rike og mektige, kan dette vise seg å være en verdifull ressurs i karrieren.
237
lv/aglle Flemmen
Direkte an): Denne forklaringen, som kan gjelde særlig for dem som lever av eiendomsinntekter, er at den økonomiske kapitalen går direkte i arv, for eksempel i form av a1a;jeposter. Slik kan det være en moderne versjon av det å ta over familiebedriften. Dette har vært tilfellet med markerte norske kapitalister som John Fredriksen, Rema-Reitan og Stein Erik Hagen som har gitt barna betydelige aksjeposter. Disse a1csjepostene vil naturligvis kunne gi eiendomsinntekter som plasserer arvingene direkte inn i den økonomiske overklassen. Rekonverteringsstrategiel~ John Scott foreslår, med henvisning ril Bourdieu, denne forldaringen: Rike foreldre kan investere økonomisk kapital i utdanningskapital for sitt avkom, som i neste ledd kan konvertere denne utdanningskapitalen til økonomisk kapital. Gjennom slike rekonverteringsstrategier kan velstående familier reprodusere og forbedre sine livssjanser uten nødvendigvis å måtte overføre store eierandeler til neste generasjon (Scott 1997: 310) . Scotts poeng er at å investere i gode utdannelser for barna kan være en kompensasjon for at det er blitt vanskeligere å overføre toppstillinger og bedrifter direkte til barna. De mest prestisjetunge businessutdannelsene er både begrenset og kan være kostbare, på grunn av skolepenger og/eller dyre utenlandsopphold. Om overldassefamilier hjelper barna økonomisk med dette, gir det dem et fortrinn i forhold til barn fra arbeiderIdassen. Slik oppstår sosial lukning som en utilsiktet virkning av at rike foreldre hjelper barna sine. Men den økonomiske overIdassen, slik den er definert her, er i1dce spesielt høyt utdannet. Selv om visse utdanninger, som siviløkonom og jurist, påvirker sannsynligheten for å havne i overldassen mye, så er i1dce disse utdanningene voldsomt utbredt i overIdassen. Det tyder på at visse utdannelser er en effektiv, men i1dæ så utbredt, vei inn i overIdassen. Fra før er det Idart at rekrutteringen til siviløkonomstudiet i seg selv er sosialt skjev: Det er en sterk sammenheng mellom foreldres inntekt og egen sannsynlighet for å ha siviløkonomutdannelse (Frøseth 2006: 70). Altså er det en Idar overvekt av folk med rike foreldre som tar denne utdanningen. Når den sosiale rekrutteringen til studiet er skjev, og studiet i seg selv øker sannsynligheten så sterkt for overldassestatus og påvirker suksess innad i overldassen så sterkt, kan det peke mot en form for rekonverteringsstrategi. Noe av forskjellen i sannsynligheter for overldassestatus skyldes sildeert forskjeller i hva slags karrierer folk prøver seg på: Det virker usannsynlig at alle i Norge har forsøkt å oppnå en overldasseposisjon. Men hvis en skal forIdare en systematisk ulikhet etter klassebakgrunn med ulike ønsker og planer, må en anta at det er en systematisk ulikhet i hva folk vil og prøver på etter klassebakgrunIl. En mulig forldaring er derfor ulike klassehabit/ls: Det vil innebære at forskjeller i disposisjoner og kompetanser mellom folk fra ulike Idassebalcgrunner kan spille en rolle.
238
Lllkllillg i overklassen
Kanskje er folk som er vokst opp i hjem hvor foreldrene har hatt ledende posisjoner i næringslivet sosialisert med verdier, holdninger og preferanser i samme retning, og da i større grad enn i for eksempel akademikerhjem, enn si arbeiderhj em. Ens sosialisering påvirker hva en syns er verdifullt og meningsfullt å bruke tiden si på, og hva en syns er tullete eller meningsløst: manuelt arbeid og samhørigheten på arbeidsplassert vs. aksjespeku lasjon, eller mastergrad i humaniora vs. managementstudier. Tilsvarende kunne en tro at folk fra privilegert bal(grunn kunne ha mer tro på egen evne til å oppnå slike posisjoner enn folk av lavere bakgrunn, som en slags subjektiv speiling av ens objektive muligheter. Nettopp det siste er et sentralt poeng hos Bourdieu: Habitus fungerer som en . Kjendiskapitalistene fra mer beskjedne kår, som jeg skrev om innledningsvis, er utvilsomt iøynefallende. Og det finnes en del av dem i den norske overIdassen. Men de statistiske analysene viser at det er en betydelig sammenheng mellom foreldreldasse og ens plass i den økonomiske overIdassen. Når barn fra rike bedriftsleder- og kjøpmannsfamilier har så voldsomt mye høyere sannsyn lighet for å havne i overIdassen enn folk fra mer beskjeden sosial bakgrunn, tyder det på at slike velstående familiebakgrunner er svært overrepresentert i overIdassen. Det er altså langt Aere med slik bal(grunn i overIdassen enn hva det ville vært hvis folk fra alle samfunnslag hadde like stor statistisk sannsynlighet for å havne der.
ra
*
Derte kapittelet er en forkortet og noe omskrevet versjon av min arrikkel l( Oen okonomiske overklas-
sens sosiale lukning», som er publisere i Tidsskrift for Jtlmjimmforsklli1Jg nr. 4, 2009.
239